Den arabiske halvøy

En blogg om Den arabiske halvøy med fokus på Saudi-Arabia og Jemen

En blogg om hva som skjer i gulfen, både analyser, nyheter og trivialiteter. Er ment å være et supplement til dem som er interessert i området og som ønsker en litt dypere og bredere dekning enn det norsk media gir. Hovedfokuset er på Saudi-Arabia og Jemen.

Filtering by Tag: Saleh

Kommentar: Når setter vi ned foten for våre venner Saudi-Arabia?

Alliansen og det gode samarbeidet Norge har med Saudi-Arabia er en helt riktig utenrikspolitisk strategi både av økonomiske, sikkerhetspolitiske og norske interesser. Men i en situasjon hvor våre «venner» bryter internasjonale regler og setter millioner av sivile liv i fare i Jemen, bør vi ikke i det minste kunne forvente en debatt rundt hva som er norske interesser opp i alt dette? Er det rett og slett slik at sivile liv i et land langt der borte ikke har noen betydning før de banker på vår dør og vil inn?

Om det er slik at Norge kun jobber for sivile rettigheter og menneskerettigheter når våre primærinteresser ikke blir skadelidende, så må vi også kunne debattere og være ærlig på dette offentlig.

Et Jemen i krig
Jemen er et land herjet av krig. En krig som utkjempes mellom den internasjonale legitime regjeringen sterkt støttet av Saudi-Arabia og houthiopprørere nord i landet, som har allierte seg med maktapparatet rundt den tidligere presidenten Ali Abdullah Saleh. I nord støttes den tidligere presidenten og houthiene, i sør støtter man koalisjonen ledet av Saudi-Arabia. For et år siden uttalte leder av Det Internasjonale Røde Kors at Jemen etter fem måneder med krig ser ut som Syria etter fem år. Krigen har nå vart i 18 måneder og over 10000 mennesker er offisielt drept (tallet er trolig høyere), av dem mange barn. Jemen har like mange innbyggere som Australia (rundt 24 millioner mennesker) og over 80 % av disse har behov for humanitære hjelp og lever under FN sin fattigdomsgrense på $2 dagen. 14 millioner av innbyggerne sliter med å få tak i mat. Over tre millioner mennesker er internt fordrevne flyktninger og sliter med å dekke primærbehovene som mat, husly og drikkevann. Det er kun de siste dagene det virker til at også norsk media har fått øynene opp for den prekære humanitære situasjonen i landet, hvor både VG og NRK har hjerteskjærende reportasjer om barn som sulter.

Jemen seiler opp til å bli verdens største humanitære krise om krigshandlingene fortsetter fremover. De som ikke dør av krigen, vil trolig dø av sult. Jemen importerer 90 % av alle matvarer og mat brukes som våpen av begge parter i krigen. Saudi-Arabia bomber infrastruktur for å hindre humanitær hjelp i områder kontrollert av houthiene, som igjen gjør det samme der de har mulighet. Burde ikke Norge, som fremhever seg som fredsnasjon og menneskerettighetens høyborg, i alle fall diskutere hva vi kan bidra med for å få slutt på krigshandlingene? Foreløpig virker konflikten helt glemt i norsk offentlighet.

Saudi-Arabia, et land Norge av økonomiske og sikkerhetspolitiske interesser ønsker å ha et godt forhold til, er en sentral part i denne konflikten. Et land, som med våpenstøtte fra våre allierte USA og UK, bomber Leger Uten Grensers sykehus. Journalister som ønsker å reise til Jemen for å dokumentere hva som foregår har lenge blitt nektet innreise av saudiarabiske myndigheter. Det skal understrekes at begge parter i konflikten konsekvent bryter folkeretten ved å bruke barnesoldater, klasebomber, angripe sivile mål og ved å ikke respektere humanitær rett. Alt dette er grundig dokumenter av ulike NGOer som risikerer livet for å få frem fakta. Da de samme NGOen oppfordret FN til å foreta en uavhengig granskning av krigsforbrytelser jobbet Saudi-Arabia hardt for å hindre dette og lyktes. I tillegg truer Saudi-Arabia med å trekke alle donasjoner til FNs arbeid om de blir omtalt som overgripere mot barn grunnet krigføringen i Jemen.

Norske interesser
Det kommer stadig rapporter om krigshandlinger på saudisk jord, ofte fordi stammer i grenseområdet mellom Jemen og Saudi-Arabia har mer lojalitet til Jemen enn det saudiske kongehuset. I et paranoid oljemarkedet kan krigen bidra til å øke oljeprisen ved at flere og flere frykter at den kan spre seg til områder hvor saudisk oljeproduksjon foregår. I tillegg eksporterer Norge våpen (b-materiell) til Saudi-Arabia, så krigen bidrar til å holde norske arbeidsplasser i gang. De fleste sivile på flukt i Jemen er i en så prekær humanitær situasjon at de ikke har råd eller mulighet til å komme seg ut av landet. Derfor kommer det tilnærmet ingen flyktninger til Norge fra Jemen. I motsetning til Syria så merker vi i Norge ingenting til det som blir omtalt som en av de største humanitære krisen i verden, siden verken media eller det politiske Norge ser seg tjent med å gi krigen oppmerksomhet. Sist, men ikke minst, Norge opprettholder gode bilaterale relasjoner med kongefamilien ved å ikke stille spørsmål med Saudi-Arabias handlinger i Jemen. Er man litt kynisk er det i Norges interesser å la sivilbefolkningen bli sultet og bombet, siden en reaksjon fra Norge kan skade oss økonomisk og sikkerhetspolitisk.

Så kjære det politiske Norge, her er en utfordring;

Hvor galt må det gå i Jemen før man offentlig kan si til våre venner Saudi-Arabia at nå går dere over streken, selv om vi kan risikere at det rammer oss økonomisk, svekker vår sikkerhet eller vårt forhold til flere land i Midtøsten?

Om det er slik at Norge kun jobber for sivile rettigheter og menneskerettigheter når våre primærinteresser ikke blir skadelidende, så må vi også kunne debattere og være ærlig på dette offentlig. I et realpolitisk bilde er dette fullt forståelig, men vi kan ikke på en side profilere oss som menneskerettighetenes høyborg og fredsnasjon og på den andre siden kun forsvare disse verdiene når det innebærer liten risiko mot egne nasjonale interesser.

Dessverre tror jeg barn må fortsette å bli drept eller dø av sult, Leger uten Grenser må tåle å bli bombet, journalister må tåle å risikoen for å bli sett på som legitime mål om de dekker krigsforbrytelser, FN må tåle å bli utpresset og vi som er dumme nok til å bry oss om døde barn og voksne i et land langt der vekke må tåle at katastrofer som ikke rammer norske interesser sjeldent vil være verdt å bry seg om for storsamfunnet.

”Vi må hjelpe dem der de er” har vært et mantra i norsk politikk det siste året. Den eneste muligheten til å hjelpe sivilbefolkningen i Jemen er hvor de er, og da få en slutt på krigshandlinger. Men siden jemenittene er så fattige og uten ressurser, slik at de aldri vil greie å flykte hit, så virker det ikke så viktig å bruke innflytelse på å hjelpe dem der de er. Det ville jo ikke være i Norges interesser.

Jemen: Hvorfor gikk det så galt?

Et land i kaos. En krig som har holdt på over et år med enorme humanitære konsekvenser. Fjerde forsøk på våpenhvile, og fredssamtaler få har tro på. Hva har egentlig skjedd etter det folkelige opprøret i Jemen i 2011. Hvordan kunne det gå så galt?

A state which does not have the ability to enforce the rule of law has no chance of achieving anything else.
— Helen Lackner

Natt til 10. april trådte den avtalte våpenhvilen mellom houthiallierte og grupper knyttet til nåværende president Hadi i kraft. Etter planen skal våpenhvilen fungere som en plattform for de planlagte fredssamtalene i Kuwait som starter 18. april. Det har allerede vært flere brudd på våpenhvilen av partene, men også av mange grupper som kjemper på bakken i Jemen som ikke er inkludert i fredssamtalene (egne utbrytere i Sanaa og Taiz blant annet). Tidligere forsøk på å stoppe kampene har feilet (dette er det fjerde forsøket) og det er lite optimisme å spore også denne gangen. Allikevel er våpenhvilen et kjærkommet hvileskjær for befolkningen som stadig lider under kamper mellom parter som har lite respekt for sivile liv. Mens man i april 2011 så flere hundre tusen mennesker i gatene i fredelige protester med rop om demokrati og nye ledere, så har Jemen i april 2016 havnet i en brutal borgerkrig med store regionale aktører i bakgrunnen og en enorm humanitær krise. Hvordan kunne det egentlig gå så galt på fem år?

Dagens humanitære situasjon

Flyktninghjelpen har et eget kontor i Jemen og rapporterer nesten daglig om de økende humanitære lidelsene i landet. Deres egen representant på bakken, Karl Schembri, har gitt flere gode virkelighetsbeskrivelser om hvordan det er å bo i et krigsherjet land. I følge Flyktninghjelpen har 82 % av befolkningen behov for humanitær hjelp, mens nesten halve befolkningen ikke har tilgang på rent vann og trygge sanitære forhold. Antall barn uten skolegang har doblet seg det siste året og ligger på 3,4 millioner. I følge samme organisasjon er det svimlende 14,4 millioner mennesker i Jemen som sliter med å få tak i mat. 7,6 millioner av disse går til sengs sultne nesten hver kveld. Nesten 3 millioner jemenitter er på flukt, og kun de siste to månedene har dette økt med 275 000 mennesker. I snitt har over 6600 mennesker blitt tvunget på flukt og om lag 25 sivile blitt drept eller skadet – hver eneste dag siden krigen startet.

Vi forsøkte å sette fokus på den prekære humanitære situasjonen i Jemen i fjor høst. Siden den gang har alt bare forverret seg og situasjonen er nå verre enn noen gang. Derfor er håpet at våpenhvilen vil gi de humanitære organisasjonene mulighet til å hjelpe sivilbefolkningen i større grad enn før, men det er få som tror på en varig løsning i fredsforhandlingene. Større områder i nord (i kjerneområdene til houthiene), og områder rundt Taiz og Sanaaa er hardest rammet. I flyktningeleirene mangler folk det meste og det har lenge vært vanskelig å frakte forsyninger grunnet dårlig infrastruktur og stor fare for sikkerheten til hjelpepersonal. Blant annet har tre sykehus driftet av Leger uten grenser blitt bombet av saudiske styrker.

Den nåværende politiske situasjonen

Allerede høsten 2014 skrev vi om hva som skjedde da houthiene inntok hovedstaden i Sanaa. Siden den gang erobret de først tilnærmet hele Jemen, før de ble slått tilbake da Saudi-Arabia, etter forespørsel fra President Hadi, samlet en koalisjon for å «knuse» houthiene kjapt og brutalt. Ett år etter den unge kronprins Mohammed bin Salman var forespeilet en lett seier står koallisjonen i en hengemyr, uten noen klar seierherre på noen sider.

Jemen er på mange måter i en situasjon hvor det mangles lederskap. I nord har grupperinger som støtter houthiene og tidligere president Saleh kontroll, selv om det er flere undergruppering som kjemper mot dem. I sør har regjeringsstyrker, sterkt støttet av GCC landene (Saudi-Arabia, Emiratene og Qatar m.fl.) kontroll, men også her varierer graden av støtten fra ulike grupper. President Hadi har lite legitimitet i befolkningen, også blant dem som støtter krigen mot houthiene. Grunnet økende misnøye i egne rekker har han flere ganger endret på sammensetningen av sine underordnede. For en drøy uke siden ble den mer populære statsministeren Khaled Bahah avsatt til fordel for Ali Muhsin Al-Ahmer (mannen som startet den militære mostanden mot Ali Abdullah Saleh i mars 2011) og Ahmed bin Dagher (tidligere Saleh alliert som valgte å støtte Hadi.) I følge frilansjournalist Afrah Nasser, nå basert i Sverige, er hele presidentskapet til Hadi basert på støtte fra vestlige makter, og hans legitimitet og støtte innad i Jemen er tilnærmet fraværende. Han er en «posterboy» for Saudi-Arabia og deres ambisjoner i regionen. Det hevdes fra flere hold at ønsker om endring i regjeringssammensetningen trolig kommer direkte fra høyere hold i Riyadh. Nasser oppsummerer Hadi sitt makttaktiske spill, ved å understreke at i et stammesamfunn som Jemen er det nettverksbygging med lokale støttespillere som skaper legitimitet, ikke avisinnlegg i vestlig media eller støtte fra vestlige ledere.

Hadi’s recent tactics embody his dubious leadership. In a tribal country such as Yemen, where a leader’s power is extremely locally-based through a leverage-building process, Hadi is drifting dramatically from strengthening his domestic ties, towards focusing solely on building his links with the West, which is itself, slowly starting to express discontent over his leadership.
— Afrah Nasser

For å gjøre situasjonen enda mer prekær kommer det klare rapporter fra sør i Jemen at Al Qaida affilierte støttespillere har opprettet en de facto stat i området rundt Mukalla, hvor de gjennom å spille på velkjente taktikker fra stammekulturen i Jemen har fått mange støttespillere. I det hele er det ingen sentralmakt i Jemen og mye kaos, og trolig vil fredsforhandlingene gjøre lite for å endre på det.

Hva gikk feil?

I 2012 gav Chatham House ut en rapport om ulike scenarioer om hvilken vei Jemen kunne gå i etterkant av den arabiske våren. Vi omtalte rapporten og presenterte de ulike scenarioene, hvor skrekkscenarioet var det som ble omtalt som ”degenerasjon”, hvor ulike grupper endte opp med å kjempe mot hverandre i en tilnærmet borgerkrig. Det er trist å konkludere med at skrekkscenarioet er det som ble realiteten.

I 2013 startet Den Nasjonale Dialogen som var et resultat av maktskiftet/GCC planen hvor Ali Abdullah Salen gikk av og skulle bli erstattet midlertidig av President Hadi. Vår ”korrespondent” Raymond Lidal skrev da en lengre artikkel om hva denne dialogen innebar og hva han mente var problemområder. Han påpekte allerede da på at det store problemet var at man ikke hadde en plan B om dialogen viste seg å ikke fungere. Han fikk dessverre rett. Selv om det var seriøse diskusjoner om å dele Jemen opp i en føderal stat og det etter hvert ble tatt flere grep for å begrense innflytelsen til tidligere president Saleh sine allierte i det militære så kan man konkludere med at dialogen ikke gav mye resultater. Spørsmålet som da stikker seg frem er om prosessen allerede var dødfødt før den allerede var kommet i gang?

En ny rapport fra en av de fremste ekspertene på Jemen, Hellen Lackner, gir oss gode svar på det. Lackner har skrevet rapporten Yemen’s ‘Peaceful’ Transition from Autocracy: Could it have succeeded? hvor hun argumenterer godt for hvorfor man mislykkes å skape en stabil stat etter avgangen til Ali Abdullah Saleh. Den er verdt å lese for alle med interesse for situasjonen i landet, mye grunnet den gode argumentasjonen som fremsettes.

I følge Lackner kan de strukturelle problemene oppsummeres i tre punkter. For det første burde militærreform og sikkerhetsreform vært høyeste prioritet allerede da Hadi tilrådde. I følge Lackner burde man først sett på hvordan man kunne omorganisere militæret som hadde vært Saleh sin høyre hånd i 30 år, før man begynte å se på hvem som skulle inneha de politiske posisjonene. Når President Hadi først avsatte ledende militære figurer erstattet han dem med folk fra sitt eget hjemområde noe som skapte mer splid og økte spenningene.

For det andre skulle den nasjonale dialogen, som nevnt ovenfor, aldri vært etablert som et organ som hadde beslutningsmyndighet. Både en ny grunnlov og en ny føderal stat skulle bestemmes i dialogen, noe som i stedet førte til at de ulike partene jobbet mot hverandre for å fremme egne interesser og ikke landets interesser. I tilegg var det en overrepresentasjon av folk fra sør, som gjorde at deres synspunkter fikk i overkant stor betydning.

For det tredje har også det internasjonale samfunnet en del av skylden. Ved å insistere på en kort tidsfrist for å etablere både en ny statsstruktur og en ny grunnlov stresset man en prosess som burde tatt mye lengre tid. I tillegg stilte man ikke opp med økonomisk støtte til den jemenittiske staten Hadi overtok, noe som førte til at han som ny president ikke hadde noe handlingsrom til å forsøke å bygge en bærekraftig samlende stat.

Hovedpoenget til Lackner er allikevel at de store strukturelle feilstegene ikke er hovedgrunnene til kaoset vi opplever nå. Enkeltpersoner og enkeltinteresser har like stor skyld i kaoset Jemen befinner seg i.

Det å tillate at Ali Abdullah Saleh fikk beholde sin posisjon som leder for Jemens største parti GPC var et stort feilsteg. Man skulle gjort mer for å marginalisere han og hans innflytelse over sikkerhetsapparatet og militæret. Spesielt siden GPC fikk 50 % av setene i den nasjonale samlingsregjeringen, noe som førte til at de kunne blokkere alle forslag som allierte av Saleh var uenige i. Det førte til en handlingslammet og ekstrem korrupt regjering som kun tjente partimedlemmene selv og ikke landet. Mye av grunnen til houthinenes inntog i Sanaa i 2014 var nettopp i protest mot denne samlingsregjeringen som kun melket sine egen kake.

Viktigst av alt i følge Lackner er allikevel enkeltperson i den politiske ledelsen i Jemen, på alle sider, som gjennom flere år har ofret sin egen befolkning for å tjene sine egne interesser, og dermed satt hele landet i kaos for å tjene seg selv.

The prime culprits are the members of the Yemeni political elite (of all hues) who prefer to see the destruction of the country rather than find workable solutions, and who manifest complete contempt for the lives and living conditions of the majority of the country’s population.
— Helen Lackner

Etterpåklokskap

I april 2011 stod flere hundre tusen og demonstrerte mot en korrupt og autorativ president flere steder i Jemen. I april 2016 er det den samme makteliten som styrte landet under den arabiske våren som har kjørt landet inn i kaos og borgerkrig, mye for å bevare sine egne posisjoner og sin egen makt. Ved i tillegg introdusere en regional maktspiller som Saudi-Arabia, og da også åpne lokket med sekterianisme som Jemen har vært spart for tidligere, så er det dessverre ikke så rart at man har gått fra håp til fortvilelse på fem år.

Håpet om fred ligger på bordet 18. april i Kuwait. Vi er dessverre pessimister når det er de samme aktørene som har kjørt Jemen i grøften som skal forhandle denne gangen også.