Den arabiske halvøy

En blogg om Den arabiske halvøy med fokus på Saudi-Arabia og Jemen

En blogg om hva som skjer i gulfen, både analyser, nyheter og trivialiteter. Er ment å være et supplement til dem som er interessert i området og som ønsker en litt dypere og bredere dekning enn det norsk media gir. Hovedfokuset er på Saudi-Arabia og Jemen.

Filtering by Tag: al Jazeera

Qatarkrisen del 2: Palasskupp, Al Jazeera og en arabisk vår; Et historisk tilbakeblikk på Qatar og den arabiske halvøy

Hva er den historiske bakgrunnen for Qatarkrisen? Når oppstod egentlig konflikten mellom Qatar og Saudi-Arabia? Og hvilken rolle spiller Al Jazeera i alt dette? I del to om Qatarkrisen vil vi forsøke å gi et svar på den historiske bakgrunnen for Qatarkrisen og hva historien kan lære oss om konfliktene på den arabiske halvøy.

Dette er del 2 av 2 i en serie om Qatarkrisen. Denne delen ser på de historiske årsakene til krisen, mens del 1 oppsummerte hva som har skjedd de siste månedene på den arabiske halvøy. Del 1 kan leses her.

Introduksjon

I første del argumenterte vi for at et hackerangrep, en president på tur og en falkejakt kan ha utløst den største diplomatiske krisen på den arabiske halvøya på flere tiår, Qatarkrisen. Allikevel er det umulig å forstå hvorfor fiendskapet og ordkrigen er så sterk mellom land som egentlig burde være gode naboer, om man ikke tar hensyn til de historiske båndene mellom Qatar og Saudi-Arabia. Derfor vil vi i del to gi et historisk overblikk over utviklingen i Qatar og forsøke å gi et bilde av hendelser som har bidratt til krisen vi ser i dag.

Vi starter det historiske tilbakeblikket i 1971, selv om historier om konflikt og samarbeid mellom statene på den arabiske halvøy går mye lengre tilbake. Heldigvis har en av våre tidligere bidragsytere, doktorgradsstipendiat Magnus Halsnes, skrevet en utdypende sak om arverekken i Qatar, hvor han også utdyper forholdet mellom Qatar og Saudi-Arabia. Halsnes går grundig til verks og ser på det bilaterale forholdet mellom landene på den arabiske halvøy som helhet mye lengre tilbake i tid enn vi vil gjøre. Derfor er det en anbefalt tekst før du leser videre.

1970 – 1990: Uavhengighet, GCC og saudisk vasallstat.

Qatar erklærte sin uavhengighet i 1971, etter at britene vedtok å trekke seg ut. Magnus Halsnes beskriver prosessen i sin artikkel:

Ahmad hadde vore førbudd av faren til å styre, og hadde fungert som regent til tider, men han mista fort apetitten for politikk, spesielt etter ei politisk krise i 1963. Han byrja feriere meir og meir i utlandet, og overlét meir av statsadministrasjonen til kronprins Khalifa, som etter kvart vart den faktiske herskaren av Qatar. Høvet til formelt å bli herskar fann stad då Storbritannia i 1968 erklærte at dei kom til å trekke seg ut av Persiabukta innan utgangen av 1971. Medan Ahmad meinte at Qatar burde slå seg saman med dei andre sjeikdømma i regionen og danne Dei sameinte arabiske emirata, meinte Khalifa at ein skulle satse på sjølvstende. Usemja vart tydleg nok til at Khalifa erklærte Qatar sjølvstendig i september 1971 (to veker etter Bahrain). Ahmad var i Sveits og kom ikkje ein gong att for å feire sjølvstendet. Den 22. februar 1972, under ein jakttur til Iran, fekk Ahmad vite at Khalifa hadde avsatt han.
— http://magnushalsnes.no/midtausten/2017/7/18/emirskifte-i-qatar

Det første palasskuppet i Qatars historie var et faktum, ved at Khalifa overtok makten. I følge Halsnes igangsatte Khalifa flere reformer med sikte på å fordele rikdom til flere deler av Qatars befolkning.

I 1972 gjekk det meste av statsinntekter til Al Thani-familien framfor resten av samfunnet i Qatar, og etter kuppet konfronterte Khalifa resten av familien framfor å imøtekomme krava deira om meir pengar. Khalifa fokuserte statsutgiftene over på statsutvikling og meir folkeleg støtte. Han brukte mykje pengar på utdanning, helsevesen og andre program til nytte for den øvrige befolkninga.
— http://magnushalsnes.no/midtausten/2017/7/18/emirskifte-i-qatar

Khalifa viste seg som en annerledes leder enn sine forgjengere. I tillegg til å redusere makten til Al Thani-familien, jobbet Khalifa også for å skape en felles nasjonal identitet for innbyggerne i Qatar. I 1975 etablerte han et museum med arkeologiske utgravinger og han fulgte opp med å kjøpe reklameplass i europeiske aviser for å reklamere for «nye» Qatar. Et stort diplomatisk korps ble utplassert i strategiske viktige land.

Etter uavhengigheten fra britene forstod Khalifa at Qatar trengte allierte som kunne garantere for landets sikkerhet. Fra 1971 og frem til 1990 var Qatar i stor grad å regne som en saudisk vasallstat. I følge David Roberts kan dette tilskrives en grenseavtale fra 1965, da daværende kronprins Khalifa inngikk avtale om grenseopptrekking mot Saudi-Arabia. Avtale innebar i følge Roberts også saudisk støtte til Khalifa som fremtidig monark. I følge Roberts fulgte Khalifa Saudi-Arabias synspunkter i alle utenrikspolitiske spørsmål som monark, og Qatar hadde ikke en egen utenrikspolitisk agenda så lenge han satt med makten.

Samarbeidsrådet for gulfen (GCC)

For å styrke samholdet på den arabiske halvøy dannet Qatar, sammen med de andre gulflandene (utenom Jemen), samarbeidsrådet for Gulfen (GCC) i 1981.

At the time, the GCC was widely seen as an American-backed response to these regional upheavals, designed to establish a security umbrella across the six member states, which the United States would encourage, equip, and oversee.
— https://www.jacobinmag.com/2017/06/qatar-saudi-arabia-uae-crisis-middle-east

I følge Kristian Ulrichsen var dette nærmest å regne som et ad-hoc råd, som en reaksjon på den iranske revolusjonen i 1979 og Iran-Irak krigen i 1980. GCC ble dannet som et forsvarsverk og militær allianse, uten mål om å være en handelsunion eller en regional union med felles utenrikspolitikk. Det har derfor helt siden dannelsen i 1981 vært uenighet om veivalg og motstanden mot Saudi-Arabias sterke rolle har kommet fra både Qatar, Kuwait og Oman. Uenighet og skillelinjer innad i GCC er altså ikke en ny trend.

1990 - 2000: Gulfkrig, palasskupp og Al Jazeera

I 1990 brøt gulfkrigen ut, ved at Saddam Hussein invaderte Kuwait. Hele den arabiske halvøy gikk i alarmberedskap. «Sjefen» på halvøya og Qatars garantist for egen nasjonal sikkerhet, Saudi-Arabia, innså at de ikke hadde mulighet til å forsvare verken seg selv eller andre. De sendte derfor bud på amerikanske styrker for å beskytte seg mot den irakiske hæren på grensen. Det at regionens stormakt ikke hadde mulighet til å garantere sikkerheten til lille Qatar, og ikke engang sin egen, førte til at Qatar gradvis endret sin politikk. I følge Roberts (21:2017) er det «difficult to emphasis enough the importance of the invasion of Kuwait as a driver for Qatar’s subsequent actions” Eksemplet Kuwait, en liten forsvarsløs oljerik stat omringet av større land som man ikke alltid hadde det beste forholdet til, var et eksempel ledelsen i Qatar innså passet dem litt for godt.

Avisutklipp etter at saudiske grensevakter drepte to qatarske innbyggere og okkuperte en grensepost.  Kilde

Avisutklipp etter at saudiske grensevakter drepte to qatarske innbyggere og okkuperte en grensepost. Kilde

Kampen om grensen

Forholdet mellom Qatar og Saudi-Arabia eskalerte i etterkant av Gulfkrigen da Saudi-Arabia innførte restriksjoner på Qatars eksport av gass til Bahrain, Kuwait, FAE og Oman. Nedsmeltingen av forholdet nådde et nytt klimaks i 1992, da en grensekonflikt endte i voldelige sammenstøt. Kristian Ulrichsen beskriver hvordan forholdet kjølnet på begynnelsen av 90-tallet og i stor grad ble en mer åpen konflikt.

A September 1992 skirmish on the Saudi-Qatari border that left three people dead illustrated the pitfalls of the longstanding failure to properly demarcate Qatar’s only land boundary. Though the two countries had signed a border agreement in 1965, it was never properly ratified, and was cancelled by Qatar after the border clash. Qatar and Saudi Arabia supported different sides in the brief Yemeni civil war of 1994, and Qatar also objected vociferously to the proposed appointment of a Saudi as secretary general of the GCC in 1995. In response, the Qatari delegation walked out of the closing session of the annual GCC summit in December 1995 and declared its intent to boycott all future meetings attended by the secretary general; the country even reportedly considered cancelling its membership in the GCC.
— https://www.theatlantic.com/international/archive/2017/06/qatar-gcc-saudi-arabia-yemen-bahrain/529227/?utm_source=atltw

Forholdet mellom landene var i 1995 allerede dårlig. Heldigvis hadde Saudi-Arabia fortsatt en alliert i emir Khalifa, som de siste årene hadde mistet mye av sin innflytelse til sin sønn Hamad, men som ennå formelt satt med makten i landet.

Palasskuppet

Hamad, sønnen til Kahlifa, hadde gjennom hele slutten av 80-tallet bygget opp en sterk rolle i Qatar, mye grunnet dannelse av spesielle departementer som Hamad ledet og utøvet makt over. I 1995 ønsket faren, Khalifa, å ta tilbake autoriteten som leder ved å dra på offisielle statsbesøk til Egypt, Tunisia og Sveits for å inngå bilaterale avtaler på vegne av Qatar. Hamad fortalte faren at dette ikke kunne gjøres uten støtte fra departementene han styrte og hans allierte. Khalifa ignorerte trusselen fra Hamad og Hamad svarte med å gjøre som faren gjorde før han, nemlig et palasskupp.

Khalifa, som satt fast på et hotellrom i Geneve da kuppet var en realitet, reagerte med vantro og aksepterte ikke å bli avsatt. Saudi-Arabia og Bahrain, i samarbeid med Khalifa og flere av hans nærmeste allierte familiemedlemmer, forsøkte å kuppe makten tilbake i februar 1996, men mislyktes totalt. Et nytt forsøk på kupp i 2005 mislyktes også. Hamad var lenge før 1995 kjent som en som ønsket et mer uavhengig Qatar, tettere bånd til naboland (som Iran) og ikke minst ønsket han å ta Qatar vekk fra statusen som en vasallstat under Saudi-Arabia. Det kommer klart frem i avisartikler fra 1995 at det allerede dagene etter kuppet var klart at dette var upopulært hos Saudi-Arabia, og at man forventet et «nytt» Qatar fremover.

Qatars utvikling fra 1995 og frem til i dag er hovedgrunnen til det betente forholdet mellom dem og Saudi-Arabia. Hamad gikk bevisst inn for å fjerne seg fra Saudi-Arabia og være en motvekt på den arabiske halvøy. Erfaringene fra Gulfkrigen, Saudi-Arabias overkjøring av naboland og deres negative reaksjon på at Hamad tok makten førte til at Hamad så dette som eneste utvei for å sikre Qatars eksistens.

A key preoccupation of Qatar’s post-1995 leadership has been the pursuit of autonomous regional policies designed to bring the country out of the Saudi shadow.
— https://www.theatlantic.com/international/archive/2017/06/qatar-gcc-saudi-arabia-yemen-bahrain/529227/?utm_source=atltw

Hamad moderniserte også Qatars økonomi. Han åpnet børsen i Qatar i 1997, åpnet landet for utenlandske investeringer og gjorde en storstilt privatisering av statlige selskaper. Departementet for sensur ble offisielt avskaffet i 1998 og en kjenning kalt «Al Jazeera» startet sine sendinger i 1996 fra Qatar.

Al Jazeera

Al Jazeera (den arabiske versjonen) var Midtøstens første regionale satellittkanal for nyheter, og bidro til å øke Qatars innflytelse i regionen kraftig (Al Jazeera på engelsk startet ikke før 2006). Helt siden starten, og i alle fall frem til 2011, har Al Jazeera blitt sett på som en tilnærmet «virtuell stat» og som en del av et panarabisk diplomatisk verktøy. Mye av grunnen til Al Jazeeras suksess (frem til 2011) kan knyttes til kanalens popularitet, kredibilitet, kritiske journalistikk og en relativ stor uavhengighet fra Qatars egen innen- og utenrikspolitikk.

Ifølge Zainab Abdul-Nabi mener de fleste forskere at Al Jazeera ble startet for å utfordre Saudi-Arabias regionale innflytelse og svekke denne. I tillegg var det personlig for Emiren. I 1995 ble Hamad utsatt for angrep fra saudiske og egyptiske medier som stilte spørsmål rundt hans legitimitet som leder av Qatar. Al Jazeera sin rolle var også å gi emiren en megafon for å utfordre saudiske og egyptiske myndigheter ved å kringkaste programmer som inviterte og gav taletid til populære politiske dissidenter fra disse landene.

A Qatari official said that Sheikh Hamad Al-Thani founded Al-Jazeera to use it as “political self-defense” against Saudi Arabia which already owns MBC, ART, and Orbit channels and controls the main media outlets in the Arab world. (Rugh, 2004) It is even argued that the reason behind broadcasting the speeches of Osama Bin Laden [a critical Saudi citizen of Al-Saud’s dynasty] on Al-Jazeera, was to undermine the rulers of Riyadh. (Fandy, 2007) Thus, to Qatar, the Saudi regime was the target, not the Arabic audience. (El-Ibiary, 2011)
— http://www.arabmediasociety.com/countries/index.php?c_article=404

Kritikken mot Al Jazeera som man ser i dag, har altså vært der siden starten. Det er ikke tilfeldig at det er Saudi-Arabia og Egypt som også i dag hyler høyest om at kanalen må stenges ned. 

2000 - 2010: Militærbaser og gassproduksjon

Al Jazeera sin dekning av nabolandene irriterte spesielt Saudi-Arabia grenseløst. I 2002 fikk det konsekvenser, ved at Saudi-Arabia kalte hjem sin ambassadør fra Doha grunnet Al Jazeeras dekning av landet. Det tok over 5 år før det fikk en løsning og ambassadøren returnerte til Doha, da med løfter fra styresmaktene i Qatar om at Al Jazeera skulle «tone ned» dekningen av landet.

Al Udeid militærbase

Allerede i 1992 inngikk Qatar en avtale med USA om en militærbase i landet, som senere ble til Al Udeid. I starten var den ment som en backup til Prins Sultan Air Base i Saudi-Arabia, men det endret seg i etterkant av 2001.

11 september 2001 gav Qatar et fortrinn. Mens nabolandene Saudi-Arabia og FAE hadde sine statsborgere blant kaprerne, var Qatar fri for mistanke. Samtidig produserte Al Jazeera nyheter og dekket etterspillet på en måte som irriterte Saudi-Arabia. USA hadde vært til stede i Saudi-Arabia siden Gulfkrigen og hadde en stor militærbase der (Prins Sultan Air Base), som var utgangspunktet for operasjoner i hele Midtøsten og regionen rundt. Det viste seg at denne basen verken var populær i Saudi-Arabia eller i USA i etterkant av 11 september.

The Al-Udeid Air Base gained a prominent role in 2002 when the US transferred its equipment and personnel from the Prince Sultan Air Base in Saudi Arabia to the Qatari base after Saudi conservative Wahhabis expressed their anger over the presence of foreign troops. (Powers, 2009) The military base facilitated the US wars in Iraq and Afghanistan to the extent that the former President George Bush told the Qatari Emir, “You made some promises to America, and you kept your promises. We are honored to call you [a] friend.” (Cooper & Momani, 2011, p.123)
— http://www.arabmediasociety.com/countries/index.php?c_article=404

Qatar betalte selv byggingen og senere utvidelsen av basen som nå er omtalt som CENTCOM (Sentralkommandoen for operasjoner i Midtøsten) og er en av de største og viktigste basene USA har i utlandet. For Qatar var dette uhyre viktig. De fjernet seg i enda større grad fra Saudi-Arabia, de fikk en sikkerhetsgaranti fra USA ved å ha en slik base i landet og ikke minst så fikk de spillerom regionalt ved at Saudi-Arabia ikke kan «angripe» Qatar når Qatar sin sikkerhet garanteres av Saudi-Arabias viktigste allierte USA.

I etterkant av blokaden som ble innført av FAE og Saudi-Arabia nå i 2017 har det blitt avslørt at et av hovedmålene til begge land er å flytte militærbasen til FAE, og at FAE i flere år har brukt mye penger og lobby-krefter i Washington for å få dette til. Både Saudi-Arabia, og ikke minst FAE, forstår fordelen Qatar har ved å være vert for det amerikanske militæret. Greier Saudi/FAE å få amerikanerne ut av Qatar så vil Qatar stå mye svakere i fremtiden om de fortsetter å "yppe" med sine storebrødre på den arabiske halvøy. 

Gassmakten Qatar

I 2006 ble Qatar det landet i verden som eksporterte mest LNG gass, en posisjon de ennå holder. Gasseksporten og gassindustrien er meget viktig for å forstå hvordan Qatar har fjernet seg fra Saudi-Arabia og hvordan de har fått mulighet til det. Samme år som Qatar ble verdensledende eksportør forsøkte Saudi-Arabia å hindre at Qatar bygget gassledninger til nabolandene, i et forsøk på å svekke landets økende innflytelse. Det er mulig å trekke frem to hovedgrunner til at LNG politikken bidro til å fjerne seg fra Saudi-Arabias langstrakte armer:

Firstly, they (LNG policies) allowed Qatar financially to engage in a range of policies through which it sought to expand beyond its previously Saudi-dominated external relations to the wider international community. Pursuing these policies helped Qatar become a meaningful international actor rather than merely a small-scale regional player. Secondly, they deliberately intertwined Qatar with a number of key international countries in an inextricable and crucial energy-economic nexus. Qatar was diversifying its international alliances and no longer needed to toe Saudi-Arabia’s line.
— David Roberts. Qatar: Securing the Global Ambitions of a City-State. 2017.

Et viktig tilleggspoeng er at Qatars status som ledende eksportør av gass gir dem en sterk stilling i verdensøkonomien, men det bidrar også til sterke allierte og gir landet en maktposisjon om de skulle bli satt under press fra utenlandske makter. I 2013 stod Qatar blant annet for 83 % av Canadas behov for gass, 38% av Kinas behov, 85% av Indias behov, 86 % av Kuwaits behov, 84 % av FAE sitt behov og ikke minst 93 % av Storbritannias gassbehov. Skulle disse leveransene utebli vil det skape store problemer for mottakerlandene og Qatar har dermed en sikkerhet i at landene vil stå opp for Qatars interesser. Dermed kan ikke Saudi-Arabia og FAE presse på for hardt for da vil de ramme både seg selv, verdensøkonomien og gå rett i strupen på noen av sine nærmeste allierte (UK/USA). Gasseksporten blir derfor en av hjørnesteinene i Qatars nasjonale sikkerhetspolitikk, og en av hovedgrunnene til at de «tør» å stå opp for sine interesser i konflikt med nabolandene.

2011 – 2017: Den arabiske våren, det muslimske brorskapet og abdikasjon

Starten av 2011 var preget av opprør i nesten hele den arabiske verden. Unntaket var gulflandene hvor det kun var Bahrain og Jemen som ble smittet av den arabiske våren, mens Oman og Kuwait bare følte litt på symptomene. Om Qatar før 2011 hadde skilt seg fra sine naboer, ble den arabiske våren det endelige beviset på at Qatar stod for sin egen linje.

Qatar, og ikke minst Al Jazeera, stod på det folkelige opprøret sin side (med unntak av opprøret i Bahrain som trolig var for nærme og for risikabelt å støtte opp rundt). Konflikten med Saudi-Arabia og FAE ble mye tydeligere ved at Qatar støttet det folkelige opprøret, og da spesielt grupperinger knyttet til det muslimske brorskapet, mens Saudi-Arabia jobbet for å beholde status quo.

Where the Qataris see Brotherhood-linked groups as potential political partners, the Emiratis and Saudis consider them existential threats, with potential to demand political reform in very closed political systems.
— http://www.middleeasteye.net/columns/muslim-brotherhood-and-gcc-it-s-complicated-510074443

Qatar støttet islamistiske bevegelser i stor grad for å fremme sin egen innflytelse, og i mindre grad for å fremme en spesiell ideologi. Støtten til Mohamed Morsi og brorskapet i Egypt var det klareste beviset på dette. Året Morsi var president gav og lånte Qatar 7,5 milliarder dollar til Egypt.

Al Jazeera fulgte styresmaktene i å støtte opp rundt det folkelige opprøret, men forskning har vist at kanalen, da hovedsakelige den arabiske, mistet mye av troverdigheten og objektiviteten den var kjent for i etterkant av den arabiske våren. Endringen i Qatars utenrikspolitikk fra en nøytral megler til en aggressiv militær intervensjonist ble fulgt opp av et lignende skifte i Al Jazeeras redaksjonelle uttrykk. Spesielt dekningen av Bahrain, Syria og Jemen har hele tiden vært tett knyttet til Qatars egne interesser.

Dette kom også tydelig til syne i Egypt. Al Jazeera bygget opp det folkelige opprøret og valgte tydelig side ved det muslimske brorskapet i etterkant av revolusjonen. Da kontrarevolusjonen kom og General Sisi ble President Sisi var Al Jazeera en lett syndebukk. Egypt ser på Al Jazeera som Qatars forlengede arm i landet, og når denne armen støtter opp rundt en bevegelse som styresmaktene vil eliminere (det muslimske brorskapet) så er pressefrihet ikke prioritert. Blant annet har flere journalister fra Al Jazeera blitt dømt til døden i Egypt, noe som ikke har bedret forholdet mellom Qatar og Egypt.

Vi har tidligere skrevet utdypende om konflikten mellom Qatar og Saudi-Arabia basert i deres syn på det muslimske brorskap, og vi anbefaler denne saken om du ønsker en utdypning om rollen til det muslimske brorskap. Kort oppsummert så stod Qatar sterkt i etterkant av den arabiske våren, men Saudi-Arabia har i etterkant finansiert en kontrarevolusjon som har fjernet mange brorskapsallierte fra makten i Egypt, Jemen og andre land. Den ulike holdningen til det muslimske brorskapet på den arabiske halvøy har vært en kamp om regional innflytelse mellom miniputten Qatar og storebror Saudi-Arabia.

Emiren abdiserer for emiren.

I 2013 var Qatar på defensiven. Saudi-Arabia hadde lyktes med å reversere den arabiske våren og det muslimske brorskapet i Egypt mistet makten. I tillegg kom det frem at landet hadde finansiert opprørere i Libya og Syria som ikke tålte dagens lys. Hamad slet angivelig med helsen og ønsket avløsning, og i slutten av juni ble det erklært at han abdiserte til fordel for sin sønn Tamim. Håpet var at dette skulle bety en ny start for forholdet mellom Qatar og naboene, og at konfliktene som Hamad i stor grad stod bak kunne bli lagt i glemmeboken. Det var bare et problem, Tamim hadde ingen intensjoner om å endre politikk. Derimot forsøkte han, i motsetning til faren, å jobbe for Qatars interesser litt mer i det skjulte.

Diplomatisk krise

Det første halvåret til Tamim gikk rolig for seg, trolig fordi naboen ville gi den nye emiren en mulighet til å vise at han ønsket å ta Qatar i en annen retning enn faren. Da det viste seg at Tamim fulgte i farens fotspor valgte Saudi-Arabia å vise muskler. I slutten av november 2013 ble Tamim invitert til Riyadh, og det var ikke et hyggelig møte.

Mange skulle nok ønske de kunne vært flue på veggen da Qatar sin nye sjef, Emir Bin Tamim Bin Hamad Al Thani ble kalt inn på teppet til Kong Abdullah den 23. november 2013. Emiren, kun 32 år, ble satt ovenfor den mye eldre Abdullah (89 år), mens Emiren av Kuwait Sjeik Sabah Al Ahmad Al Sabah (84år) tok rollen som megler. I følge kilder tett på de saudiske styresmaktene skal Abdullah sagt fra i klare ordelag at nå måtte Qatar slutte å leke regional stormakt. Spesielt Al Jazeera sin dekning av regionen og Qatars støtte til det Muslimske brorskap i Egypt måtte opphøre. Omringet av den eldre garde i gulfen skal Tamim ha gitt etter for presset og godtatt ønsket fra Abdullah.
— http://www.denarabiskehalvoy.com/denarabiskehalvoy/2014/3/13/saudi-arabia-vs-qatar-konflikten-som-kan-endre-maktbilde-i-regionen

Sitatet over er hentet fra vår dekning av saken i 2014. Selv om Tamim godtok kravene, fulgte han ikke opp lovnaden. I mars 2014 fikk Saudi-Arabia, FAE og Bahrain nok og kalte hjem sine ambassadører fra Doha. Bakgrunnen var at Tamim ikke hadde holdt sine løfter.

Det er uhyre interessant å lese truslene fra 2014. Kravene som stilles til Qatar er de samme som er blitt fremmet nå i 2017. I tillegg truet Saudi-Arabia med å stenge kystlinjen og grenseovergangen til Qatar om de ikke gjør som Abdullah ønsker. I 2014 ble dette sett på som en tom trussel og lite sannsynlig. Det er derfor viktig å understreke at de som ser dagens qatarkrise som en overraskelse ikke trenger å se lengre tilbake enn 2014. Truslene ble fremsatt og nå er de blitt gjennomført. Det henvises også til Riyadhavtalen av 2014 når Saudi-Arabia og FAE sier at Qatar har brutt avtaler og dermed må ta konsekvensen av dette. 

Den nye generasjonen

Et annet interessant punkt er endringene fra 2014 til 2017 i regionen. I 2014 var Tamim den første av den ”nye” generasjonen som kom til makten. I følge analytikere i 2014 valgte Tamim å gamble på at den eldre generasjonen ville dø ut og dermed kunne han bygge opp et bedre og nærmere forhold til den nye generasjonens ledere i Saudi-Arabia og FAE. Det viste seg å ikke stemme. Saudi-Arabia under sin nye kronprins Mohammad bin Salman og FAEs kronprins Mohammed bin Zayed har situasjonen endret seg. Saudi-Arabia og FAE har blitt mye mer aggressive i sin utenrikspolitikk og i sin polemikk mot sine motstandere. Tamim har ikke fått nye unge venner, han har fått sterke og aggressive fiender i den ”nye” generasjonen.

Et lite paradoks i denne kampen mellom den ”nye” og ”gamle” generasjonen er at den nye generasjonen i Saudi-Arabia og FAE beskylder Hamad for å ennå styre Qatar og at Tamim kun er ansiktet utad. Flere artikler den siste tiden henviser til høytstående medlemmer i kongefamilien som beskylder Hamad for å stå bak Qatars politikk, og at han er grunnen til at Qatar ikke endrer kurs. I tillegg til å sverte den tidligere emiren undergraves makten til den nåværende. Det hintes også til at Saudi-Arabia og FAE kanskje må ta saken i egne hender og fjerne Hamad (og Tamim) fra tronen for å sikre seg at Qatar ikke skader deres interesser. Alt i en enorm PR krig hvor målet er å komme ut som vinneren til slutt.  

Truslene fra 2014 har ligget klare og i juni 2017 ble de en realitet. For å få et påskudd til å implementere blokaden vi nå kaller Qatarkrisen trengte man ikke mer enn et besøk av president Trump, bevis på finansiering av grupper knyttet til terror og en hacket nyhetssak hvor Qatar stilte Saudi-Arabia og FAE i dårlig lys.

Oppsummering

Ser man bort fra de utløsende årsakene som startet Qatarkrisen er det flere viktige underliggende årsaker som er grunnlaget for dagens situasjon. Gulfkrigens påvirkning på lederskapet i Qatar skal ikke undervurderes og realiseringen om at landet trengte flere allierte å lene seg på. Kuppet til Hamad og hans periode som Emir fra 1995 frem til 2013 er uten tvil en av de viktigste årsakene til Qatars utvikling fra en vasallstat til en uavhengig maktfaktor i regionen. Både de økonomiske reformene og Al Jazeera sin rolle under Hamad skal heller ikke undervurderes. 

Qatars rolle både som vertskap for USAs CENTCOM og ikke minst deres rolle som verdensledende innen LNG eksport har gitt dem flere ben å stå på. Spesielt viser det seg at maktfaktoren i å være ansvarlig for gassleveranser til store verdensmakter som India, Kina, USA og Storbritannia styrker Qatars posisjon.  

Den arabiske våren spisset frontene på den arabiske halvøy, og Qatars støtte til det folkelige opprøret og spesielt det muslimske brorskapet falt ikke i god jord hos deres naboer. Helt siden 2011 har Saudi-Arabia forsøkt å true Qatar til å legge om politikken, først gjennom diplomati, deretter trusler og til slutt blokaden vi ser i dag. Den "nye" generasjonen ledere i Saudi-Arabia og FAE har også skrudd opp varmen og er mye tydeligere i sine trusler mot Qatar enn hva deres eldre familiemedlemmer var. 

Kort oppsummert så vil fiendskapet mellom Qatar og Saudi-Arabia/FAE ikke forsvinne med det første, selv om dagens Qatarkrise kanskje vil løse seg etterhvert. Den historiske rivaliseringen mellom landene har bare økt siden 90-tallet og spørsmålet er hvordan dette vil utspille seg frem mot VM 2022 som er Qatars "15 minutes of fame" på den internasjonale scenen. Se ikke bort i fra at naboene frem mot den tid vil forsøke å legge kjepper i hjulene til Qatar, for å sørge for at VM ikke bidrar til å øke Qatars status i det internasjonale samfunnet. 

Saudi-Arabia VS Qatar: Wahhabisme VS Wahhabisme, en kamp om regional innflytelse og makt

Det muslimske brorskapet, Fotball VM 2022, Al Jazeera og Wahhabisme. Alt dette er ingredienser i en regional maktkamp mellom to tidligere gode naboer, Saudi-Arabia og Qatar. Hva er de religiøse, historiske og politiske grunnene til at forholdet mellom to tidligere allierte har forsuret seg?

Vennskapspin

Midtøsten er (som alltid) i nyhetenes interesse. Fra revolusjon for noen år siden til kaos, IS og ustabilitet de siste månedene. En uoversiktelig geopolitisk situasjon med mange aktører som alle jobber for å øke sin egen innflytelse på de ulike arenaene. I bakgrunnen lurer (som alltid) gulfstatene og deres tilnærmet utømmelige lommebok. De siste årene har konfliktnivået på Den arabiske halvøy økt og spesielt en ting har det siste året blitt mer og mer tydelig; Kampen for regional makt mellom Saudi-Arabia og Qatar, og den heller spesielle kampen mellom Wahhabisme og Wahhabisme.

For et par år siden åpent Qatar en ny statlig ”hovedmoské” i Doha, en nydelig og flott designet bygning. Det som mange fant litt spesielt var at moskeen ble oppkalt etter grunnleggeren av wahhabismen, Muhammad Ibn Abdul Wahhab. En mann som er mest kjent for sitt samarbeid med Al-Saud familien og hvor hans islamske ideologi har fungert som grunnfjellet for Saudi-Arabia sin statsdannelse siden starten. Hvorfor gjorde Qatar dette? Og hva er egentlig bakgrunnen for den økende konflikten mellom de to landene? Den arabiske halvøy har tidligere omtalt dette kjølige forholdet mellom de to naboene, men den store bakgrunnen for dette har vi ikke belyst. Det skal vi se litt nærmere på her.

Den religiøse grunnen

Qatar og Saudi-Arabia er de to landene i verden hvor ”urbefolkningen” opprinnelig er Wahhabi. Landene har like tradisjoner og er tett tilknyttet historisk, men har allikevel utviklet seg i to ulike retninger. I en lengre artikkel fra James Dorsey går han dypt inn i den påståtte konflikten mellom Qatar og Saudi-Arabia, hvor han forsøker å forklare de historiske, religiøse og politiske grunnene til at det har vært og er konflikt. Først og fremst har landene hatt helt ulike strategier for hvordan wahhabisme skal ha innflytelse i statsystemet. 

Qataris privately distinguish between their “Wahhabism of the sea” as opposed to Saudi Arabia’s “Wahhabism of the land,” a reference to the fact that the Saudi government has less control of an empowered clergy compared to Qatar that has no indigenous clergy with a social base to speak of; a Saudi history of tribal strife over oases as opposed to one of communal life in Qatar, and Qatar’s outward looking maritime trade history.
— http://www.middle-east-online.com/english/?id=61189

Dette er et viktig poeng. For mens Saudi-Arabia bygget staten sin på basis av religiøse lærde og dermed får sin legitimitet fra disse geistlige, valgte Qatar å ikke gi en slik gruppe noen innflytelse i statsstyringen. Dermed kan Qatar frigjøre seg fra lenkene Saudi-Arabia selv har påført seg ved at de har sikret seg at de geistlige ikke har samme mulighet til å påvirke sosiale og politiske beslutninger. I Saudi-Arabia er wahhabisme grunnlaget for staten og dermed også basis for hvordan staten styres, mens wahhabisme er mer en historisk og kulturell arv Qatar bygger sin identitet på. Dette er også grunnen til at Qatar og Saudi-Arabia fremstår forskjellige, selv om de er brødrefolk og naboer. 

The lack of influential native religious scholars allowed Qatar to advance women in society, and enable them to drive and travel independently; permit non-Muslims to consume alcohol and pork; sponsor Western arts like the Tribeca Film Festival; develop world-class art museums; host the Al Jazeera television network that revolutionized the region’s controlled media landscape and has become one of the world’s foremost global broadcasters;, and prepare to accommodate Western soccer fans with un-Islamic practices during the 2022 World Cup.

In doing so, Qatar projects to young Saudis and others a vision of a less restrictive and less choking conservative Wahhabi society that grants individuals irrespective of gender a greater degree of control over their lives. Qatari women, in the mid-1990s, were like in Saudi Arabia: banned from driving, voting or holding government jobs. Today, they occupy prominent positions in multiple sectors of society in what effectively amounted to a social revolution
— http://www.middle-east-online.com/english/?id=61189

Det er nettopp denne fremstillingen av seg selv som et alternativt samfunn basert på de samme verdiene, religion og kultur som i flere tiår har vært kimen til konflikt mellom naboene. Qatar viser saudiske innbyggere at det er mulig å kombinere det moderne samfunnet og den religiøse historien på en måte Saudi-Arabia ikke tillater. Det er ikke like populært hos styresmaktene i det store ørkenlandet.

Den geopolitiske situasjonen

karikatur

Landene skiller seg også hvordan de har forholdt og forholder seg til endringer i nærområdene, jmf. den arabiske våren. Mens Saudi-Arabia har forholdt seg skeptisk til de fleste folkelige opptøyer og i stor grad støttet kontrarevolusjoner (Egypt og Jemen som eksempel) har Qatar omfavnet opprørene i stor grad, så lenge det ikke skjer på hjemmebane eller i nabolaget (som for eksempel Bahrain). Et konkret bevis på dette skillet er å se på hvordan Al Jazeera (Qatar) og Al Arabiya (Saudi) dekket den arabiske våren og etterspillene. Det er allikevel en spesifikk ting som virkelig har fått temperaturen til å stige mellom naboene til et nivå høyere enn tidligere, nemlig hvordan forholde seg til det muslimske brorskapet.

Støtten fra Qatar til brorskapet i Egypt, også etter at militæret hadde overtatt makten fra Mohammed Mursi, har skapt mye splid. I Saudi-Arabia sine øyner allierte Qatar seg med islamister som har et langsiktig mål om å styrte styresmaktene i gulfstatene og Saudi-Arabia så seg selv som frontkjemperen i kampen mot disse gruppene. I følge James Dorsey har Qatar et helt annet syn på sin allianse med brorskapet. 

The fundamentally different strategies of self-preservation of Qatar and the Gulf states are rooted in a Qatari perception that the role of the Saudi clergy in policymaking has resulted in Saudi Arabia failing in its ambition to provide the region with vision and effective leadership that would have allowed it to perhaps pre-empt the wave of change and resolve problems on its own. That perception has reinforced Qatar’s raison d’etre: a state that maintains its distinction and tribal independence from the region’s behemoth, Saudi Arabia, with whom it is entangled in regional shadow boxing match.
— http://www.middle-east-online.com/english/?id=61189

Siden Qatar, som nevnt tidligere, aldri har hatt en tradisjon for å tillate religiøse geistlige eller organisasjoner inn i statsstyringen ser de heller ikke problemet med å alliere seg med interessegrupper som deler deres kulturelle og religiøse synspunkter. Qatar sine bånd til brorskapet har trolig mye med en ønske om å skille seg fra sine naboer (les Saudi-Arabia) og satse på hva som kan være en vinnende trend i regionen på lang sikt.

Så hvorfor er Saudi-Arabia så skeptiske til brorskapet? Hovedgrunnen er frykten for at en arabisk stat styrt av brorskapet etter islamske prinsipper og islamsk lov skal utfordre Saudi-Arabia sin legitimitet som ledere av den muslimske verden. I tillegg er taktikken fra de to naboene ulike. Qatar har hele tiden nektet disse religiøse gruppene innflytelse på hjemmebane, men støttet dem moralsk, økonomisk og praktisk utenfor deres egne grenser. Denne støtten av en organisasjon som er i klar opposisjon til hva den saudiske staten er bygd på sees som en provokasjon av Saudi-Arabia og et forsøk fra Qatar om å overta den regionale maktposisjonen som Saudi-Arabia har. Kort forklart, jo færre land hvor brorskapet har innflytelse jo mer makt har Saudi-Arabia over regionene, mens jo flere land hvor brorskapet har innflytelse jo mer makt får Qatar gjennom sine allianser. Saudi-Arabia og Qatar har av denne grunn havnet i en spesiell situasjon, ved at Qatar kritiserer Saudi-Arabia for å gi asyl til avsatte diktatorer etter den arabiske våren, mens Saudi-Arabia kritiserer Qatar for det samme når de gir opphold til ledere og medlemmer av det muslimske brorskapet i Egypt.

Den historiske rivaliseringen

Rivaliseringen mellom Qatar og Saudi-Arabia er ikke et nytt fenomen og spesielt to hendelser på 90-tallet skapte konflikten mellom naboene: Gulfkrigen og kuppet til Sjeik Hamad. Gulfkrigen og Saudi-Arabia sitt valg om å vende seg til USA for beskyttelse var et vendepunkt i forholdet mellom Qatar og Saudi-Arabia. Frem til da hadde det lille emiratet alliert seg med Saudi-Arabia og fått garantier om at Saudi-Arabia ville beskytte dem i tilfelle krig. I følge Dorsey forstod man nå at denne garantien var lite verdt: 

To the Qataris, the invasion demonstrated that Qatar could not rely, for its defence, on a country that was not capable of defending itself. That realization coupled with Kuwait’s ability to rally the international community to its assistance reinforced Hamad’s belief that Qatar’s security was best enhanced by embedding and branding itself in the international community as a cutting-edge, moderate, knowledge-based nation.
— http://www.middle-east-online.com/english/?id=61189

At det i tillegg bare fire år etter (1995) var en sønn som gjorde opprør mot sin far og tok over styringen av Qatar falt ikke i god jord hos saudierne som helt siden opprettelsen av staten har slått hardt ned på all motstand mot den sittende kongen og maktkamper innad i familien. At et kupp skjedde i nabolaget og at det lyktes var ikke gode nyheter for en kongefamilie fylt med medlemmer med mange motstridende interesser. Det at Sjeik Hamad i fjor frivillig abdiserte for sin 33 år gamle sønn har ikke gjort forholdet sterkere det heller.

Ennå har vi ikke nevnt elefanten i rommet. Saudi-Arabia og Qatar har de siste årene valgt helt ulike taktikker på hvordan de forholder seg til regionens ”sorte per”, Iran. Mens Saudi-Arabia ser Iran som sin største rival i regionen, både politiske og religiøst, så har Qatar tatt en meklerrolle hvor de forsøker å være mellommenn i konflikter som involverer andre fiender av Saudi-Arabia (som Israel og Hizbollah)

Et siste punkt som nylig har skapt splid mellom naboene er hvordan de har forholdt seg til opprøret i Jemen. Saudi-Arabia håpet i det lengste at Saleh skulle bli sittende med grepet om makten, en alliert de har kastet penger etter i flere tiår. Qatar derimot var tidlig ute med kritikk av både Saleh og hans støttespillere, og knyttet sterke bånd til Al Islah (politisk bevegelse knyttet til det muslimske brorskap) som stod frem som en sterk aktør under uroen for et par år siden. Qatar opptrådte som den mekleren de ønsket å være og knyttet bånd til de fleste sentrale aktørene i konflikten både Al-Ahmar familien, General Muhsin Al-Ahmer, Nobelprisvinner Tawakkol Karman og ikke minst Jemens nye president Abd Rabbo Masour Hadi. (Du kan finne mye mer om opprøret i Jemen her). Det at Qatar spilte Saudi-Arabia ut på sidelinjen i Jemen var veldig tydelig etter Saleh sin avgang:

Qatar’s success in breaking the Saudi political monopoly in Yemen was evident to all in July 2013 when Hadi stopped in Doha on his way to Washington for an official visit. Hadi was accompanied by General Al-Ahmar. Similarly, when Al Islah leader Muhammad al-Yadumi travelled to Doha in 2012 to thank the government for its support, he did not include Saudi Arabia on his itinerary.
— http://www.middle-east-online.com/english/?id=61189

Det kunne for ett par år siden virke som om Qatar hadde tatt over posisjonen til Saudi-Arabia som regionens sentrale kontaktpunkt. Brorskapet var sterkt flere steder i verden, Saudi-Arabia var satt på sidelinjen i Jemen og Qatar var tildelt VM i Fotball, verdens største idrettsarrangement. Men mye kan skje på et par år.

Den saudiske revansjen?

For litt over ett år siden overlot Emir Hamad bin Khalifa al-Thani makten til sin sønn Tamim bin Hamad al-Thani. Ser man tilbake på det første året til Tamim er det vanskelig å argumentere for at det har vært en signingsferd. Saudi-Arabia har takket være lommeboken slått tilbake revolusjonen i Egypt og satt Qatar på sidelinjen igjen. I tillegg har Saudi-Arabia jobbet for å minske innflytelsen til brorskapstilknyttede grupper i Syria og i stor grad lyktes med det. Og saudiske oljepenger har regnet over både styresmaktene i Bahrain, Oman, Jordan, Marokko og Jemen, og gjort Qatar sin innflytelse i disse områdene svekket. Qatar måtte erkjenne nederlaget og gratulere militæret med maktovertagelsen i Egypt fra den qatarstøttede Mursiregjeringen. Emiratet måtte også gå stille i gangene da det kom frem at Qatar hadde og ennå finansierte islamistiske grupper i Libya med penger og våpen

Al jazeerra vs Al arabiya

Qatars tilbakegang på den politiske arenaen har også påvirket Al Jazeera. Tv kanalen eid av den qatarske staten var den største pådriveren for endring i den arabiske verden under den arabiske våren, men det har slått tilbake på dem i etterkant. Land som har blitt rammet av opprør har gjort det de kan for å nekte Al Jazeera tilgang eller trakassere deres journalister (For eksempel Peter Greste saken i Egypt) og dette har sammenfalt med at innbyggerne i Midtøsten har vendt ryggen til kanalen. Seertallene de siste årene har falt ganske drastisk. Mye av grunnen til dette er at Al Jazeera nå, i ennå større grad enn før, sees som en forlenget arm til Qatar og deres interesser i regionen. 

De siste års hendelser har vist at Qatar trolig vil få vansker med å være en så sentral aktør i det politiske landskapet i Midtøsten som de ønsker og at Saudi-Arabia har gjenvunnet tronen. Dette har Qatar vært klar over lenge, men spørsmålet er allikevel hvordan Qatar kan beskytte seg mot ytre fiender uten å alliere seg tett til Saudi? Svaret: Sport og fotball; trodde man i alle fall.

Qatars ønske om å arrangere Fotball VM i 2022 har mye med denne profileringen å gjøre. Landet vil da fremstå som moderne, fremtidsrettet og få profilere seg som fremtidens styresett i Midtøsten. I tillegg har landet de siste årene investert stort i sentrale industrier i andre land (feks Frankrike), noe som kjøper dem støttespillere i tilfelle kriser. Qatar har tatt kampen mot Saudi-Arabia ved å fremstå som et ”liberalt” styresett hvor alkohol skal være tillatt, homofile skal få lov til å komme inn (på nåde) og støtte kvinners rett til å spille fotball i Midtøsten (utenom i Qatar selvfølgelig). På denne måten har ønsket vært å sette Saudi-Arabia i et dårlig lys og få dem til å fremstå som en ennå mer bakstreversk stat i regionen. Det var i alle fall det styresmaktene ønsket. Dessverre har nok ikke teorien fungert i praksis. For istedenfor at Qatar har profilert seg positivt utad har landet og egentlig hele regionen blitt satt under søkelys. Som James Dorsey konkluderer: 

Similarly, Qatar’s victory of the right to host the World Cup may have opened the Pandora’s Box of demographic change that could reverberate throughout the Gulf, a region populated by states whose nationals often constitute minorities in their own countries. Under increasing pressure from international trade unions which have the clout to make true on a threat to boycott the 2022 World Cup, the status of foreign nationals could become a monkey wrench.

Resolution of the dispute with the unions raises the specter of foreigners gaining greater rights and having a greater stake in countries that have sought to protect national identity and the rights of local nationals by ensuring that foreigners do not sprout roots. That effort, so far, goes as far as soccer clubs opting for near empty stadiums because there are not enough locals to fill them rather than offering the population at large something that even remotely could give them a sense of belonging.

As a result, Qatar’s foreign, sports and culture policy seems forward looking despite Saudi-backed conservative opposition at home and at first glance appears to put the tiny Gulf state in a category of its own. Yet, the challenge it poses to Saudi Arabia is increasingly proving to be a challenge to itself.
— http://www.middle-east-online.com/english/?id=61189

Fotball VM 2022 er derfor en meget interessant joker både innenriks i Qatar, men også for forholdene mellom gulfstatene. Presset Qatar blir satt under fra verdenssamfunnet både angående arbeidsrettigheter, menneskerettigheter og kvinners rettigheter er dårlig nytt for Saudi-Arabia. Velger Qatar å ta steg mot en mer liberal og rettighetsstyrt stat, så vil Saudi-Arabia for alvor fremstå som den store stygge ulven. Allerede meldes det at færre gjestearbeidere ønsker å jobbe i Saudi-Arabia, for rettighetene de får i Qatar og FAE er bedre. På en annen side kan Qatar sine steg mot en mer vestlig organisering av samfunnet for alvor skape uro i egen befolkning som kan ta opp kampen for å bevare det de mener er tradisjonelle verdier. Da kan plutselig Saudi-Arabia få allierte å spille på i kampen for å svekke kongefamilien i Qatar. Det eneste vi vet er at fremtiden er vanskelig å spå.

Forholdet mellom Saudi-Arabia og Qatar har det siste halve året blitt mindre konfliktfylt, men ennå finnes det klare interessekonflikter mellom gulfens David og Goliat. Hvordan prosessen rundt fotball-VM spiller seg ut vil bli en nøkkelfaktor i dette forholdet. For den som vil tjene mest på at Qatar blir fratatt mesterskapet og dermed bli latterliggjort i verdensopinionen er Saudi-Arabia. Tenk litt på den.