Den arabiske halvøy

En blogg om Den arabiske halvøy med fokus på Saudi-Arabia og Jemen

En blogg om hva som skjer i gulfen, både analyser, nyheter og trivialiteter. Er ment å være et supplement til dem som er interessert i området og som ønsker en litt dypere og bredere dekning enn det norsk media gir. Hovedfokuset er på Saudi-Arabia og Jemen.

Bahrain: Et "nyreformert" FIFA ønsker seg en udemokratisk sjeik som leder

FIFA kan velge seg en leder som ikke forholder seg til demokratiske spilleregler, som knyttes til kampfiksing og korrupsjon. Men verst av alt, FIFA kan få en leder som direkte eller indirekte støttet fengsling og tortur av fotballspillere. Utøvere som kun var skyldig i å demonstrere fredelig mot myndighetene i Bahrain. Dette er historien om den fredelige revolusjonen i Bahrain som ble knallhardt slått ned og hvordan Sjeik Salman Ibrahim al-Khalifa ikke løftet en finger for å hjelpe sine egne spillere.

Den 26. februar skal FIFA velge sin nye president etter at Sepp Blatter ble innhetet av fortiden og valgte å trekke seg (før han ble utestengt). I kampen om presidentvervet har Sjeik Salman Ibrahim al-Khalifa de siste ukene seilet opp som en favoritt til å vinne valget. Sjeik Salman er medlem av den styrende kongefamilien Al-Khalifa i Bahrain. En kongefamilie som har styrt Bahrain siden 1783. Al Khalifa familien er sunnier, mens majoriteten av Bahrain sin befolkningen er sjiaer. Sjeik Salman har hatt mange roller i fotballen i Bahrain, men er mest kjent som president for fotballforbundet i landet fra 2002 til 2013. Siden 2013 har han vært president for AFC, det asiatiske fotballforbundet i FIFA. Nå vil han bli FIFA president.

Det er heldigvis blitt satt fokus på Salman sitt kandidatur av både utenlandske og norske medier. Allerede i oktober var Nicholas Bergh i Aftenposten ute med en meget god artikkel om Salman, hans potensielle kandidatur som FIFA president og hans heller dårlige rykte etter revolusjonen (som forsvant) i Bahrain. I det siste har andre medier også hengt seg på og denne uken kom også NRK med en god artikkel om Salman og hans hovedmotstander Gianni Infantino. I følge engelske The Guardian bruker Salman Blatter sine triks for å bli valgt. Han driver sin kampanje bak lukkede dører, og nekter å svare på kritiske spørsmål annet enn å true med søksmål. Han har også uttalt at han foretrekker at selve valget av president kun bør foregå med en kandidat, slik at ingen blir “skuffet”. Et dårlig tegn på en ny og mer demokratisk FIFA-leder.

Det er ikke Salmans mer prinsippløse forhold til demokratiske prinsipper som er det største problemet. For Salman har blitt anklaget for å stå direkte bak å straffe (fredelige) demonstranter i Bahrain i 2011, demonstranter som tilfeldigvis var sjiaer og blant landets fremste fotballspillere. Salman har selv benektet dette tvert. Uavhengig av hvor direkte han var involvert så er det skadelig både for FIFA og fotballverdenen å ha en kandidat til presidentvervet som aktivt støtter en anti-demokratisk tankegang og som vil knytte fotballen sterkere opp mot autoritære regimer. Vi i Den arabiske halvøy ønsker å understrekes hvor problematisk Salman sitt kandidatur er og vi ønsker å trekke oppmerksomheten mot Bahrain og rollen til Salman og hans familie i opprøret som startet i 2011.

Bahrain 2011

Vi skrev allerede i 2012 om revolusjonen i Bahrain som aldri ble noe av og som sjeldent fikk noen oppmerksomhet i vestlig media. Folk tok til gatene, i hovedsak innbyggere som tilhørte sjiamajoriteten i landet, for å vise sin støtte til økte rettigheter og reformer. Blant disse var flere idrettsutøvere, blant annet brødreparet Hubail, Bahrains mest kjente fotballspillere.

Myndighetene, som etter å ha tillatt protester en liten periode i mars, slo knallhardt ned på alle som kunne knyttes til dette i samarbeid med saudiarabiske sikkerhetsstyrker. Demonstranter, leger, advokater, journalister, ja alle som på en eller annen måte støttet eller hjalp dem som demonstrerte ble utsatt for myndighetenes vrede. Hubailbrødrene var blant disse. Først ble de identifisert og sjikanert på nasjonal TV og deretter arrestert på treningsfeltet. De skal ha blitt utsatt for tortur i fengslet og Mohammed Hubail ble deretter dømt til to års fengsel i en militærrett, uten innsyn. I følge Economist slapp han ut noen måneder etterpå, mye på grunn av at FIFA begynte å undersøke hva som hadde skjedd.

ESPN har laget en kort dokumentar om saken, hvor de har intervjuet både Hubailbrødrene og ansvarlige myndigheter i Bahrain. Det er ganske klart at myndighetene, altså Khalifafamilien, anså alle typer demonstrasjoner mot deres styre (fredelige og annet) som straffbart. Du kan se dokumentaren her:

Overgrepene mot fotballspillere og andre som sympatiserte med opprørerne er bare en liten del av hva Al Khalifa familien har stått bak. Organisasjonen Bahrain Center for Human Rights har dokumentert overgrep mot menneskerettighetsaktivister, opposisjonelle og demonstranter siden før opptøyene i 2011 og det kommer frem at tortur og brudd på enkeltmenneskes rettigheter systematisk brytes i Bahrain. BCHR fikk blant annet Raftoprisen i 2013 for deres arbeid for å avdekke overgrep i Bahrain. Deres leder Maryam Alkhawaja har siden før revolusjonen stått knallardt på krav om at regimet må overholde menneskerettigheter. Du ser blant annet hvilke holdninger hun må kjempe mot i dette intervjuet.

Denne uken markerte demonstrantene at det var fem år siden opprøret blusset opp og de ble igjen angrepet av sikkerhetsstyrker med tåregass og makt. Selv om myndighetene har lovet bedring til sine allierte i det internasjonale samfunnet er det i følge BCHR og Amnesty et regime som systematisk bryter menneskerettigheter for å bevare makten. Alle opposisjonelle, spesielt med sjia-tilhørighet blir slått hardt ned på om de ytrer seg kritisk til kongefamilien. Om du ønsker en bakgrunn for hva som egentlig skjedde for fem år siden så er denne prisbelønnende dokumentaren fra Al Jazeera et sted å begynne. (Dokumentaren omtaler også Hubail-saken ca 38 min ut i filmen).

Sjeik Salman

Midt i dette satt Sjeik Salman som president for fotballforbundet i Bahrain. I 2011 kom det mange rapporter på at det var nedsatt en komite av kongens sønn, Nasser bin Hamad al-Khalifa, som skulle identifisere idrettsutøvere som deltok i protestene. 150 utøver, mange av dem fotballspillere, ble enten sparket fra sine klubber eller suspendert. I ettertid har det kommet beskyldninger om at Sjeik Salman ledet denne komiteen, noe han selv benekter.

Uavhengig om Salman var direkte involvert eller ikke, så var han leder av fotballforbundet på denne tiden. Et fotballforbund som bøtela og suspenderte lag som hadde spillere som ble arrestert av myndighetene. Fotballforbundet ville tvinge lagene til å spille kamper, under press fra myndighetene, mens lagene fra sjianabolag nektet grunnet dårlig sikkerhet og i respekt for døde demonstranter. Med andre ord, Salman som president for fotballforbundet, var myndighetenes agent i kampen mot fotballag som støttet opprøret. Og det er viktig å understreke gang på gang, et opprør som var fredelig fra starten av!

For å strø litt dressing over det hele så har engelsk SKY fremlagt bevis for at fotballforbundet i Bahrain drev med kampfiksing i en landskap mellom Bahrain og Togo i perioden Salman var sjef. Salman nekter all kjennskap til saken, men som president av landets fotballforbund er det han som til slutt sitter med ansvaret for hva forbundet eller personer i forbundet foretar seg. Igjen bruker Salman argumentet at man ikke kan bevise hans direkte medvirkning. Hvor har man hørt denne typen unnskyldninger før? Jo fra ledere i FIFA de siste to årene mens organisasjonen har blitt etterforsket for korrupsjon.

Det at FIFA nå kan velge en leder som for det første er i familie og alliert med et regime som ikke har respekt for menneskerettigheter, demokratiske spilleregler og rettsprinsipper er fælt. Det at Salman i tillegg har vist i praksis at han, som leder for fotballforbundet i Bahrain, tillott innblanding fra myndighetene og hjalp dem i deres angrep på fredelig demonstranter, er det motsatt av hva FIFA som organisasjon (bør) stå for. Ironien blir komplett når FIFA i 2011 iverksatte en undersøkelse for å se om Bahrains myndigheter blandet seg inn i fotballforbundet i Bahrains domene, noe som kan medføre utestengelse. Hvem kontaktet de for å få informasjon? Sjeik Salman. Og han avviste alle anklager og understreket at fotballforbundet var uavhengig. Det at et fotballforbund ikke løfter en finger når landets største fotballspillere blir arrestert og torturert for fredelige protester er meget spesielt (i de fleste land i verden). Men dessverre ikke i gulflandene. Det ligger nok trolig i at Salman fullt ut støttet sin egen familie i kampen mot det fredelige opprøret i landet.

Et siste poeng som bør fremmes er FIFA sin rolle fremover som en organisasjon som i større grad en tidligere skal jobbe for menneskerettigheter og for å bedre forholdene i landene de arrangerer mesterskap. I 2018 skal VM arrangeres i Russland og i 2022 i Qatar. Begge autoritære regimer og hvor spesielt fotball VM i Qatar er sterkt kritisert for overgrep mot de som bygger VM-anleggene. Istedenfor å reformere organisasjonen, kan nå FIFA velge en leder hvor hans familie er tett alliert med Qatar. Bahrain ba blant annet om støtte fra GCC (Gulfrådet) under revolusjonen i 2011 og Qatar bidro med styrker. Det er nesten parodisk at Qatar nå kan få en av sine allierte i presidentstolen til FIFA, i et FIFA som fra mange kanter er presset til å påse at Qatar følger spillereglene i henhold til arbeidsrettigheter, menneskerettigheter og korrupsjonslovgivning frem mot VM.

Blir Sjeik Salman valgt er han mannen som nå skal lede FIFAs reformasjon til en mer demokratisk, åpen og mindre korrupt organisasjon. Med Salmans erfaringer, historie og allianser kan man nesten bare legge ned hele FIFA om valget går slik mange spår. I tillegg er et valg av Salman å rekke fingeren til alle i gulflandene som jobber for internasjonal anerkjennelse for sitt arbeid for menneskerettigheter og likeverd. Fotballen, som ikke skal være politisk, blir plutselig ennå en brikke i gulflandenes spill for å svekke motstand mot egne regimer. Det er trist.