Den arabiske halvøy

En blogg om Den arabiske halvøy med fokus på Saudi-Arabia og Jemen

En blogg om hva som skjer i gulfen, både analyser, nyheter og trivialiteter. Er ment å være et supplement til dem som er interessert i området og som ønsker en litt dypere og bredere dekning enn det norsk media gir. Hovedfokuset er på Saudi-Arabia og Jemen.

Filtering by Tag: Kong Saud

Saudi-Arabia: En kamp mot korrupsjon eller et kupp?

Kronprins Mohammed bin Salman har arrestert høytstående medlemmer av kongefamilien, forretningsfolk og tidligere ministere i det myndighetene kaller et raid mot korrupsjon. Hvor reelt er dette motivet? Hvilke andre motiver kan ligge bak arrestasjonene?

MbS.jpg

Lørdag 5 november gikk det ut arrestordre fra kronprins Mohammed bin Salman (MbS) på 11 prinser, flere ministre og forretningsfolk, hvor tiltalen var at alle var mistenkt for korrupsjon. I timene før arrestasjonene annonserte Kong Salman at Saudi-Arabia hadde etablert en ny ”anti-korrupsjons kommisjon” med brede fullmakter ledet av MbS. 

The investigation, issuance of arrest warrants, travel ban, disclosure and freezing of accounts and portfolios, tracking of funds, assets and preventing their remittance or transfer by persons and entities, whatever they might be. The committee has the right to take any precautionary measures it sees, until they are referred to the investigating authorities or judicial bodies. It may takes whatever measures deemed necessary to deal with those involved in public corruption cases and take what it considers to be the right of persons, entities, funds, fixed and movable assets, at home and abroad, return funds to the state treasury and register property and assets in the name of state property.
— http://www.spa.gov.sa/viewstory.php?lang=en&newsid=1684252

Samtidig som anti-korrupsjonskomiteen ble etablert offentliggjorde det statlige nyhetsbyrået SPA at leder av nasjonalgarden Prins Miteb bin Abdullah var fjernet fra sin post. Miteb er også blant de arresterte i følge flere kilder.

I følge saudiske myndigheter og medier lojale til statsmakten så er alle arrestasjonene kun en kamp mot korrupsjon og må ikke leses som verken et kupp eller påskudd fra MbS til å fjerne sine rivaler. I følge de fleste vestlige medier og akademikere er dette lite sannsynlig. Som Michael Stephens ved Royal United Services Institute for Defence and Security Studies klart sier på twitter.

Så hva er egentlig motivet eller motivene bak arrestasjonen av så mange høytstående medlemmer av kongefamilien? Vi mener det ligger ulike grunner bak, som vi vil utforske i denne posten. 

Korrupsjonsmotivet

Det som er viktig å understreke er at korrupsjonsmotivet reelt. Det ligger et sterkt ønske om å sende et signal om at det er nye tider, og medlemmer av kongefamilien ikke kan vente seg spesialbehandling. Det har i flere år vært viden kjent at det har foregått relativ åpen korrupsjon knyttet til flere av de arresterte, uten at de har blitt publisert i presse eller blitt gjort offentlig.

En ting som har irritert den jevne saudier i flere tiår er myndighetens politikk rund landeierskap. Ved at Saudi-Arabia i stor grad har vært styrt som en familiebedrift har det også vært en forståelse av at det er kongefamilien som eier landområdene. De fleste kongelige med en eller annen tilknytning til kongefamilien har ofte kjøpt store landområder veldig billig. Deretter har de brukt sine kontakter i samme familie til å forsøke å vedta store infrastrukturprosjekter på de samme landområdene, slik at de kan selge dem med enorm fortjeneste. Andre har rett og slett bare sittet på områdene sine uten å utvikle dem, ofte i urbane strøk, og dermed presset huspriser og priser på areal i været. Det fører fremdeles til at å eie sitt eget hus er tilnærmet umulig for den jevne saudier ved at prisene på land og hus er altfor høye, og alt er eid av personer med tilknytning til kongefamilien.

Korrupsjon i Saudi-Arabia er sjeldent penger i en koffert eller en ekstra sjekk under bordet. Det er ofte forankret helt opp til kongen selv, ved at alle departementer under kongen og ledere av disse selv bidrar til å holde den i live. Dette er spesielt synlig i arbeidet med ulike infrastrukturprosjekter. Ofte er kontrakter mellom staten og firmaer blåst opp, og medlemmer av kongefamilien sitter på begge sider av bordet. Andre ganger kan firmaer eid av kongefamilien gi oppdrag til underleverandører som ofte går konkurs, og dermed må staten inn å fullføre oppdraget. Firmaet som først fikk oppdraget, eid av en eller flere med tilknytning til kongefamilien, har allerede fått penger fra staten og tar dem i egen lomme. 

De siste ti årene er det spesielt noen større prosjekter som har vært kritisert for overforbruk eller korrupsjon, og det er personer tilknyttet disse prosjektene som er arrestert. Den største skampletten er etterspillet etter flommen i Jeddah i 2009, en by med 4 millioner innbyggere som ennå ikke har et tilfredstillende kloakksystem selv om penger har blitt bevilget til utbedring. Av andre prosjekter som nå blir fremhevet som ”oppblåste” er utbedringen av Mekka de siste ti årene, byggingen av en jernbane mellom Jeddah og Medina, og byggingen av flere finansielle byer i landet. Sist, men ikke minst, er flere av de arresterte knyttet til korrupsjon rundt utbyggingen av Riyadh Metro

Det er derfor stor støtte i befolkningen for å slå ned på korrupsjon, selv om landet i seg selv er gjennomsyret av det i alle ledd. Spesielt blant den yngre befolkningen under 30 år som sliter både med å skaffe seg jobb, få en inntekt det er mulig å leve av og som ofte kjemper mot innflytelsen til personer med tilknytning til kongefamilien har arrestasjonene og kampen mot korrupsjon blitt meget godt tatt i mot på sosiale medier.

Boken The Bro Code of Saudi Cultur peker nettopp på dette ved å si at samfunnet er gjennomsyret av ”Wasta”. For å få noe som helst gjort i Saudi-Arabia må man ha ”wasta” som på norsk kan oversettes til ”forbindelser” eller ”nettverk”. Det er dermed slik, som nevnt tidligere, at korrupsjon kun er korrupsjon om noen med mer makt enn deg selv bestemmer seg for at det er korrupsjon. Det er også spesielt at kronprinsen, en 32 år gammel mann som aldri har drevet verdiskapning gjennom egne selskaper kjøpte en Yacht kontant i sommer for 4,6 milliarder.  

Sikkerhetsmotivet

Et viktig poeng som har vært litt underkommunisert de siste dagene er sikkerhetsmotivet og konsolidering av alle militære styrker. Etter at Miteb bin Abdullah ble sparket som leder av Nasjonalgarden har nå MbS kontroll over alle tre sikkerhetsenheter i landet; Nasjonalgarden, det regulære militæret og innenriksdepartementets sikkerhetspoliti.

I tidligere tider har nasjonalgarden vært stedet hvor prinser bygges til å bli konger og det er ingen hemmelighet at den siste store utfordreren til MbS var nettopp sønn av Kong Abdullah, Miteb. Ved å fjerne Miteb har MbS fjernet den siste rival som kunne utfordret hans posision som fremtidig konge.

Nasjonalgarden er spesiell i saudiarabisk sammenheng. Det er en forlenging av Ikwhan-styrkene som kjempet sammen med grunnleggeren av Saudi-Arabia Ibn Saud, og har alltid vært en egen separat del av sikkerhetsapparatet i Saudi-Arabia. Ofte har de fungert som motkrefter mot hæren og andre sikkerhetsapparater. Ikke minst er Nasjonalgarden en hær satt sammen av allierte stammer som gikk i partnerskap under Ibn Saud og de har hatt en enorm lojalitet til hverandre og til lederen. Det er derfor ganske sensasjonelt at MbS nå har samlet alle styrker under sine hender, selv om han har innsatt en leder, Prins Khalid bin Abdulaziz bin Mohammed bin Ayyaf Al Muqren, som har lang erfaring fra Nasjonalgarden og er lojal til MbS. Et av de store fremtidige spørsmålene er om Nasjonalgarden vil være lojal mot MbS, spesielt siden den er sammensatt av familier og stammer som har vært og er i opposisjon mot MbS sin del av familien. Skulle det oppstå en intern konflikt i Saudi-Arabia er det høyst sannsynlig den som kontrollerer Nasjonalgarden og dens lojalitet som vil komme seirende ut.

Maktmotivet

Det er ingen tvil om at MbS er ute etter makt og alle hans avgjørelser har vært preget av å konsolidere makten rundt seg selv som person. Selv om han foreløpig kun er kronprins, står hans far Kong Salman bak, og mye virker til å gjøres for å forberede MbS for tronen. Det virker derfor viktig at når MbS endelig får kongetronen for seg selv, så skal det ikke finnes opposisjon mot han verken innad i kongefamilien eller i Saudi-Arabia i det hele.

Saudi-Arabia har siden statsdannelsen vært preget av konsensus-styre. For sikre stabilitet har makten vært delt ut i flere grener av familien, hvor ingen har hatt absolutt makt. Kongefamilien har vært som en regjering, hvor kongen er statsminister, kronprinsen visestatsminister og andre prinser har hatt rollen som statsråder. De ulike hæravdelingene har også vært kontrollert av ulike fraksjoner av familien. Nå har det endret seg ved at all makt ligger i hendene på Salman-familien som et mer rent familieforetak.

Denne samlingen av makter viktig for både Kong Salman og MbS for å kunne gjennomføre de reformer og endringer de mener Saudi-Arabia trenger de neste årene. Det skal ikke nektes for at konsensus-styre nettopp har bidratt til at endringer tar utrolig lang tid i Saudi-Arabia, men til gjengjeld har det bidratt til at landet har vært en stabil oase i Gulfen og Midtøsten. Dette endrer seg med MbS og hans konsolidering av makt. Endringer vil skje raskt, noe som trolig er nødvendig på mange arenaer i samfunnet, men dette fører også til et mer ustabilt Saudi-Arabia. Ved at en mann styrer hele kongedømmet vil faren for kaos være mye mer sannsynlig.

Utviklingen den siste tiden er uten sidestykke i saudisk historie. Da staten Saudi-Arabia ble dannet lå all makt i hendene på Ibn Saud, men han giftet seg med døtre av potensielle fiender for å skape allianser og for å ha legitimitet for å styre. Det MbS gjør er i stor grad å oppheve alle uskrevne allianser som tidligere har eksistert, noe som vil føre til at han skaffer seg mange fiender ulike steder i samfunnet. På lang sikt kan det slå tilbake på han og landet, ved at opprør fra innsiden av kongefamilien er sannsynlig. Salman har arrestert både liberalere, den religiøse elite, kjente predikanter og nå også medlemmer av kongefamilien, ministere og rike forretningsfolk. Dette er grupper som på et eller annet vis kan slå tilbake mot MbS sin maktbruk. 

Økonomimotivet

Hovedmotivet til MbS er å reformere den saudiske økonomien. En stat som har merket nedgangen i oljeprisen, som har lite verdiskapning blant egne innbyggere, som har økt energiforbruk innenlands (spesielt av oljen de skal eksportere) og få andre økonomiske bein å bygge statens økonomi på, må reformeres.

MbS første store handling var å presentere den økonomiske planen Vision 2030, som skal føre til at Saudi-Arabia tar steget vekk fra oljeavhengigheten, diversifiserer økonomien og får inn store private investeringer i landet. Toppen av kransekaken er å børsnotere rundt 5% av Saudi Aramco som da vil bli verdens største børsnoterte selskap. Denne børsnoteringen er så lukrativ for den børsen som velges at USAs president har brukt Twitter til å forsøke å lokke MbS til å velge New York, selv om det er lite sannsynlig på grunn av JASTA (her henviser jeg til link for de som vil vite mer om dette)

For å endre økonomien må han også endre Saudi-Arabia sosialt og kulturelt. Flere kvinner må i arbeid og et steg mot dette er å fjerne kjøreforbudet. Menn og kvinner må kunne bevege seg friere og flere må ut i privat sektor. Dermed ble det religiøse politiet fratatt retten til å arrestere folk og fikk tøylet sine maktrammer. I tillegg ønsker MbS å gjøre landet mer attraktivt for utenlandske investorer og da vil styresmaktene vise frem et annet og mer ”moderne" Saudi-Arabia. Det siste forsøket på dette er byen NEOM som skal bygges på grensen mellom Egypt, Jordan og Saudi-Arabia, hvor målsetningen er at det skal bli Midtøstens "Hub" eller det nye morderne  Dubai. Alt dette skal bygges gjennom det nye statlige investeringsfondet Future Investment Initiative.

Saudi-Arabia skal reformeres og det skal skje raskt. For å kunne gjennomføre alle planlagte endringer trenger MbS makt, penger,  og ingen som er kritisk til hans ideer. Og her kommer arrestasjonene inn. Ved å arrestere både potensielle rivaler og motstandere, i tillegg til høytstående forretningsfolk med store formuer, slår han to fluer i en smekk. Han bygger sin egen maktbase sterkere og vil trolig få hentet inn store summer fra de arresterte til statskassen, som igjen kan brukes på hans prosjekter som NEOM. Ryktene fra Saudi-Arabia sier at statsmakten nå jobber for å beslaglegge de bankkontoene, midlene og andre eiendeler som de arresterte prinsene og forretningsfolkene har i landet. Dessverre for MbS ligger de fleste midlene bundet i utenlandske selskaper og eiendeler, som nok gjøre denne jobben vanskelig og en langvarig prosess. 

Saudi Arabia er avhengig av en økende privat sektor for å øke verdiskapning og få flere saudiere i jobb utenfor offentlig sektor. Da må de lokke private investorer til landet og gi dem gode rammevilkår for å investere og skape arbeidsplasser. Problemet med å bygge fortetninger i Saudi-Arabia for utenlandske investorer har vært (og er fremdeles) at de er forpliktet til å ta ha en lokal partner for å kunne kjøpe eiendom eller bygge opp selskaper.  Arrestasjonene av saudiske forretningsfolk skaper derfor det motsatte av tillit i markedet, når utenlandske investorer kan se at deres partnere kan risikere å bli arrestert for korrupsjon uten klare tiltaler og rettssaker. Dermed kan arrestasjonene som er ment å vise at styresmaktene rensker ut all korrupsjon for å åpne for flere investeringer i privat sektor føre til motsatte følger. Selv om Salman forsøker å få landet til å fremstå stabilt, så er alt avhengig av at han beholder makten og kontrollen. Det at all makt ligger i hans hender er i seg selv ikke en stabil ramme for investorer, og risikoen for å investere store summer i Saudi-Arabia har ikke minket den siste tiden.

Det sosiale motivet

Det siste poenget er både viktig og ofte underkommunisert. MbS er en 32 år gammel mann, som overtar etter en rad av gamle menn. Som Thomas Friedmann sier på en meget direkte måte:

To understand the upheaval that is taking place in Saudi Arabia today, you have to start with the most important political fact about that country: The dominant shaping political force there for the past four decades has not been Islamism, fundamentalism, liberalism, capitalism or ISISism.

It has been Alzheimer’s.
— https://www.nytimes.com/2017/11/07/opinion/saudi-prince-reform-coup.html

MbS representerer den saudiske befolkningen ved at 70 % av dem er under 30 år. Han må legitimere sitt lederskap på andre måter enn tidligere, og retter seg mot den yngre delen av befolkningen og fjernes seg fra kongefamilien, religiøse ledere og forretningsfolk. Dette gjør han gjennom populisme, nasjonalisme og en økende autoritær holdning. De unge ønsker endring, og han gir dem sosial, økonomisk og kulturelle endringer i bytte mot absolutt lojalitet. MbS støtter seg i like stor grad på saudisk nasjonalisme, som konservativ religion, noe som spesielt fikk utløp under feiringen av den saudiske nasjonaldagen i september. Da feiret kvinner og menn sammen på gaten, det ble spilt moderne musikk fra høyttalere og folk danset i gatene. Dette ville vært uhørt for bare noen få år siden.

Kvinner har fått en mer fremtreden plass i samfunnet ved at de skal få lov å kjøre bil, de kan delta på arrangementer som nasjonaldagen sammen med menn og de skal også få lov til å gå på fotballkamper og sportsarrangementer. Alt dette gjøres for å bygge opp under feiringer eller hendelser som kan bygge en nasjonalfølelse og en ny type sosial kontrakt mellom kongefamilien og folket. En kontrakt som er fylt med populisme, nasjonalisme, reformisme og autoritære trekk. Foreløpig er oppslutningen rundt MbS høy blant i unge i landet, rett og slett fordi de føler at han skjønner deres problemer og forsøker å gjøre noe med dem.

MbS lover å ”ta vare på landet”, reformere økonomien, skaffe flere jobber og inkludere kvinner i større grad. Han vil ta landet fremover og også fjerne seg fra konservativ islam. Men til gjengjeld krever han total lojalitet og ingen form for kritikk eller motsigelser. Han fremstår som den autoritære faren som lover å passe på sine barn så lenge de gjør akkurat som han sier og ikke stiller spørsmål med hva han gjør. (Da kan man risikere 10 års fengsel i følge en ny lov).  Det er en skumme utvikling for Saudi-Arabia, spesielt om MbS ikke lykkes med sine reformplaner. For den nye sosiale kontrakten vil i lengden kun fungere om MbS greier å levere på alle sine løfter, noe som allerede virker lite trolig. Spørsmålet er hva som skjer om det blir stilt spørsmål med hans lederskap og evner? Vil han fortsette å arrestere alle som ytrer seg kritisk? Eller vil det finnes motkrefter som forener seg og kjemper i mot? Faren for det siste er virkelig til stede.

Etterord

Vi har forsøkt å peke på noen av motivene som har ligget bak arrestasjonene og utviklingen i Saudi-Arabia den siste tiden. Innenrikspolitisk har MbS i stor grad lykkes med å konsolidere makten rundt seg selv. Det vi ikke har belyst her er hvordan den samme taktikken med å angripe alle som sees på som fiender eller rivaler har totalt mislyktes når det har skjedd utenfor Saudi-Arabia. Krigen i Jemen er en katastrofe, blokaden av Qatar har heller ikke lyktes og nå forsøker MbS å tvinge Libanon inn i konflikten ved å legge press på Hizbollah og Iran. Trolig vil han mislykkes her også.

Det er derfor mulig å si at selv om MbS har lykkes med å vinne makten i Saudi-Arabia har han skapt såpass mange fiender at han i lengden kan være utsatt. Faren for åpen konflikt mellom Saudi-Arabia og landets rivaler har aldri vært større og med en kronprins som tror han kan få det som han vil bare han setter makt bak kravet så kan det virkelig bli skummelt for hele regionen. Det er grunn til bekymring.

Saudi-Arabia: Kongen er daud! Leve brorsan!

Arverekka til trona i Saudi-Arabia har sett fleire endringar dei siste månadane. Kva er historia bak det saudiske kongehuset? Korleis har tidlegare maktskifte gått føre seg? Historikar Magnus Halsnes gjev lesarane av Den arabiske halvøy eit historisk tilbakeblikk på kongebyta i Saudi-Arabia.

  Saud bin Abdulaziz Al Saud (1902-1969)  Den andre kongen i Saudi-Arabia (Foto: Flickr)

  Saud bin Abdulaziz Al Saud (1902-1969)  Den andre kongen i Saudi-Arabia (Foto: Flickr)

Dei siste 60 åra har kongedømet Saudi-Arabia vore styrt av brødre og halvbrødre, men no står neste generasjon for tur. I april vart det kjent at den nye kronprinsen i Saudi-Arabia for første gong var eit barnebarn av grunnleggaren av kongedømet. Sidan 1953 har alle kongar vore søner av Ibn Saud og etter kvart som desse har vorte eldre og eldre, har det vore spekulert i korleis ein overgang til den yngre generasjonen skal gå føre seg. Spekulasjonane om arverekkefølgja kjem neppe til å ta slutt med det første, men det kan vere eit flott tidspunkt til å sjå litt tilbake på tidlegare kongebyter i ørkenstaten.

Grunnleggaren Abdulaziz (1932–1953)

                                     Abdulaziz Al Saud (1876–1953) (Foto: wikipedia)

                                     Abdulaziz Al Saud (1876–1953) (Foto: wikipedia)

Kongedømet Saudi-Arabia er grunnlagt av Abdulaziz Al Saud (1876–1953), kjend internasjonalt som Ibn Saud. Abdulaziz bygde staten i periode på 30 år, frå erobringa av Riyadh i 1902 til erklæringa av kongdømet i 1932, gjennom krig, erobring, ekspansjon, alliansebygging og med eit visst samarbeid med Storbritannia. 

Abdulaziz fekk svært mange barn, over førti søner og over femti døtre. Han gifta seg med mange koner og hadde fleire konkubiner, noko som var ein del av ein strategi for å sikre si eiga slektsline framfor halvbrør og andre slektningar. Giftarmåla vart òg ein del av ei politisk strategi for statsbygging, maktsikring og alliansebygging for å sikre støtte frå stammar, religiøse elitar og bufast nobilitet. Konkubinene var ofte afrikanske, tjerkessiske og jemenittiske slavar, og då desse fødde søner vart slavestatusen deira oppheva. Dette har medført at den saudiske kongefamilien i dag er enormt stor, og tel fleire tusen prinsar.

Financial Times har laga eit interaktivt familietre for Al Saud som kan vere greitt å bruke for å skaffe seg ei oversikt.

Senioritetsprinsippet

Abdulaziz ynskte sjølv at sønene skulle følgje han som konge, først eldste gjenlevande sonen Saud (fødd 1902) og dinest Faysal (fødd 1904). Målet var at dei som hadde vore med å bygge kongedømet skulle vere først i køa til trona. Dette er det sokalla senioritetsprinsippet, der brødre står i kø til trona basert på kronologisk senioritet. Dei må likevel vere fysisk, mental og moralsk kompetente, og brør som ikkje er det kan ein hoppe over.

Fram til i dag har sjølve overgangen mellom kvar konge fungert ganske greitt. Nestemann, den sittande kronprinsen, har alltid vorte konge. Skifte av ein sittande kronprins har funne stad berre to gongar, i 1965 og i april i år. Dette systemet har ført til ein del rivalisering mellom dei ulike sønene, noko som vart klårt frå første stund.

Syskenrivalisering: Saud (1953–1964) og Faysal (1964–1975)

Då Abdulaziz døydde i 1953, vart Saud erklært konge og halvbroren Faysal vart automatisk ny kronprins. Perioden under Saud viste seg å vere den mest turbulente perioden i den gryande saudiske staten, og Saud skal ha vist seg ekstremt inkompetent til oppgåva som konge. Det braut raskt ut ein maktkamp mellom Saud og Faysal som kom til å prege 1950-talet, og den var sopass intens at staten fleire gongar var nær å bryte saman.

Den interne maktkampen fokuserte på definisjonen på politisk ansvar mellom konge og kronprins, og deling av regjeringsfunksjonar i ein stat utan institusjonar eller statsadministrasjon. Det eksisterte ikkje eit overordna institusjonelt rammeverk der ein slik maktkamp kunne utfalde seg innanfor. Eit forsøk på løysing var ei institusjonalisert maktfordeling mellom dei prinsane som hadde vore direkte med på skapinga av staten. Ein månad før Abdulaziz døydde, vart det oppretta eit ministerråd, eit utøvande organ for styresmaktene, som skulle løyse maktfordelinga mellom konge og kronprins. Rådet vart i staden plassen der denne maktkampen fann stad. Roller og ministerpostar vart oppretta i eit raskt tempo i den neste tiårsperioden, gjerne dobbelt opp, parallelt og med overlappande oppgåver, samstundes som staten byrja få tendensar til ei byrjing på noko ein kan kalle ein statsadministrasjon. Fleire viktige ministerpostar og departement eksisterte likevel berre på papiret, mellom anna Finansdepartementet (oppretta 1953).

Fram til 1964 hadde det forma det seg tre maktklikkar: 

  1. Saud og sønene
  2. Faysal med halvbrør og onklar
  3. Yngre søner av Abdulaziz (fødd kring 1930) 

Saud favoriserte sine eigne søner over brødrene sine og sette dei inn fleire i ymse ministerpostar, noko som ikkje vart sett på med velvilje av Faysal.  Då Saud reiste til utlandet for medisinsk behandling, oppretta Faysal ei regjering der han tok med halvbrødrane Fahd og Sultan og samstundes ekskluderte sønene til Saud. Faysal lova reformer, mellom anna grunnleggande lover og avskaffing av slaveri. Saud kom attende, men var ikkje overbevist og trua med kongsgarden. Faysal mobiliserte då nasjonalgarden. Saud gav etter under press frå religiøst lærde og andre i kongefamilien og abdiserte i mars 1964. Han døydde i eksil i Hellas i 1969. Då Faysal vart konge, fekk han ekskludert Saud sine søner frå statsapparatet, noko desse sjølv såg ut til å ha akseptert spesielt etter faren gjekk bort.

Prins Faysal (til venstre) og prins Khalid på statsbesøk i USA. Foto: John Rous ( LoC )

Prins Faysal (til venstre) og prins Khalid på statsbesøk i USA. Foto: John Rous (LoC)

Maktklikken kring Faysal kom sigrande ut av maktkampen og den er denne gjengen med halv- og heilbrør som i stor grad har styrt Saudi-Arabia sidan. Alle seinare kongar har kome frå denne «Faysal-klikken».

Abdulaziz sitt noko uklåre syn på arverekkefølgja til trona heldt fram då Faysal utnemnde halvbroren Muhammad (fødd 1910) til kronprins. Muhammad gjekk av som kronprins etter berre nokre månadar til fordel for den yngre heilbroren Khalid (fødd 1912), sannsynlegvis som følgje av ein intern familieavtale. Det var ikkje nokon tvil om at trona var reservert for sønene til Abdulaziz framfor sonesønene. Det trass i at nokre av desse sonesønene kunne vere eldre enn onklane sine. 

Muhammad er forresten bestefar til prinsesse Misha'al, som vart avretta for utruskap i 1977 medan heilbroren Khalid, grandonkelen til prinsessa, var konge.

I 1965 var ein nevø av Faysal skoten og drepen av saudisk politi under ein demonstrasjon mot opninga av ein TV-kringskastingsstasjon. Nevøen var ein av leiaren for demonstrantane. Dette skulle seinare vise seg å vere uheldig for Faysal. Broren til nevøen tok hemn ti år seinare då han snikmyrda Faysal i mars 1975.

Khalid (1975–1982) og Sudayri-brødrene

Fahd bin Abdulaziz Al Saud  (1921-2005) (Foto: Wikipedia)

Fahd bin Abdulaziz Al Saud (1921-2005) (Foto: Wikipedia)

Khalid utnemnde halvbroren Fahd (fødd 1921) til kronprins. Khalid var mykje sjuk og vart i løpet av regjeringstida si mest ein sermoniell figur samstundes som kronprins Fahd tok ansvar for fleire og fleire oppgåver. Dette var ledd i ein intern maktkamp mellom Fahd med heilbrødrane sine på den eine sida, og Khalid og andre halvbrør, mellom anna Abdullah (fødd 1924), på den andre. Fahd og Khalid heldt kampen internt og truga ikkje styringsgruppa. Den er difor ikkje samanliknbar med kampen mellom Saud og Faysal på 1960-talet.

Fahd og heilbrørdrane hans er mest kjende som i Vesten som «Sudayri Seven», ein maktallianse som byrja konsolidere si politiske makt i det saudiske toppleiinga under Khalid. Gruppa utgjorde sju heilbrør av ei mor, Hassa, frå den mektige Sudayri-klanen:  Fahd (f. 1921), Sultan (f. 1929), Abdelrahman (f. 1931), Nayef (f. 1934), Ahmad (f. 1934), Salman (f. 1935) og Turki (f. 1942). Sju var det største talet på heilbrør av sønene til Abdulaziz, noko som gav dei, saman med ei mor frå ei mektig slekt, ein stor fordel. 

Fahd vart konge då Khalid døydde av dårleg helse i 1982. Halvbroren Abdullah vart kronprins. Sidan Fahd allereie hadde tatt over mange av oppgåvene til kongen og skaffa seg mykje makt dei siste år, gjekk overgangen ganske greitt. Fahd hadde saman med brødrene sine tatt mange sentrale posisjonar i regjeringsapparatet.

Eit slikt sakte kongeskifte gjentok seg til ei viss grad då Fahd fekk slag i 1995. Abdullah tok då etter kvart over fleire og fleire statsoppgåver og var de facto regent av Saudi-Arabia fram til Fahd døydde i 2005 og han vart konge òg i namn.

Før dette skiftet var det spekulasjonar om Sudayri-brødrene planla å hindre Abdullah i å bli konge. Dette hendte ikkje, men at nestemann på den saudiske trona skulle vere Sudayri var det lite tvil om. Under Abdullah vart først Sultan (Sudayri) kronprins, men han døydde i oktober 2011. Då vart broren Nayef (Sudayri) kronprins, men han døydde halvåret etter i juni 2012. Salman (Sudayri) vart då kronprins, og seinare konge i januar 2015.

Truskapsrådet og det uunngåelege generasjonsskiftet

Salman bin Abdulaziz Al Saud (1935 - ) (Foto: Wikipedia)

Salman bin Abdulaziz Al Saud (1935 - ) (Foto: Wikipedia)

Dei fleste kongeskifter har til gått rimeleg smertefritt i Saudi-Arabia, men det mest kritiske kongeskiftet står framleis att. Kong Salman er siste gjenlevande medlem av den tidlegare nemnde «Faysal-klikken», som alle kongane sidan Faysal har vore ein del av. Dei andre gjenlevande sønene til Abdulaziz er gamle og på eitt tidspunkt må neste generasjon, Abdulaziz sine barnebarn, ta over. Med fleire hundre barnebarn, fleire ulike greiner av kongefamilien og eit i hovudsak rettleiande senioritetsprinsipp, var det eit behov for å få eit betre og meir oversiktleg system for arverekkefølgje.

I 1992 var det innført ei grunnlovsliknande basislov i Saudi-Arabia. Her vart det slått fast at tronfølgjaren skulle vere den nest eldste (etter kongen) og best eigna kandidaten. Basislova opna òg for at barnebarn av Abdulaziz kunne arve trona sidan den spesifiserte søner av Abdulaziz og deira etterkommarar. Det var derimot ikkje spesifisert korleis eit framtidig generasjonsskifte skulle gå føre seg.

Kong Abdullah oppretta eit truskapsråd i 2007 for å institusjonalisere systemet for utnemning av tronarvingar. Fram til då hadde kongen peikt ut kronprinsen, då helst i samråd med mektige prinsar. No skal tronarvingar veljast i Truskapsrådet. Kvar grein av den saudiske kongefamilien har ein representant i rådet, og desse røyster over ein, to eller tre kronprinskandidatar nominert av kongen. Leiaren av rådet er den eldste sonen etter Abdulaziz, utanom konge og kronprins.

I 2014 vart embetet visekronprins oppretta offisielt, sjølv om stillinga hadde i praksis eksistert sidan kronprinsskiftet i 1965 mellom Muhammad og Khalid. Stillinga er ikkje ein sikker køplass og både konge og kronprins kan fjerne visekronprinsen. Muqrin, son av Abdulaziz og ei jemenittisk konkubine, vart visekronpris i 2014 , og seinare automatisk kronprins i januar 2015.

Muhammad bin Nayef bin Abdulaziz Al Saud vart ny visekronprins i januar. Muhammad bin Nayef (fødd 1959) er eit barnebarn av Abdulaziz, son av tidlegare kronprins Nayef (Sudayri) og nevø av kong Salman.

I april vart kronprins Muqrin bytta ut med Muhammad bin Nayef. Ny visekronprins vart kong Salman sin eigen son, Muhammad bin Salman (fødd 1985). For første gong sit dimed eit barnebarn som utpeikt tronarving i Saudi-Arabia og det ser dimed ut til neste kongeskifte òg blir eit generasjonsskifte. Slik ståa er no verkar det som den saudiske trona i næraste framtid kjem til halde seg innanfor slektlina til Sudayri-brødrene.

Denne artikkelen var først publisert på Magnus Halsnes sin egen blogg Midtausten.no

Magnus skriv ein doktorgrad i historie. Han har ein mastergrad i midtaustenhistorie og bachelorgrad i arabisk.