Den arabiske halvøy

En blogg om Den arabiske halvøy med fokus på Saudi-Arabia og Jemen

En blogg om hva som skjer i gulfen, både analyser, nyheter og trivialiteter. Er ment å være et supplement til dem som er interessert i området og som ønsker en litt dypere og bredere dekning enn det norsk media gir. Hovedfokuset er på Saudi-Arabia og Jemen.

Filtering by Tag: kong Abdullah

Saudi-Arabia: En kamp mot korrupsjon eller et kupp?

Kronprins Mohammed bin Salman har arrestert høytstående medlemmer av kongefamilien, forretningsfolk og tidligere ministere i det myndighetene kaller et raid mot korrupsjon. Hvor reelt er dette motivet? Hvilke andre motiver kan ligge bak arrestasjonene?

MbS.jpg

Lørdag 5 november gikk det ut arrestordre fra kronprins Mohammed bin Salman (MbS) på 11 prinser, flere ministre og forretningsfolk, hvor tiltalen var at alle var mistenkt for korrupsjon. I timene før arrestasjonene annonserte Kong Salman at Saudi-Arabia hadde etablert en ny ”anti-korrupsjons kommisjon” med brede fullmakter ledet av MbS. 

The investigation, issuance of arrest warrants, travel ban, disclosure and freezing of accounts and portfolios, tracking of funds, assets and preventing their remittance or transfer by persons and entities, whatever they might be. The committee has the right to take any precautionary measures it sees, until they are referred to the investigating authorities or judicial bodies. It may takes whatever measures deemed necessary to deal with those involved in public corruption cases and take what it considers to be the right of persons, entities, funds, fixed and movable assets, at home and abroad, return funds to the state treasury and register property and assets in the name of state property.
— http://www.spa.gov.sa/viewstory.php?lang=en&newsid=1684252

Samtidig som anti-korrupsjonskomiteen ble etablert offentliggjorde det statlige nyhetsbyrået SPA at leder av nasjonalgarden Prins Miteb bin Abdullah var fjernet fra sin post. Miteb er også blant de arresterte i følge flere kilder.

I følge saudiske myndigheter og medier lojale til statsmakten så er alle arrestasjonene kun en kamp mot korrupsjon og må ikke leses som verken et kupp eller påskudd fra MbS til å fjerne sine rivaler. I følge de fleste vestlige medier og akademikere er dette lite sannsynlig. Som Michael Stephens ved Royal United Services Institute for Defence and Security Studies klart sier på twitter.

Så hva er egentlig motivet eller motivene bak arrestasjonen av så mange høytstående medlemmer av kongefamilien? Vi mener det ligger ulike grunner bak, som vi vil utforske i denne posten. 

Korrupsjonsmotivet

Det som er viktig å understreke er at korrupsjonsmotivet reelt. Det ligger et sterkt ønske om å sende et signal om at det er nye tider, og medlemmer av kongefamilien ikke kan vente seg spesialbehandling. Det har i flere år vært viden kjent at det har foregått relativ åpen korrupsjon knyttet til flere av de arresterte, uten at de har blitt publisert i presse eller blitt gjort offentlig.

En ting som har irritert den jevne saudier i flere tiår er myndighetens politikk rund landeierskap. Ved at Saudi-Arabia i stor grad har vært styrt som en familiebedrift har det også vært en forståelse av at det er kongefamilien som eier landområdene. De fleste kongelige med en eller annen tilknytning til kongefamilien har ofte kjøpt store landområder veldig billig. Deretter har de brukt sine kontakter i samme familie til å forsøke å vedta store infrastrukturprosjekter på de samme landområdene, slik at de kan selge dem med enorm fortjeneste. Andre har rett og slett bare sittet på områdene sine uten å utvikle dem, ofte i urbane strøk, og dermed presset huspriser og priser på areal i været. Det fører fremdeles til at å eie sitt eget hus er tilnærmet umulig for den jevne saudier ved at prisene på land og hus er altfor høye, og alt er eid av personer med tilknytning til kongefamilien.

Korrupsjon i Saudi-Arabia er sjeldent penger i en koffert eller en ekstra sjekk under bordet. Det er ofte forankret helt opp til kongen selv, ved at alle departementer under kongen og ledere av disse selv bidrar til å holde den i live. Dette er spesielt synlig i arbeidet med ulike infrastrukturprosjekter. Ofte er kontrakter mellom staten og firmaer blåst opp, og medlemmer av kongefamilien sitter på begge sider av bordet. Andre ganger kan firmaer eid av kongefamilien gi oppdrag til underleverandører som ofte går konkurs, og dermed må staten inn å fullføre oppdraget. Firmaet som først fikk oppdraget, eid av en eller flere med tilknytning til kongefamilien, har allerede fått penger fra staten og tar dem i egen lomme. 

De siste ti årene er det spesielt noen større prosjekter som har vært kritisert for overforbruk eller korrupsjon, og det er personer tilknyttet disse prosjektene som er arrestert. Den største skampletten er etterspillet etter flommen i Jeddah i 2009, en by med 4 millioner innbyggere som ennå ikke har et tilfredstillende kloakksystem selv om penger har blitt bevilget til utbedring. Av andre prosjekter som nå blir fremhevet som ”oppblåste” er utbedringen av Mekka de siste ti årene, byggingen av en jernbane mellom Jeddah og Medina, og byggingen av flere finansielle byer i landet. Sist, men ikke minst, er flere av de arresterte knyttet til korrupsjon rundt utbyggingen av Riyadh Metro

Det er derfor stor støtte i befolkningen for å slå ned på korrupsjon, selv om landet i seg selv er gjennomsyret av det i alle ledd. Spesielt blant den yngre befolkningen under 30 år som sliter både med å skaffe seg jobb, få en inntekt det er mulig å leve av og som ofte kjemper mot innflytelsen til personer med tilknytning til kongefamilien har arrestasjonene og kampen mot korrupsjon blitt meget godt tatt i mot på sosiale medier.

Boken The Bro Code of Saudi Cultur peker nettopp på dette ved å si at samfunnet er gjennomsyret av ”Wasta”. For å få noe som helst gjort i Saudi-Arabia må man ha ”wasta” som på norsk kan oversettes til ”forbindelser” eller ”nettverk”. Det er dermed slik, som nevnt tidligere, at korrupsjon kun er korrupsjon om noen med mer makt enn deg selv bestemmer seg for at det er korrupsjon. Det er også spesielt at kronprinsen, en 32 år gammel mann som aldri har drevet verdiskapning gjennom egne selskaper kjøpte en Yacht kontant i sommer for 4,6 milliarder.  

Sikkerhetsmotivet

Et viktig poeng som har vært litt underkommunisert de siste dagene er sikkerhetsmotivet og konsolidering av alle militære styrker. Etter at Miteb bin Abdullah ble sparket som leder av Nasjonalgarden har nå MbS kontroll over alle tre sikkerhetsenheter i landet; Nasjonalgarden, det regulære militæret og innenriksdepartementets sikkerhetspoliti.

I tidligere tider har nasjonalgarden vært stedet hvor prinser bygges til å bli konger og det er ingen hemmelighet at den siste store utfordreren til MbS var nettopp sønn av Kong Abdullah, Miteb. Ved å fjerne Miteb har MbS fjernet den siste rival som kunne utfordret hans posision som fremtidig konge.

Nasjonalgarden er spesiell i saudiarabisk sammenheng. Det er en forlenging av Ikwhan-styrkene som kjempet sammen med grunnleggeren av Saudi-Arabia Ibn Saud, og har alltid vært en egen separat del av sikkerhetsapparatet i Saudi-Arabia. Ofte har de fungert som motkrefter mot hæren og andre sikkerhetsapparater. Ikke minst er Nasjonalgarden en hær satt sammen av allierte stammer som gikk i partnerskap under Ibn Saud og de har hatt en enorm lojalitet til hverandre og til lederen. Det er derfor ganske sensasjonelt at MbS nå har samlet alle styrker under sine hender, selv om han har innsatt en leder, Prins Khalid bin Abdulaziz bin Mohammed bin Ayyaf Al Muqren, som har lang erfaring fra Nasjonalgarden og er lojal til MbS. Et av de store fremtidige spørsmålene er om Nasjonalgarden vil være lojal mot MbS, spesielt siden den er sammensatt av familier og stammer som har vært og er i opposisjon mot MbS sin del av familien. Skulle det oppstå en intern konflikt i Saudi-Arabia er det høyst sannsynlig den som kontrollerer Nasjonalgarden og dens lojalitet som vil komme seirende ut.

Maktmotivet

Det er ingen tvil om at MbS er ute etter makt og alle hans avgjørelser har vært preget av å konsolidere makten rundt seg selv som person. Selv om han foreløpig kun er kronprins, står hans far Kong Salman bak, og mye virker til å gjøres for å forberede MbS for tronen. Det virker derfor viktig at når MbS endelig får kongetronen for seg selv, så skal det ikke finnes opposisjon mot han verken innad i kongefamilien eller i Saudi-Arabia i det hele.

Saudi-Arabia har siden statsdannelsen vært preget av konsensus-styre. For sikre stabilitet har makten vært delt ut i flere grener av familien, hvor ingen har hatt absolutt makt. Kongefamilien har vært som en regjering, hvor kongen er statsminister, kronprinsen visestatsminister og andre prinser har hatt rollen som statsråder. De ulike hæravdelingene har også vært kontrollert av ulike fraksjoner av familien. Nå har det endret seg ved at all makt ligger i hendene på Salman-familien som et mer rent familieforetak.

Denne samlingen av makter viktig for både Kong Salman og MbS for å kunne gjennomføre de reformer og endringer de mener Saudi-Arabia trenger de neste årene. Det skal ikke nektes for at konsensus-styre nettopp har bidratt til at endringer tar utrolig lang tid i Saudi-Arabia, men til gjengjeld har det bidratt til at landet har vært en stabil oase i Gulfen og Midtøsten. Dette endrer seg med MbS og hans konsolidering av makt. Endringer vil skje raskt, noe som trolig er nødvendig på mange arenaer i samfunnet, men dette fører også til et mer ustabilt Saudi-Arabia. Ved at en mann styrer hele kongedømmet vil faren for kaos være mye mer sannsynlig.

Utviklingen den siste tiden er uten sidestykke i saudisk historie. Da staten Saudi-Arabia ble dannet lå all makt i hendene på Ibn Saud, men han giftet seg med døtre av potensielle fiender for å skape allianser og for å ha legitimitet for å styre. Det MbS gjør er i stor grad å oppheve alle uskrevne allianser som tidligere har eksistert, noe som vil føre til at han skaffer seg mange fiender ulike steder i samfunnet. På lang sikt kan det slå tilbake på han og landet, ved at opprør fra innsiden av kongefamilien er sannsynlig. Salman har arrestert både liberalere, den religiøse elite, kjente predikanter og nå også medlemmer av kongefamilien, ministere og rike forretningsfolk. Dette er grupper som på et eller annet vis kan slå tilbake mot MbS sin maktbruk. 

Økonomimotivet

Hovedmotivet til MbS er å reformere den saudiske økonomien. En stat som har merket nedgangen i oljeprisen, som har lite verdiskapning blant egne innbyggere, som har økt energiforbruk innenlands (spesielt av oljen de skal eksportere) og få andre økonomiske bein å bygge statens økonomi på, må reformeres.

MbS første store handling var å presentere den økonomiske planen Vision 2030, som skal føre til at Saudi-Arabia tar steget vekk fra oljeavhengigheten, diversifiserer økonomien og får inn store private investeringer i landet. Toppen av kransekaken er å børsnotere rundt 5% av Saudi Aramco som da vil bli verdens største børsnoterte selskap. Denne børsnoteringen er så lukrativ for den børsen som velges at USAs president har brukt Twitter til å forsøke å lokke MbS til å velge New York, selv om det er lite sannsynlig på grunn av JASTA (her henviser jeg til link for de som vil vite mer om dette)

For å endre økonomien må han også endre Saudi-Arabia sosialt og kulturelt. Flere kvinner må i arbeid og et steg mot dette er å fjerne kjøreforbudet. Menn og kvinner må kunne bevege seg friere og flere må ut i privat sektor. Dermed ble det religiøse politiet fratatt retten til å arrestere folk og fikk tøylet sine maktrammer. I tillegg ønsker MbS å gjøre landet mer attraktivt for utenlandske investorer og da vil styresmaktene vise frem et annet og mer ”moderne" Saudi-Arabia. Det siste forsøket på dette er byen NEOM som skal bygges på grensen mellom Egypt, Jordan og Saudi-Arabia, hvor målsetningen er at det skal bli Midtøstens "Hub" eller det nye morderne  Dubai. Alt dette skal bygges gjennom det nye statlige investeringsfondet Future Investment Initiative.

Saudi-Arabia skal reformeres og det skal skje raskt. For å kunne gjennomføre alle planlagte endringer trenger MbS makt, penger,  og ingen som er kritisk til hans ideer. Og her kommer arrestasjonene inn. Ved å arrestere både potensielle rivaler og motstandere, i tillegg til høytstående forretningsfolk med store formuer, slår han to fluer i en smekk. Han bygger sin egen maktbase sterkere og vil trolig få hentet inn store summer fra de arresterte til statskassen, som igjen kan brukes på hans prosjekter som NEOM. Ryktene fra Saudi-Arabia sier at statsmakten nå jobber for å beslaglegge de bankkontoene, midlene og andre eiendeler som de arresterte prinsene og forretningsfolkene har i landet. Dessverre for MbS ligger de fleste midlene bundet i utenlandske selskaper og eiendeler, som nok gjøre denne jobben vanskelig og en langvarig prosess. 

Saudi Arabia er avhengig av en økende privat sektor for å øke verdiskapning og få flere saudiere i jobb utenfor offentlig sektor. Da må de lokke private investorer til landet og gi dem gode rammevilkår for å investere og skape arbeidsplasser. Problemet med å bygge fortetninger i Saudi-Arabia for utenlandske investorer har vært (og er fremdeles) at de er forpliktet til å ta ha en lokal partner for å kunne kjøpe eiendom eller bygge opp selskaper.  Arrestasjonene av saudiske forretningsfolk skaper derfor det motsatte av tillit i markedet, når utenlandske investorer kan se at deres partnere kan risikere å bli arrestert for korrupsjon uten klare tiltaler og rettssaker. Dermed kan arrestasjonene som er ment å vise at styresmaktene rensker ut all korrupsjon for å åpne for flere investeringer i privat sektor føre til motsatte følger. Selv om Salman forsøker å få landet til å fremstå stabilt, så er alt avhengig av at han beholder makten og kontrollen. Det at all makt ligger i hans hender er i seg selv ikke en stabil ramme for investorer, og risikoen for å investere store summer i Saudi-Arabia har ikke minket den siste tiden.

Det sosiale motivet

Det siste poenget er både viktig og ofte underkommunisert. MbS er en 32 år gammel mann, som overtar etter en rad av gamle menn. Som Thomas Friedmann sier på en meget direkte måte:

To understand the upheaval that is taking place in Saudi Arabia today, you have to start with the most important political fact about that country: The dominant shaping political force there for the past four decades has not been Islamism, fundamentalism, liberalism, capitalism or ISISism.

It has been Alzheimer’s.
— https://www.nytimes.com/2017/11/07/opinion/saudi-prince-reform-coup.html

MbS representerer den saudiske befolkningen ved at 70 % av dem er under 30 år. Han må legitimere sitt lederskap på andre måter enn tidligere, og retter seg mot den yngre delen av befolkningen og fjernes seg fra kongefamilien, religiøse ledere og forretningsfolk. Dette gjør han gjennom populisme, nasjonalisme og en økende autoritær holdning. De unge ønsker endring, og han gir dem sosial, økonomisk og kulturelle endringer i bytte mot absolutt lojalitet. MbS støtter seg i like stor grad på saudisk nasjonalisme, som konservativ religion, noe som spesielt fikk utløp under feiringen av den saudiske nasjonaldagen i september. Da feiret kvinner og menn sammen på gaten, det ble spilt moderne musikk fra høyttalere og folk danset i gatene. Dette ville vært uhørt for bare noen få år siden.

Kvinner har fått en mer fremtreden plass i samfunnet ved at de skal få lov å kjøre bil, de kan delta på arrangementer som nasjonaldagen sammen med menn og de skal også få lov til å gå på fotballkamper og sportsarrangementer. Alt dette gjøres for å bygge opp under feiringer eller hendelser som kan bygge en nasjonalfølelse og en ny type sosial kontrakt mellom kongefamilien og folket. En kontrakt som er fylt med populisme, nasjonalisme, reformisme og autoritære trekk. Foreløpig er oppslutningen rundt MbS høy blant i unge i landet, rett og slett fordi de føler at han skjønner deres problemer og forsøker å gjøre noe med dem.

MbS lover å ”ta vare på landet”, reformere økonomien, skaffe flere jobber og inkludere kvinner i større grad. Han vil ta landet fremover og også fjerne seg fra konservativ islam. Men til gjengjeld krever han total lojalitet og ingen form for kritikk eller motsigelser. Han fremstår som den autoritære faren som lover å passe på sine barn så lenge de gjør akkurat som han sier og ikke stiller spørsmål med hva han gjør. (Da kan man risikere 10 års fengsel i følge en ny lov).  Det er en skumme utvikling for Saudi-Arabia, spesielt om MbS ikke lykkes med sine reformplaner. For den nye sosiale kontrakten vil i lengden kun fungere om MbS greier å levere på alle sine løfter, noe som allerede virker lite trolig. Spørsmålet er hva som skjer om det blir stilt spørsmål med hans lederskap og evner? Vil han fortsette å arrestere alle som ytrer seg kritisk? Eller vil det finnes motkrefter som forener seg og kjemper i mot? Faren for det siste er virkelig til stede.

Etterord

Vi har forsøkt å peke på noen av motivene som har ligget bak arrestasjonene og utviklingen i Saudi-Arabia den siste tiden. Innenrikspolitisk har MbS i stor grad lykkes med å konsolidere makten rundt seg selv. Det vi ikke har belyst her er hvordan den samme taktikken med å angripe alle som sees på som fiender eller rivaler har totalt mislyktes når det har skjedd utenfor Saudi-Arabia. Krigen i Jemen er en katastrofe, blokaden av Qatar har heller ikke lyktes og nå forsøker MbS å tvinge Libanon inn i konflikten ved å legge press på Hizbollah og Iran. Trolig vil han mislykkes her også.

Det er derfor mulig å si at selv om MbS har lykkes med å vinne makten i Saudi-Arabia har han skapt såpass mange fiender at han i lengden kan være utsatt. Faren for åpen konflikt mellom Saudi-Arabia og landets rivaler har aldri vært større og med en kronprins som tror han kan få det som han vil bare han setter makt bak kravet så kan det virkelig bli skummelt for hele regionen. Det er grunn til bekymring.

Saudi-Arabia: Et ustabilt år med Kong Salman

For ett år siden døde Kong Abdullah og de fleste eksperter spådde en problemfri overgang til en ny konge. I løpet av året har det vært rokkeringer i arverekken, en krig i Jemen har startet, en 30 åring har tatt styringen over landet, en katastrofe har skjedd i Mekka, økonomien har svekket seg, en regionaI sekterisk maktkamp har oppstått og menneskerettigheter har blitt nedprioritert. Hvem hadde egentlig trodd på en slik utvikling for et år siden?

23. januar 2015 ble det erklært fra saudiske myndigheter at Kong Abdullah var død og erstatteren var halvbroren Salman bin Abdulaziz Al Saud. I etterkant av dødsfallet brøt det ut en debatt i Norge om man egentlig burde sende kondolanser for å hedre den avdøde kongen. Dette var også en debatt som vi deltok i. I kronikken «Kongen er død. Lenge leve diktaturet» hevdet vi at Kong Abdullah må kunne sees på en reformvennlig konge i en saudisk kontekst, selv om han i en norsk kontekst ligner en despot. En felles spådom blant eksperter på landet var at stabilitet fortsatt ville være et nøkkelord for regimet og at man trolig ikke ville se de store endringene på kort sikt. 

Kongerokkering

Det er ganske oppsiktsvekkende hvor mye som har skjedd i Saudi-Arabia i løpet av et år og hvor mye landet har vært i nyhetsbildet. Arverekkefølgen ble fort bekreftet med Prins Muqrin som kronprins med Mohammed bin Nayef (første tredjegenerasjons) som andre mann i rekken. Interessant nok ble også Mohammed bin Salman, sønn av Kong Salman, utnevnt til forsvarsminister. Allerede ved tronskiftet ble det påstått av mange at Sudayri-klanen hadde overtatt styringen av landet, ved at både kongen og Mohammed bin Nayef tilhører klanen oppkalt etter en av favorittkonene til Ibn Saud.

Krig og nasjonalisme

Allerede i mars, snaue to måneder etter Abdullah sin død, så vi tegn på et nytt regime i Riyadh. Saudi-Arabia entret Jemen, etter invitasjon fra den jemenittiske presidenten Abd Rabbuh Mansur Hadi, for å støtte regjeringslojale styrker i kampen mot houthiene og tidligere president Ali Abdullah Saleh. Den som fronter hele invasjonen er «den nye prinsen» Mohammed bin Salman.

Saudi-Arabia under Abdullah var meget nøye på ikke å involvere seg personlig i konflikter i regionen, en regel som ble brutt kun noen få måneder etter hans død. Det var første gang saudiske styrker var direkte involvert i krigshandlinger siden gulfkrigen på 1990-tallet (om man ser bort i fra krigshandlingene mot nettopp houthiene i 2009-2010). Krigen i Jemen har fått mye oppmerksomhet på grunn av de humanitære konsekvensene, noe vi har omtalt tidligere. En humanitær katastrofe, som nesten et år etter invasjonen, bare er blitt verre. Det er også blitt dokumentert gjentatte brudd (av Amnesty og HRW) på regler for krig av begge parter i konflikten og det er i stor grad sivile som må ta konsekvensene.

I Saudi-Arabia har krigen vært meget populær. Den har vært samlende for nasjonen og motsetninger i befolkningen mellom de mer liberale og konservative har blitt tonet ned. Ifølge en reportasje fra mai i fjor bidrar krigen til å skape en felles stolthet og saudisk nasjonalisme som overgår skillet mellom liberale og konservative. En kan nesten si at 2015 har gitt liv til en ny saudisk hyper-nasjonalisme om man skal bruke ordene til Madawi Al Rasheed, en av de fremste forskerne på Saudi-Arabia. Ifølge Rasheed trengte de nye makthaverne i Riyadh krigen for å bygge sin egen legitimitet i etterkant av maktovertakelsen og for å stilne sine kritikere. I tillegg fikk regimet etablert en ytre fiende i Iran (som de mente de stod bak houthiopprøret i Jemen), en fiende nasjonen samlet seg om å frykte. 

Den nye generasjonen

I slutten av april kom det overraskende nyheter ut av det blå. Muqrin bin Abdulaziz ble avsatt til fordel for Mohammed bin Nayef, som ble utnevnt til ny kronprins. Inn som nummer to i arverekkefølgen kom kongens sønn, Mohammed bin Salman. Den yngre Salman, som allerede hadde ansvaret for forsvarsdepartementet, fikk utvidet fullmakter til også å ha ansvaret for blant annet økonomiske reformer i landet. Ifølge Stein Stenslie, en av Norges fremste eksperter på Saudi-Arabia, er denne rokkeringen et forsøk fra Kong Salman om å konsolidere makt rundt sin fraksjon, Sudayri-klanen. Stenslie spådde i samme artikkel at dette på lengre sikt trolig vil skape uro blant de ulike fraksjonene i kongehuset og kan føre til et mer ustabilt Saudi-Arabia. I løpet av året har vi både fått rapporter om at noen prinser ønsker å kvitte seg med den unge Salman og det har også vært rapporter om konflikt mellom Kronprins Nayef og Prins Salman. Tidligere har kongefamilien uavhengig av konflikter som føres internt, fremstått stabilt utad. Dette har endret seg i løpet av året. En kan vel konkludere med at stabiliteten som kjennetegnet regjeringstiden til Kong Abdullah har svekket seg bare i løpet av et år.

Prins Salman har ikke ligget på latsiden. Han har den siste tiden blitt ansiktet utad for Saudi-Arabia på godt og vondt. Det finnes flere reportasjer fra internasjonale medier hvor det knyttes en svak optimisme til Mohammed bin Salman, hans popularitet blant de unge saudiere og hans ekstreme arbeidskapasitet. Salman startet 2016 med å stille opp til et lengre intervju med The Economist, som fikk mange reaksjoner. Economist mente selv han gamblet med økonomien, glemte demokratiet, men fikk skryt for å forsøke. Andre gikk mye lengre. The Independent kalte han «verdens farligste mann?», og fulgte opp med en artikkel hvor de hadde kilder på at han «lekte med ilden» og var uerfaren. Brian Whitaker, kjent engelsk journalist, tok Salmans økonomiske reformforslag bokstavelig og konkluderte i stor grad med at han ikke helt skjønner virkeligheten han operer i. Av den grunn ble han stemplet «klovneprinsen» av Whitaker.

I Saudi-Arabia derimot skrytes både Kongen og hans sønn opp i skyene i lokale medier. Og det skal ikke legges skjul på at Mohammed bin Salman har styrket sine aksjer blant sin egen generasjon i befolkningen. Der er han populær og blir sett på som et alternativ til den gamle, statiske og konservative kongefamilien. Derimot har verdenssamfunnet møtt Mohammed bin Salman med økende skepsis og inngangen til 2016 har trolig svekket hans rykte utenfor Saudi-Arabia. Uansett er det ganske oppsiktsvekkende at en 30 år gammel prins, som ikke var i arverekken for et år siden, nå i praksis styrer landet.

 

Katastrofen i Mekka

Kong Salman, som fikk tittelen «vokter av de to hellige moskeer» når han tiltrådte, har på dette punktet ikke hatt et godt år. Pilgrimsmåneden«Hidja» hvor den tradisjonelle «hajj» utføres ble en tilnærmet katastrofe for den nye kongen. Saudi-Arabia har det siste tiår utviklet Mekka til å bli en «turistby» med alt det medfører og byggeaktiviteten i området er enorm. På den meget symboltunge datoen 11. september kollapset en byggekran rett ved Al-Haram-moskeen i Mekka og drepte 107 mennesker. Kun to uker etterpå ble til sammen 1,453 pilgrimmer trampet i hjel ved Mina, utenfor Mekka. Saudi-Arabia opererer kun med halvparten så mange dødsofre, noe som har ført til diplomatiske problemer med landene som har innbyggere som ble drept. Spesielt ble forholdet til Iran, som allerede var meget spent, forverret når over 400 av de drepte var iranske statsborgere.  Saudi-Arabia har mottatt mye kritikk for ikke å forbedre sikkerheten til pilgrimmene som ankommer landet. Dette kom spesielt etter at det ble spekulert i at grunnen til ulykken var at pilgrimmene ble sperret inne for å slippe forbi saudiske VIP gjester i en bilkolonne.

Økonomiske problemer

Problemene stoppet ikke med krig i Jemen og katastrofen i Mekka. Kong Salman tok over et land som i generasjoner har vært helt avhengig av oljeinntekter. Ser man på det første statsbudsjettet Kong Salman la frem er det tydelig at Saudi-Arabia sliter med å balansere økonomien med en vedvarende lav oljepris. Utgiftene i 2015 beløp seg til 975 milliarder riyaler ($ 260 milliarder), 13 % over hva som var budsjettert. Dette tilskrives i stor grad krigen i Jemen og utgifter tilknyttet den. På inntektssiden fikk landet inn 608 milliarder riyaler, hvor olje stod for 73 % av disse inntektene. Selv for dem med dårlige matematikk-kunnskaper er det tydelig å se at landet i 2015 gikk i dundrende minus (hele 367 milliarder riyaler).

Hvem er det som har fått ansvar for å reformere og diversifisere den saudiske økonomien? Det er som nevnt tidligere Mohammed bin Salman. Ifølge intervjuet Salman gav til The Economist og prognoser gjort av nyhetsbyrået Bloomberg så vil blant annet prisøkning på bensin og vann, i tillegg til nedkutting av energisubsidier hjelpe økonomien noe på fote. Ser man på de eksakte tallene viser det seg at dette til sammen vil spare staten skarve 16 milliarder riyaler, en liten sum i det store bildet. Ifølge statsbudsjettet budsjetterer Saudi-Arabia og Mohammed bin Salman med et underskudd på 326 milliarder i 2016. Og det er forutsatt en oljepris på rundt $ 40 fatet.

Saudi-Arabia har pengereserver og vil på kort sikt ikke bli veldig påvirket av de budsjetterte underskuddene, men en langvarig lav oljepris vil trolig også påvirke landets økonomi om ikke større endringer gjøres. Ifølge Salman, sønnen altså, så ønsker han å privatisere flere statlige selskaper, gjøre det lettere å investere i landet og jobbe for mindre oljeavhengighet. Men å skattlegge befolkningen eller be dem bidra er ikke aktuelt. Kongen, og sønnen, har et virkelig dilemma i så måte, for på lang sikt vil en slik politikk neppe fungere.  

Kampen om regional makt

I slutten av mai ble Saudi-Arabia minnet på at de også kan bli rammet av terror. To ganger i løpet av en drøy uke ble sjia-moskeer i østprovinsen bombet av grupper tilknyttet IS. Ekstra skummelt for myndighetene var det nok at det var en saudisk statsborger som sprengte seg selv i luften. Kong Abdullah forsøkte så smått å strekke ut en hånd til sjiaminoriteten som bor i østprovinsen under sin regjeringsperiode. Sjiaene blir systematisk diskriminert og den saudiske staten står bak en tilnærmet klar sekterisk kampanje hvor denne gruppen mistenkeliggjøres. IS tok på seg ansvaret og erklærte at de ønsket å renske halvøyen for «vantro». En saudisk stat, som bare måneder før hadde gått til krig i Jemen nettopp for å nedkjempe sjiagrupper og «iransk innflytelse», måtte nå forsøke å beskytte sin egen befolkning som de systematisk diskriminerte. En kan vel si at 2015 ikke ble året hvor sjia-minoriteten ble ønsket velkommen inn i det varme selskap.

I desember kom meldingen om at Saudi-Arabia hadde opprettet en muslimsk militær allianse bestående av over 34 land som skulle nedkjempe terror. Ironisk nok var dette kun sunni-muslimske regimer som deltok (og ble invitert inn) og var ment som et ganske kraftig slag mot Iran og deres allierte.

Den siste måneden har maktkampen mellom Saudi-Arabia og Iran, som har vist seg i undergrunnen i Bahrain, Jemen og i østprovinsen, boblet til overflaten. Et Saudi-Arabia som er livredd for økt iransk innflytelse i verdenssamfunnet etter atomavtalen de inngikk med USA i sommer (og som nå trer i kraft) har gjort det de kan for å motarbeide den. For å markere starten på det nye året valgte Saudi-Arabia å henrette 47 dømte «terrorister» (deres ord) blant dem den sjiamuslimske predikanten Nimr al-Nimr. Nimr, som ikke har ledet noe voldelig opprør mot Saudi-Arabia, ble henrettet sammen med sunnimuslimske Al Qaida-medlemmer for å gi et inntrykk av at all type terrorvirksomhet ikke tolereres. Etterspillet fra Iran involverte trusler og sterke protester, og angrep på den saudiske ambassaden i Teheran.

Under Kong Abdullah lå også disse spenningene under mye av utenrikspolitikken til Saudi-Arabia, men endringen man ser under Kong Salman er dette virkelig blir en åpen konflikt. En kan nok trygt si at det sekteriske spillet til Saudi-Arabia (som vi har skrevet om i henhold til IS angrepet på Paris) er blitt veldig synlig. Spørsmålet er om Kongen, og hans støttespillere, egentlig vet hvilket vepsebol de har pirket i ved å fyre opp under disse strømningene.

Menneskerettigheter og vesten

Kong Salman fikk æren av å overta en sak som har gitt Saudi-Arabia mye negativ oppmerksomhet, nemlig Raif Badawi saken. Rett før Abdullah døde gikk det rykter om at Badawi ville bli benådet, men med et nytt regime ble dette plutselig uaktuelt. Noe som har vist seg ved det nye regime i Riyadh har vært deres forsøk på å omdefinere forståelsen av menneskerettigheter og gå i strupen på alle som kritiserer dem. Det startet med den svenske utenriksministeren Margot Wallströms uttalelser om at de saudiske straffemetodene var «middelalderske». I tillegg har det i mange europeiske hovedsteder vært demonstrasjoner utenfor den saudiske ambassaden hver fredag i støtte til Badawi. Saudi-Arabia har i løpet av året fått mye søkelys på seg som en menneskerettighetsversting, mye av det kan nok tilskrives en endring i taktikk fra den nye kongen. Landet har ikke henrettet flere personer på over 20 år (175 mennesker i 2015), og i tillegg har landet definert både ateisme og ytringer mot kongefamilie og religion som terrorvirksomhet. I etterkant av Badawi-saken har også saken mot poeten Ashraf Fayadh blitt en ny torn i øyet for det saudiske regimet. Fayadh er dømt til døden for å ha frafalt Islam. 

I et forsøk på å forbedre sitt rykte som menneskerettighetsversting, terrorfinansiør og IS-sympatisør har regimet brukt mye tid og penger på kampanjer. The Intercept har avslørt regimet sitt forsøk på å bruke ulike PR-byråer for å påvirke folkevalgte i USA til å stille seg bak Saudi-Arabia. I Norge har Saudi-Arabias egen ambassadør Esam Abid Althagafi stilt opp i ulike TV-studioer og i avisspalter for å forklare hvorfor menneskerettigheter ikke er like viktig i hans hjemland. Det toppet seg gjennom en kronikk på NRK ytring hvor han ba om aksept for at Saudi-Arabia bryter menneskerettigheter. Kronikken var såpass usaklig at vi følte vi måtte svare ambassadøren. Her var vi enige om at kunnskap om Saudi-Arabia er viktig i norsk offentlighet, men at menneskerettighetsbrudd aldri kan aksepteres. På kun et år har Kong Salman greid å gjøre Saudi-Arabia enda mindre populær og enda mer hatet enn man skulle kunne tro var mulig. Oppsummerende har det nye regimet bidratt til en økende polarisering mellom vestlige land og regimene i regionen, i tillegg til at de har forsøkt å påvirke de samme vestlige landene til å støtte dem gjennom ulike handelsavtaler for våpen, energi, infrastruktur osv. Det siste beviset på at Saudi-Arabia blir sett på med argusøyne er debatten omkring salget av militær utstyr til landet (og eventuell bruk av dette i krigen i Jemen.) 

Ustabilitet er det nye stabile

For et år siden ble det skrevet flere analyser om hvordan Saudi-Arabia ville reagere på en ny konge. Det er veldig interessant lesning nå. De fleste argumenterte for at det ikke ville ha noen stor betydning og at stabilitet var hovedfokuset for regimet. 

(..) outsiders are not worried that King Abdullah’s death will make the Kingdom unstable. (..) The succession process will appear uneventful from the outside, but Salman will spend the next several months consolidating his authority and building a stable balance of power among factions within the family and across the government.
— Ian Bremmer, Time Magazine, 23. januar, 2015

Kong Salman sitt først år som konge har, i motsetning til hva de fleste trodde, ikke vært så hendelsesløs som man trodde i fjor. For å bruke et tabloid språk så har landet har gått fra å være en stabil, rolig og konservativ øy i Midtøsten under Kong Abdullah, til å bli en aggressiv, proaktiv krigshisser under Kong Salman. Det er en skummel utvikling og dessverre en reversering av de få stegene landet tok fremover under Kong Abdullah.