Den arabiske halvøy

En blogg om Den arabiske halvøy med fokus på Saudi-Arabia og Jemen

En blogg om hva som skjer i gulfen, både analyser, nyheter og trivialiteter. Er ment å være et supplement til dem som er interessert i området og som ønsker en litt dypere og bredere dekning enn det norsk media gir. Hovedfokuset er på Saudi-Arabia og Jemen.

Filtering by Tag: USA

Saudi-Arabia: Hva har skjedd med Jamal Khashoggi?

Jamal Khashoggi skulle bare hente et dokument som bekreftet at han var skilt på det saudiske konsulatet i Istanbul. Siden har ingen hørt fra han. Hvem er Jamal Khashoggi og hva har skjedd? Hvorfor er saudiske myndigheter ute etter han og hvordan påvirker Khashoggis forsvinning Saudi-Arabias forhold til andre land? Vi forsøker å oppsummere og forklare saken.

Foto: Al Jazeera

Foto: Al Jazeera

Presseklipp om Khashoggi saken (oppdateres fortløpende)

Hør innslaget om saken i Studio 2, NRK P2 (9 oktober):

Trykk her for å høre innslaget

Se Dagsnytt 18 på NRK2 og P2 (17 oktober)

Trykk her for å se innslaget

Intervju i VG (17 oktober)

Republikaner om journalist-drapet: Vil «sanksjonere helvetet ut av Saudi-Arabia»

Intervju i Dagens Næringsliv (19 oktober)

Mener Saudi-Arabia felles av eget overmot

Se NRK URIX på NRK 2 (24 oktober)

Mens hele verden krever svar fra Saudi-Arabias ledelse, møtte konge og kronprins familien til den drepte journalisten Jamal Khashoggi. Og fra Tyrkia kommer løfter om oppklaring.

Intervju i Morgenbladet (26 oktober)

Svekket, men ikke knekket


Hvem er Jamal Khashoggi?

Han er fetter av Adnan Khashoggi, en kjent våpenhandler og dermed også knyttet til Adnan sin far som var livlegen til grunnleggeren av Saudi-Arabia, Ibn Saud. Han er utdannet i USA og startet sin journalistiske karriere på 1980 tallet da han dekket krigen i Afghanistan for den saudiske avisen Saudi Gazette. Han møtte Osama bin Laden i 1988 og laget en profil av hans innsats i Afghanistan, og møtte deretter Osama flere ganger senere som journalist. Han har selv uttalt at han ikke på noen måte støttet Bin Laden sin ideologi, men at som journalist var det hans jobb å dekke også denne delen av den politiske virkeligheten.

Gjennom forholdet til Bin Laden kom han i kontakt med daværende leder av etterretningstjenesten i Saudi-Arabia, Turki al-Faisal, og de bygget et tett bånd. Han var blant annet talsmann for den saudiske ambassaden i Washington og London i perioden al-Faisal var ambassadør der på 2000 tallet.

Han er mest kjent som redaktør for ulike aviser i Saudi-Arabia, da hovedsakelig aviser som lente seg mot politisk islam og som argumenterte mot den ultrakonservative religiøse eliten i landet. Dette førte til problemer da han i 2003 ble sparket fra avisen Al-Watan etter press fra nettopp de ultrakonservative kreftene i landet. Han returnerte til Al-Watan i 2007 etter oppholdet i USA og England, men ble igjen tvunget til å trekke seg i 2010 da han gjennom flere artikler var sterkt kritisk til salafismen. Et endelig brudd med saudiske myndigheter kom da han i 2011 stilte seg bak islamistene i Egypt og Syria, og rettet kritikk mot kongefamilien for å stå på feil side av historien.

Frem til Mohammed bin Salman tok over som kronprins så man ofte Khashoggi skrive innlegg og artikler i andre engelskspråklige saudiske aviser som Arab News og Saudi Gazette. Men etterhvert fikk han beskjed om å slutte med skrivingen og kutte ut twitter (han har 1,6 millioner følgere) av myndighetene. Når saudiske myndigheter i september i fjor arresterte en mengde menneskerettighetsforkjemper, religiøse leder og andre som hadde ytret seg kritisk til reformene til Mohammed bin Salman flyktet han til USA i frykt for å bli arrestert.

Fra USA har han pleiet kontakten med politikere, media og vært en kilde til informasjon for mange med interesse i hva som skjer på innsiden i Saudi-Arabia. Han har blant annet fått en fast spalte i Washington Post hvor han til stadighet har ytret seg kritisk til måten Mohammed bin Salman reformerer Saudi-Arabia.

Khashoggi har selv ytret at han ikke ser seg selv som noen dissident eller som en opposisjonspolitiker. Han understreker ofte at han ser seg selv som en patriot som elsker sitt land og som støtter mange av reformene igangsatt av Mohammed bin Salman. Men han har også uttalt at han kunne ikke stilltiende godta at han som journalist ikke kunne kommentere eller kritisere noen deler av disse reformene. Han følte et ansvar for å opprettholde sin rolle som fritenker som argumenterte for det han mente var riktig for Saudi-Arabia, selv om det ikke alltid stemte med styresmaktenes syn.

Hva har skjedd med Khashoggi?

Bilde hentet fra Washington Post

Bilde hentet fra Washington Post

Etter han dro i selvpålagt eksil til USA har han blitt skilt fra sin daværende kone i Saudi-Arabia. I mai skal han ha møtt en tyrkisk doktorgradsstudent på en konferanse og de skal ha funnet tonen. Dette ledet til at Khashoggi dro til Tyrkia for noen uker siden for å gifte seg med Hatice Cengiz som kvinnen heter. Men for at giftemålet skal være gyldig i Tyrkia krevde tyrkiske myndigheter en bekreftelse på at skilsmissen hans var fullbyrdet, og en slik bekreftelse må utstedes av saudiske myndigheter. Han oppsøkte i følge forloveden konsulatet i Istanbul for to uker siden motvillig, men ble bedt om å returnere tirsdagen etter (2 oktober) for da skulle konsulatet ha dokumentasjonen klar. Sammen med Cengiz dro Khashoggi til konsultatet og Cengiz skulle vente utenfor mens Khashoggi gikk inn. Dette er det siste livstegnet man har fra Khashoggi. I et intervju med Washington Post uttaler Cengiz at hun ventet utenfor konsulatet i flere timer før hun varslet politiet og tyrkiske sikkerhetsmyndigheter, fordi hun fryktet Khashoggi var blitt kidnappet.

Saudi-Arabias versjon

I følge Saudi-Arabiske myndigheter forlot Khashoggi konsulatet via en bakdør og siden har de ikke hørt noe fra han. Kronprins Mohammed bin Salman (MbS) ble spurt direkte om hva som har skjedd med Khashoggi i et intervju og uttalte at Saudi-Arabia ikke har noe å skjule, og at Khashoggi ifølge hans kilder forlot konsulatet.

My understanding is he entered and he got out after a few minutes or one hour. I’m not sure,” M.B.S. said. “We are ready to welcome the Turkish government to go and search our premises. The premises are sovereign territory, but we will allow them to enter and search and do whatever they want to do. We have nothing to hide.”

I saudisk media og ikke minst på sosiale medier er det kraftige reaksjoner på at Saudi-Arabia blir beskyldt for å kidnappe eller drepe Khashoggi. Her argumenteres det for at man må stole på kronprinsens ord. I tillegg lanseres en til flere versjoner om at det egentlig er sikkerhetstjenesten til Qatar som står bak dette, i samarbeid med Tyrkia (og til og med Iran) for å ramme Saudi-Arabia. Dette er å betegne som konspirasjonsteorier, men det er et narrativt som bygges opp under blant mange vanlige saudiere.

Tyrkias versjon

President Erdogan har engasjert seg i saken og uttalte at de skal etterforske hva som har skjedd. I følge tyrkiske myndigheter har de gjennomgått alle videoer og overvåkningskameraer i området og det finnes ikke noe bevis for at Khashoggi har forlatt konsulatet. De har også fått tillatelse til å gjennomsøke konsulatet og teorien som nå står sterkest er at han enten er bortført eller drept.

I følge kilder i etterretningstjenesten mener de at han ble drept på konsulatet, deretter kuttet i biter og fraktet ut av saudisk etterretningstjeneste. Det skal, igjen følge tyrkiske kilder, ha ankommet opp mot 15 personer med saudiske diplomatiske pass til Istanbul dagen før Khashoggi hadde sitt avtalte møte på konsulatet, og tyrkiske myndigheter hevder de har bevis på at de ankom konsulatet noen timer før Khashoggi og forlot det i flere biler noen timer senere.

Hvorfor er saudiske myndigheter ute etter han?

Khashoggi er ikke en hvilken som helst journalist, men en journalist med tette bånd til kongefamilien og etterretningstjenesten i Saudi-Arabia, og ikke minst høytstående politikere, forskere og mediefolk både i USA og England. Det gjør han til en trussel. Ifølge en av de fremste ekspertene på Saudi-Arabia, Madawi Al Rasheed (som selv lever i eksil i England) er det tre hovedgrunner til at saudiske myndigheter så Khashoggi som en eksistensiell trussel.

For det første, han er ikke en typisk dissident med ønske om revolusjon. Han kunne ikke forestille seg et Saudi-Arabia uten Saud-familien ved makten. Han ser på seg selv som en nasjonalist og støtter både reformene i Vision 2030 og liberaliseringen av det offentlige rom ved at kvinner kan kjøre bil og økende underholdning (kino og konserter). Men han så det også som sin oppgave å gi konstruktiv kritikk om hva som ikke fungerte, selv om han var en patriot. Da han ble tvunget til stillhet i Saudi-Arabia tok han opp pennen og skrev videre via Washington Post, kritikk som fikk stor spredning både i Saudi-Arabia og resten av verden. Det ble dermed vanskelig for saudiske myndigheter å avfeie kritikken og det ble en økende trussel at han omgikk myndighetspersoner og medier i USA, og ble ansett som troverdig.

For det andre, han har tette bånd til kongefamilien og etterretningstjenesten. Av den grunn har han trolig kjennskap til mange av de indre hemmelighetene som finnes i maktens korridorer og det er da alltid en fare for at han vet for mye om ting som kan skade kronprinsen og hans nærmeste. I tillegg bodde han i Washington, tett på makten i USA, og kunne lett påvirke de samme kildene som Saudi-Arabia forsøkte å overvinne. Han kunne bygge personlige forhold til politikere, medier og han ble lyttet til. En kritiker av det saudiske regimet, som selv har jobbet for dette regimet i flere titalls år i maktens korridorer i Washington var en for stor risiko.

Sist, men også viktig, vil Saudi-Arabia sende et signal til alle dissidenter og motstandere av MbS om at de ikke er trygge noen steder. Mange dissidenter har flyktet til Tyrkia og fått opphold der, og ved å ramme Khashoggi i et land som står opp mot Saudi-Arabia regionalt viser saudiske myndigheter at de skyr ingen midler i sin kamp mot sine fiender.

Hva mener USA?

Khashoggis forsvinning har slått ned som en bombe blant mediene i USA. Han var en respektert journalist som de fleste journalister med Midtøsten som saksfelt har brukt som kilder i sine historier. Til og med mange tenketanker og lobbyorganisasjoner i USA med tette bånd til kongefamilien i Saudi-Arabia har uttrykt stor bekymring rundt situasjonen til Khashoggi. Flere av journalistene som tidligere har hyllet Mohammed bin Salman som reformator, som Thomas Friedman, har sett seg selv i speilet og uttrykt stor fortvilelse rundt situasjonen.

Det politiske USA har krevd etterforskning og alle fakta på bordet. Til og med President Donald Trump har uttalt at han ikke liker situasjonen. En annen interessant observasjon er at mange høytstående amerikanske politikere på republikansk side har vært meget tydelige i sine uttalelser.

Saudi-Arabia har nok oppfattet at de har fått en blankofullmakt fra Trump om at de kan gjøre hva de vil. Ser man på reaksjonene fra det politiske USA kan det virke som flere av de høytstående politikerne selv har hatt noe med Khashoggi å gjøre. Av den grunn godtar de ikke historien om at han var en trussel mot den saudiske staten, nettopp fordi han selv var klar på sin lojalitet. Derfor kan det bli katastrofalt for forholdet mellom USA og Saudi-Arabia om det fremlegges håndfaste bevis på at dette var et drap.

Har saudiske myndigheter gjort slike ting før?

Forsvinningen til Khashoggi er bare en av flere slike episoder de siste årene. Den mest kjente var trolig Libanons president Harriri som i følge en artikkel selv oppgav at han ble holdt mot sin vilje av saudiske myndigheter.

Det er også eksempler på minst tre bortføringer av medlemmer av kongefamilien etter at de har ytret seg kritisk. En kvinnelig aktivist, Loujain al-Hathloul, ble stoppet av sikkerhetsstyrker, satt i håndjern og fraktet til flyplassen i Abu Dhabi, og deretter flydd til Saudi-Arabia. Det er også mange eksempler på at saudiarabere i utlandet som uttaler seg kritisk blir oppsøkt av sikkerhetsmyndigheter som ber dem om å slutte med slikt. Velger de å fortsette, går ofte sikkerhetsmyndighetene direkte på den gjenværende familien i Saudi-Arabia. Det har de også gjort med familien til Khashoggi, ved at de har fått utreiseforbud fra Saudi-Arabia.

Qatarkrisen del 2: Palasskupp, Al Jazeera og en arabisk vår; Et historisk tilbakeblikk på Qatar og den arabiske halvøy

Hva er den historiske bakgrunnen for Qatarkrisen? Når oppstod egentlig konflikten mellom Qatar og Saudi-Arabia? Og hvilken rolle spiller Al Jazeera i alt dette? I del to om Qatarkrisen vil vi forsøke å gi et svar på den historiske bakgrunnen for Qatarkrisen og hva historien kan lære oss om konfliktene på den arabiske halvøy.

Dette er del 2 av 2 i en serie om Qatarkrisen. Denne delen ser på de historiske årsakene til krisen, mens del 1 oppsummerte hva som har skjedd de siste månedene på den arabiske halvøy. Del 1 kan leses her.

Introduksjon

I første del argumenterte vi for at et hackerangrep, en president på tur og en falkejakt kan ha utløst den største diplomatiske krisen på den arabiske halvøya på flere tiår, Qatarkrisen. Allikevel er det umulig å forstå hvorfor fiendskapet og ordkrigen er så sterk mellom land som egentlig burde være gode naboer, om man ikke tar hensyn til de historiske båndene mellom Qatar og Saudi-Arabia. Derfor vil vi i del to gi et historisk overblikk over utviklingen i Qatar og forsøke å gi et bilde av hendelser som har bidratt til krisen vi ser i dag.

Vi starter det historiske tilbakeblikket i 1971, selv om historier om konflikt og samarbeid mellom statene på den arabiske halvøy går mye lengre tilbake. Heldigvis har en av våre tidligere bidragsytere, doktorgradsstipendiat Magnus Halsnes, skrevet en utdypende sak om arverekken i Qatar, hvor han også utdyper forholdet mellom Qatar og Saudi-Arabia. Halsnes går grundig til verks og ser på det bilaterale forholdet mellom landene på den arabiske halvøy som helhet mye lengre tilbake i tid enn vi vil gjøre. Derfor er det en anbefalt tekst før du leser videre.

1970 – 1990: Uavhengighet, GCC og saudisk vasallstat.

Qatar erklærte sin uavhengighet i 1971, etter at britene vedtok å trekke seg ut. Magnus Halsnes beskriver prosessen i sin artikkel:

Ahmad hadde vore førbudd av faren til å styre, og hadde fungert som regent til tider, men han mista fort apetitten for politikk, spesielt etter ei politisk krise i 1963. Han byrja feriere meir og meir i utlandet, og overlét meir av statsadministrasjonen til kronprins Khalifa, som etter kvart vart den faktiske herskaren av Qatar. Høvet til formelt å bli herskar fann stad då Storbritannia i 1968 erklærte at dei kom til å trekke seg ut av Persiabukta innan utgangen av 1971. Medan Ahmad meinte at Qatar burde slå seg saman med dei andre sjeikdømma i regionen og danne Dei sameinte arabiske emirata, meinte Khalifa at ein skulle satse på sjølvstende. Usemja vart tydleg nok til at Khalifa erklærte Qatar sjølvstendig i september 1971 (to veker etter Bahrain). Ahmad var i Sveits og kom ikkje ein gong att for å feire sjølvstendet. Den 22. februar 1972, under ein jakttur til Iran, fekk Ahmad vite at Khalifa hadde avsatt han.
— http://magnushalsnes.no/midtausten/2017/7/18/emirskifte-i-qatar

Det første palasskuppet i Qatars historie var et faktum, ved at Khalifa overtok makten. I følge Halsnes igangsatte Khalifa flere reformer med sikte på å fordele rikdom til flere deler av Qatars befolkning.

I 1972 gjekk det meste av statsinntekter til Al Thani-familien framfor resten av samfunnet i Qatar, og etter kuppet konfronterte Khalifa resten av familien framfor å imøtekomme krava deira om meir pengar. Khalifa fokuserte statsutgiftene over på statsutvikling og meir folkeleg støtte. Han brukte mykje pengar på utdanning, helsevesen og andre program til nytte for den øvrige befolkninga.
— http://magnushalsnes.no/midtausten/2017/7/18/emirskifte-i-qatar

Khalifa viste seg som en annerledes leder enn sine forgjengere. I tillegg til å redusere makten til Al Thani-familien, jobbet Khalifa også for å skape en felles nasjonal identitet for innbyggerne i Qatar. I 1975 etablerte han et museum med arkeologiske utgravinger og han fulgte opp med å kjøpe reklameplass i europeiske aviser for å reklamere for «nye» Qatar. Et stort diplomatisk korps ble utplassert i strategiske viktige land.

Etter uavhengigheten fra britene forstod Khalifa at Qatar trengte allierte som kunne garantere for landets sikkerhet. Fra 1971 og frem til 1990 var Qatar i stor grad å regne som en saudisk vasallstat. I følge David Roberts kan dette tilskrives en grenseavtale fra 1965, da daværende kronprins Khalifa inngikk avtale om grenseopptrekking mot Saudi-Arabia. Avtale innebar i følge Roberts også saudisk støtte til Khalifa som fremtidig monark. I følge Roberts fulgte Khalifa Saudi-Arabias synspunkter i alle utenrikspolitiske spørsmål som monark, og Qatar hadde ikke en egen utenrikspolitisk agenda så lenge han satt med makten.

Samarbeidsrådet for gulfen (GCC)

For å styrke samholdet på den arabiske halvøy dannet Qatar, sammen med de andre gulflandene (utenom Jemen), samarbeidsrådet for Gulfen (GCC) i 1981.

At the time, the GCC was widely seen as an American-backed response to these regional upheavals, designed to establish a security umbrella across the six member states, which the United States would encourage, equip, and oversee.
— https://www.jacobinmag.com/2017/06/qatar-saudi-arabia-uae-crisis-middle-east

I følge Kristian Ulrichsen var dette nærmest å regne som et ad-hoc råd, som en reaksjon på den iranske revolusjonen i 1979 og Iran-Irak krigen i 1980. GCC ble dannet som et forsvarsverk og militær allianse, uten mål om å være en handelsunion eller en regional union med felles utenrikspolitikk. Det har derfor helt siden dannelsen i 1981 vært uenighet om veivalg og motstanden mot Saudi-Arabias sterke rolle har kommet fra både Qatar, Kuwait og Oman. Uenighet og skillelinjer innad i GCC er altså ikke en ny trend.

1990 - 2000: Gulfkrig, palasskupp og Al Jazeera

I 1990 brøt gulfkrigen ut, ved at Saddam Hussein invaderte Kuwait. Hele den arabiske halvøy gikk i alarmberedskap. «Sjefen» på halvøya og Qatars garantist for egen nasjonal sikkerhet, Saudi-Arabia, innså at de ikke hadde mulighet til å forsvare verken seg selv eller andre. De sendte derfor bud på amerikanske styrker for å beskytte seg mot den irakiske hæren på grensen. Det at regionens stormakt ikke hadde mulighet til å garantere sikkerheten til lille Qatar, og ikke engang sin egen, førte til at Qatar gradvis endret sin politikk. I følge Roberts (21:2017) er det «difficult to emphasis enough the importance of the invasion of Kuwait as a driver for Qatar’s subsequent actions” Eksemplet Kuwait, en liten forsvarsløs oljerik stat omringet av større land som man ikke alltid hadde det beste forholdet til, var et eksempel ledelsen i Qatar innså passet dem litt for godt.

Avisutklipp etter at saudiske grensevakter drepte to qatarske innbyggere og okkuperte en grensepost.  Kilde

Avisutklipp etter at saudiske grensevakter drepte to qatarske innbyggere og okkuperte en grensepost. Kilde

Kampen om grensen

Forholdet mellom Qatar og Saudi-Arabia eskalerte i etterkant av Gulfkrigen da Saudi-Arabia innførte restriksjoner på Qatars eksport av gass til Bahrain, Kuwait, FAE og Oman. Nedsmeltingen av forholdet nådde et nytt klimaks i 1992, da en grensekonflikt endte i voldelige sammenstøt. Kristian Ulrichsen beskriver hvordan forholdet kjølnet på begynnelsen av 90-tallet og i stor grad ble en mer åpen konflikt.

A September 1992 skirmish on the Saudi-Qatari border that left three people dead illustrated the pitfalls of the longstanding failure to properly demarcate Qatar’s only land boundary. Though the two countries had signed a border agreement in 1965, it was never properly ratified, and was cancelled by Qatar after the border clash. Qatar and Saudi Arabia supported different sides in the brief Yemeni civil war of 1994, and Qatar also objected vociferously to the proposed appointment of a Saudi as secretary general of the GCC in 1995. In response, the Qatari delegation walked out of the closing session of the annual GCC summit in December 1995 and declared its intent to boycott all future meetings attended by the secretary general; the country even reportedly considered cancelling its membership in the GCC.
— https://www.theatlantic.com/international/archive/2017/06/qatar-gcc-saudi-arabia-yemen-bahrain/529227/?utm_source=atltw

Forholdet mellom landene var i 1995 allerede dårlig. Heldigvis hadde Saudi-Arabia fortsatt en alliert i emir Khalifa, som de siste årene hadde mistet mye av sin innflytelse til sin sønn Hamad, men som ennå formelt satt med makten i landet.

Palasskuppet

Hamad, sønnen til Kahlifa, hadde gjennom hele slutten av 80-tallet bygget opp en sterk rolle i Qatar, mye grunnet dannelse av spesielle departementer som Hamad ledet og utøvet makt over. I 1995 ønsket faren, Khalifa, å ta tilbake autoriteten som leder ved å dra på offisielle statsbesøk til Egypt, Tunisia og Sveits for å inngå bilaterale avtaler på vegne av Qatar. Hamad fortalte faren at dette ikke kunne gjøres uten støtte fra departementene han styrte og hans allierte. Khalifa ignorerte trusselen fra Hamad og Hamad svarte med å gjøre som faren gjorde før han, nemlig et palasskupp.

Khalifa, som satt fast på et hotellrom i Geneve da kuppet var en realitet, reagerte med vantro og aksepterte ikke å bli avsatt. Saudi-Arabia og Bahrain, i samarbeid med Khalifa og flere av hans nærmeste allierte familiemedlemmer, forsøkte å kuppe makten tilbake i februar 1996, men mislyktes totalt. Et nytt forsøk på kupp i 2005 mislyktes også. Hamad var lenge før 1995 kjent som en som ønsket et mer uavhengig Qatar, tettere bånd til naboland (som Iran) og ikke minst ønsket han å ta Qatar vekk fra statusen som en vasallstat under Saudi-Arabia. Det kommer klart frem i avisartikler fra 1995 at det allerede dagene etter kuppet var klart at dette var upopulært hos Saudi-Arabia, og at man forventet et «nytt» Qatar fremover.

Qatars utvikling fra 1995 og frem til i dag er hovedgrunnen til det betente forholdet mellom dem og Saudi-Arabia. Hamad gikk bevisst inn for å fjerne seg fra Saudi-Arabia og være en motvekt på den arabiske halvøy. Erfaringene fra Gulfkrigen, Saudi-Arabias overkjøring av naboland og deres negative reaksjon på at Hamad tok makten førte til at Hamad så dette som eneste utvei for å sikre Qatars eksistens.

A key preoccupation of Qatar’s post-1995 leadership has been the pursuit of autonomous regional policies designed to bring the country out of the Saudi shadow.
— https://www.theatlantic.com/international/archive/2017/06/qatar-gcc-saudi-arabia-yemen-bahrain/529227/?utm_source=atltw

Hamad moderniserte også Qatars økonomi. Han åpnet børsen i Qatar i 1997, åpnet landet for utenlandske investeringer og gjorde en storstilt privatisering av statlige selskaper. Departementet for sensur ble offisielt avskaffet i 1998 og en kjenning kalt «Al Jazeera» startet sine sendinger i 1996 fra Qatar.

Al Jazeera

Al Jazeera (den arabiske versjonen) var Midtøstens første regionale satellittkanal for nyheter, og bidro til å øke Qatars innflytelse i regionen kraftig (Al Jazeera på engelsk startet ikke før 2006). Helt siden starten, og i alle fall frem til 2011, har Al Jazeera blitt sett på som en tilnærmet «virtuell stat» og som en del av et panarabisk diplomatisk verktøy. Mye av grunnen til Al Jazeeras suksess (frem til 2011) kan knyttes til kanalens popularitet, kredibilitet, kritiske journalistikk og en relativ stor uavhengighet fra Qatars egen innen- og utenrikspolitikk.

Ifølge Zainab Abdul-Nabi mener de fleste forskere at Al Jazeera ble startet for å utfordre Saudi-Arabias regionale innflytelse og svekke denne. I tillegg var det personlig for Emiren. I 1995 ble Hamad utsatt for angrep fra saudiske og egyptiske medier som stilte spørsmål rundt hans legitimitet som leder av Qatar. Al Jazeera sin rolle var også å gi emiren en megafon for å utfordre saudiske og egyptiske myndigheter ved å kringkaste programmer som inviterte og gav taletid til populære politiske dissidenter fra disse landene.

A Qatari official said that Sheikh Hamad Al-Thani founded Al-Jazeera to use it as “political self-defense” against Saudi Arabia which already owns MBC, ART, and Orbit channels and controls the main media outlets in the Arab world. (Rugh, 2004) It is even argued that the reason behind broadcasting the speeches of Osama Bin Laden [a critical Saudi citizen of Al-Saud’s dynasty] on Al-Jazeera, was to undermine the rulers of Riyadh. (Fandy, 2007) Thus, to Qatar, the Saudi regime was the target, not the Arabic audience. (El-Ibiary, 2011)
— http://www.arabmediasociety.com/countries/index.php?c_article=404

Kritikken mot Al Jazeera som man ser i dag, har altså vært der siden starten. Det er ikke tilfeldig at det er Saudi-Arabia og Egypt som også i dag hyler høyest om at kanalen må stenges ned. 

2000 - 2010: Militærbaser og gassproduksjon

Al Jazeera sin dekning av nabolandene irriterte spesielt Saudi-Arabia grenseløst. I 2002 fikk det konsekvenser, ved at Saudi-Arabia kalte hjem sin ambassadør fra Doha grunnet Al Jazeeras dekning av landet. Det tok over 5 år før det fikk en løsning og ambassadøren returnerte til Doha, da med løfter fra styresmaktene i Qatar om at Al Jazeera skulle «tone ned» dekningen av landet.

Al Udeid militærbase

Allerede i 1992 inngikk Qatar en avtale med USA om en militærbase i landet, som senere ble til Al Udeid. I starten var den ment som en backup til Prins Sultan Air Base i Saudi-Arabia, men det endret seg i etterkant av 2001.

11 september 2001 gav Qatar et fortrinn. Mens nabolandene Saudi-Arabia og FAE hadde sine statsborgere blant kaprerne, var Qatar fri for mistanke. Samtidig produserte Al Jazeera nyheter og dekket etterspillet på en måte som irriterte Saudi-Arabia. USA hadde vært til stede i Saudi-Arabia siden Gulfkrigen og hadde en stor militærbase der (Prins Sultan Air Base), som var utgangspunktet for operasjoner i hele Midtøsten og regionen rundt. Det viste seg at denne basen verken var populær i Saudi-Arabia eller i USA i etterkant av 11 september.

The Al-Udeid Air Base gained a prominent role in 2002 when the US transferred its equipment and personnel from the Prince Sultan Air Base in Saudi Arabia to the Qatari base after Saudi conservative Wahhabis expressed their anger over the presence of foreign troops. (Powers, 2009) The military base facilitated the US wars in Iraq and Afghanistan to the extent that the former President George Bush told the Qatari Emir, “You made some promises to America, and you kept your promises. We are honored to call you [a] friend.” (Cooper & Momani, 2011, p.123)
— http://www.arabmediasociety.com/countries/index.php?c_article=404

Qatar betalte selv byggingen og senere utvidelsen av basen som nå er omtalt som CENTCOM (Sentralkommandoen for operasjoner i Midtøsten) og er en av de største og viktigste basene USA har i utlandet. For Qatar var dette uhyre viktig. De fjernet seg i enda større grad fra Saudi-Arabia, de fikk en sikkerhetsgaranti fra USA ved å ha en slik base i landet og ikke minst så fikk de spillerom regionalt ved at Saudi-Arabia ikke kan «angripe» Qatar når Qatar sin sikkerhet garanteres av Saudi-Arabias viktigste allierte USA.

I etterkant av blokaden som ble innført av FAE og Saudi-Arabia nå i 2017 har det blitt avslørt at et av hovedmålene til begge land er å flytte militærbasen til FAE, og at FAE i flere år har brukt mye penger og lobby-krefter i Washington for å få dette til. Både Saudi-Arabia, og ikke minst FAE, forstår fordelen Qatar har ved å være vert for det amerikanske militæret. Greier Saudi/FAE å få amerikanerne ut av Qatar så vil Qatar stå mye svakere i fremtiden om de fortsetter å "yppe" med sine storebrødre på den arabiske halvøy. 

Gassmakten Qatar

I 2006 ble Qatar det landet i verden som eksporterte mest LNG gass, en posisjon de ennå holder. Gasseksporten og gassindustrien er meget viktig for å forstå hvordan Qatar har fjernet seg fra Saudi-Arabia og hvordan de har fått mulighet til det. Samme år som Qatar ble verdensledende eksportør forsøkte Saudi-Arabia å hindre at Qatar bygget gassledninger til nabolandene, i et forsøk på å svekke landets økende innflytelse. Det er mulig å trekke frem to hovedgrunner til at LNG politikken bidro til å fjerne seg fra Saudi-Arabias langstrakte armer:

Firstly, they (LNG policies) allowed Qatar financially to engage in a range of policies through which it sought to expand beyond its previously Saudi-dominated external relations to the wider international community. Pursuing these policies helped Qatar become a meaningful international actor rather than merely a small-scale regional player. Secondly, they deliberately intertwined Qatar with a number of key international countries in an inextricable and crucial energy-economic nexus. Qatar was diversifying its international alliances and no longer needed to toe Saudi-Arabia’s line.
— David Roberts. Qatar: Securing the Global Ambitions of a City-State. 2017.

Et viktig tilleggspoeng er at Qatars status som ledende eksportør av gass gir dem en sterk stilling i verdensøkonomien, men det bidrar også til sterke allierte og gir landet en maktposisjon om de skulle bli satt under press fra utenlandske makter. I 2013 stod Qatar blant annet for 83 % av Canadas behov for gass, 38% av Kinas behov, 85% av Indias behov, 86 % av Kuwaits behov, 84 % av FAE sitt behov og ikke minst 93 % av Storbritannias gassbehov. Skulle disse leveransene utebli vil det skape store problemer for mottakerlandene og Qatar har dermed en sikkerhet i at landene vil stå opp for Qatars interesser. Dermed kan ikke Saudi-Arabia og FAE presse på for hardt for da vil de ramme både seg selv, verdensøkonomien og gå rett i strupen på noen av sine nærmeste allierte (UK/USA). Gasseksporten blir derfor en av hjørnesteinene i Qatars nasjonale sikkerhetspolitikk, og en av hovedgrunnene til at de «tør» å stå opp for sine interesser i konflikt med nabolandene.

2011 – 2017: Den arabiske våren, det muslimske brorskapet og abdikasjon

Starten av 2011 var preget av opprør i nesten hele den arabiske verden. Unntaket var gulflandene hvor det kun var Bahrain og Jemen som ble smittet av den arabiske våren, mens Oman og Kuwait bare følte litt på symptomene. Om Qatar før 2011 hadde skilt seg fra sine naboer, ble den arabiske våren det endelige beviset på at Qatar stod for sin egen linje.

Qatar, og ikke minst Al Jazeera, stod på det folkelige opprøret sin side (med unntak av opprøret i Bahrain som trolig var for nærme og for risikabelt å støtte opp rundt). Konflikten med Saudi-Arabia og FAE ble mye tydeligere ved at Qatar støttet det folkelige opprøret, og da spesielt grupperinger knyttet til det muslimske brorskapet, mens Saudi-Arabia jobbet for å beholde status quo.

Where the Qataris see Brotherhood-linked groups as potential political partners, the Emiratis and Saudis consider them existential threats, with potential to demand political reform in very closed political systems.
— http://www.middleeasteye.net/columns/muslim-brotherhood-and-gcc-it-s-complicated-510074443

Qatar støttet islamistiske bevegelser i stor grad for å fremme sin egen innflytelse, og i mindre grad for å fremme en spesiell ideologi. Støtten til Mohamed Morsi og brorskapet i Egypt var det klareste beviset på dette. Året Morsi var president gav og lånte Qatar 7,5 milliarder dollar til Egypt.

Al Jazeera fulgte styresmaktene i å støtte opp rundt det folkelige opprøret, men forskning har vist at kanalen, da hovedsakelige den arabiske, mistet mye av troverdigheten og objektiviteten den var kjent for i etterkant av den arabiske våren. Endringen i Qatars utenrikspolitikk fra en nøytral megler til en aggressiv militær intervensjonist ble fulgt opp av et lignende skifte i Al Jazeeras redaksjonelle uttrykk. Spesielt dekningen av Bahrain, Syria og Jemen har hele tiden vært tett knyttet til Qatars egne interesser.

Dette kom også tydelig til syne i Egypt. Al Jazeera bygget opp det folkelige opprøret og valgte tydelig side ved det muslimske brorskapet i etterkant av revolusjonen. Da kontrarevolusjonen kom og General Sisi ble President Sisi var Al Jazeera en lett syndebukk. Egypt ser på Al Jazeera som Qatars forlengede arm i landet, og når denne armen støtter opp rundt en bevegelse som styresmaktene vil eliminere (det muslimske brorskapet) så er pressefrihet ikke prioritert. Blant annet har flere journalister fra Al Jazeera blitt dømt til døden i Egypt, noe som ikke har bedret forholdet mellom Qatar og Egypt.

Vi har tidligere skrevet utdypende om konflikten mellom Qatar og Saudi-Arabia basert i deres syn på det muslimske brorskap, og vi anbefaler denne saken om du ønsker en utdypning om rollen til det muslimske brorskap. Kort oppsummert så stod Qatar sterkt i etterkant av den arabiske våren, men Saudi-Arabia har i etterkant finansiert en kontrarevolusjon som har fjernet mange brorskapsallierte fra makten i Egypt, Jemen og andre land. Den ulike holdningen til det muslimske brorskapet på den arabiske halvøy har vært en kamp om regional innflytelse mellom miniputten Qatar og storebror Saudi-Arabia.

Emiren abdiserer for emiren.

I 2013 var Qatar på defensiven. Saudi-Arabia hadde lyktes med å reversere den arabiske våren og det muslimske brorskapet i Egypt mistet makten. I tillegg kom det frem at landet hadde finansiert opprørere i Libya og Syria som ikke tålte dagens lys. Hamad slet angivelig med helsen og ønsket avløsning, og i slutten av juni ble det erklært at han abdiserte til fordel for sin sønn Tamim. Håpet var at dette skulle bety en ny start for forholdet mellom Qatar og naboene, og at konfliktene som Hamad i stor grad stod bak kunne bli lagt i glemmeboken. Det var bare et problem, Tamim hadde ingen intensjoner om å endre politikk. Derimot forsøkte han, i motsetning til faren, å jobbe for Qatars interesser litt mer i det skjulte.

Diplomatisk krise

Det første halvåret til Tamim gikk rolig for seg, trolig fordi naboen ville gi den nye emiren en mulighet til å vise at han ønsket å ta Qatar i en annen retning enn faren. Da det viste seg at Tamim fulgte i farens fotspor valgte Saudi-Arabia å vise muskler. I slutten av november 2013 ble Tamim invitert til Riyadh, og det var ikke et hyggelig møte.

Mange skulle nok ønske de kunne vært flue på veggen da Qatar sin nye sjef, Emir Bin Tamim Bin Hamad Al Thani ble kalt inn på teppet til Kong Abdullah den 23. november 2013. Emiren, kun 32 år, ble satt ovenfor den mye eldre Abdullah (89 år), mens Emiren av Kuwait Sjeik Sabah Al Ahmad Al Sabah (84år) tok rollen som megler. I følge kilder tett på de saudiske styresmaktene skal Abdullah sagt fra i klare ordelag at nå måtte Qatar slutte å leke regional stormakt. Spesielt Al Jazeera sin dekning av regionen og Qatars støtte til det Muslimske brorskap i Egypt måtte opphøre. Omringet av den eldre garde i gulfen skal Tamim ha gitt etter for presset og godtatt ønsket fra Abdullah.
— http://www.denarabiskehalvoy.com/denarabiskehalvoy/2014/3/13/saudi-arabia-vs-qatar-konflikten-som-kan-endre-maktbilde-i-regionen

Sitatet over er hentet fra vår dekning av saken i 2014. Selv om Tamim godtok kravene, fulgte han ikke opp lovnaden. I mars 2014 fikk Saudi-Arabia, FAE og Bahrain nok og kalte hjem sine ambassadører fra Doha. Bakgrunnen var at Tamim ikke hadde holdt sine løfter.

Det er uhyre interessant å lese truslene fra 2014. Kravene som stilles til Qatar er de samme som er blitt fremmet nå i 2017. I tillegg truet Saudi-Arabia med å stenge kystlinjen og grenseovergangen til Qatar om de ikke gjør som Abdullah ønsker. I 2014 ble dette sett på som en tom trussel og lite sannsynlig. Det er derfor viktig å understreke at de som ser dagens qatarkrise som en overraskelse ikke trenger å se lengre tilbake enn 2014. Truslene ble fremsatt og nå er de blitt gjennomført. Det henvises også til Riyadhavtalen av 2014 når Saudi-Arabia og FAE sier at Qatar har brutt avtaler og dermed må ta konsekvensen av dette. 

Den nye generasjonen

Et annet interessant punkt er endringene fra 2014 til 2017 i regionen. I 2014 var Tamim den første av den ”nye” generasjonen som kom til makten. I følge analytikere i 2014 valgte Tamim å gamble på at den eldre generasjonen ville dø ut og dermed kunne han bygge opp et bedre og nærmere forhold til den nye generasjonens ledere i Saudi-Arabia og FAE. Det viste seg å ikke stemme. Saudi-Arabia under sin nye kronprins Mohammad bin Salman og FAEs kronprins Mohammed bin Zayed har situasjonen endret seg. Saudi-Arabia og FAE har blitt mye mer aggressive i sin utenrikspolitikk og i sin polemikk mot sine motstandere. Tamim har ikke fått nye unge venner, han har fått sterke og aggressive fiender i den ”nye” generasjonen.

Et lite paradoks i denne kampen mellom den ”nye” og ”gamle” generasjonen er at den nye generasjonen i Saudi-Arabia og FAE beskylder Hamad for å ennå styre Qatar og at Tamim kun er ansiktet utad. Flere artikler den siste tiden henviser til høytstående medlemmer i kongefamilien som beskylder Hamad for å stå bak Qatars politikk, og at han er grunnen til at Qatar ikke endrer kurs. I tillegg til å sverte den tidligere emiren undergraves makten til den nåværende. Det hintes også til at Saudi-Arabia og FAE kanskje må ta saken i egne hender og fjerne Hamad (og Tamim) fra tronen for å sikre seg at Qatar ikke skader deres interesser. Alt i en enorm PR krig hvor målet er å komme ut som vinneren til slutt.  

Truslene fra 2014 har ligget klare og i juni 2017 ble de en realitet. For å få et påskudd til å implementere blokaden vi nå kaller Qatarkrisen trengte man ikke mer enn et besøk av president Trump, bevis på finansiering av grupper knyttet til terror og en hacket nyhetssak hvor Qatar stilte Saudi-Arabia og FAE i dårlig lys.

Oppsummering

Ser man bort fra de utløsende årsakene som startet Qatarkrisen er det flere viktige underliggende årsaker som er grunnlaget for dagens situasjon. Gulfkrigens påvirkning på lederskapet i Qatar skal ikke undervurderes og realiseringen om at landet trengte flere allierte å lene seg på. Kuppet til Hamad og hans periode som Emir fra 1995 frem til 2013 er uten tvil en av de viktigste årsakene til Qatars utvikling fra en vasallstat til en uavhengig maktfaktor i regionen. Både de økonomiske reformene og Al Jazeera sin rolle under Hamad skal heller ikke undervurderes. 

Qatars rolle både som vertskap for USAs CENTCOM og ikke minst deres rolle som verdensledende innen LNG eksport har gitt dem flere ben å stå på. Spesielt viser det seg at maktfaktoren i å være ansvarlig for gassleveranser til store verdensmakter som India, Kina, USA og Storbritannia styrker Qatars posisjon.  

Den arabiske våren spisset frontene på den arabiske halvøy, og Qatars støtte til det folkelige opprøret og spesielt det muslimske brorskapet falt ikke i god jord hos deres naboer. Helt siden 2011 har Saudi-Arabia forsøkt å true Qatar til å legge om politikken, først gjennom diplomati, deretter trusler og til slutt blokaden vi ser i dag. Den "nye" generasjonen ledere i Saudi-Arabia og FAE har også skrudd opp varmen og er mye tydeligere i sine trusler mot Qatar enn hva deres eldre familiemedlemmer var. 

Kort oppsummert så vil fiendskapet mellom Qatar og Saudi-Arabia/FAE ikke forsvinne med det første, selv om dagens Qatarkrise kanskje vil løse seg etterhvert. Den historiske rivaliseringen mellom landene har bare økt siden 90-tallet og spørsmålet er hvordan dette vil utspille seg frem mot VM 2022 som er Qatars "15 minutes of fame" på den internasjonale scenen. Se ikke bort i fra at naboene frem mot den tid vil forsøke å legge kjepper i hjulene til Qatar, for å sørge for at VM ikke bidrar til å øke Qatars status i det internasjonale samfunnet.