Den arabiske halvøy

En blogg om Den arabiske halvøy med fokus på Saudi-Arabia og Jemen

En blogg om hva som skjer i gulfen, både analyser, nyheter og trivialiteter. Er ment å være et supplement til dem som er interessert i området og som ønsker en litt dypere og bredere dekning enn det norsk media gir. Hovedfokuset er på Saudi-Arabia og Jemen.

Saudi-Arabia: Et ustabilt år med Kong Salman

For ett år siden døde Kong Abdullah og de fleste eksperter spådde en problemfri overgang til en ny konge. I løpet av året har det vært rokkeringer i arverekken, en krig i Jemen har startet, en 30 åring har tatt styringen over landet, en katastrofe har skjedd i Mekka, økonomien har svekket seg, en regionaI sekterisk maktkamp har oppstått og menneskerettigheter har blitt nedprioritert. Hvem hadde egentlig trodd på en slik utvikling for et år siden?

23. januar 2015 ble det erklært fra saudiske myndigheter at Kong Abdullah var død og erstatteren var halvbroren Salman bin Abdulaziz Al Saud. I etterkant av dødsfallet brøt det ut en debatt i Norge om man egentlig burde sende kondolanser for å hedre den avdøde kongen. Dette var også en debatt som vi deltok i. I kronikken «Kongen er død. Lenge leve diktaturet» hevdet vi at Kong Abdullah må kunne sees på en reformvennlig konge i en saudisk kontekst, selv om han i en norsk kontekst ligner en despot. En felles spådom blant eksperter på landet var at stabilitet fortsatt ville være et nøkkelord for regimet og at man trolig ikke ville se de store endringene på kort sikt. 

Kongerokkering

Det er ganske oppsiktsvekkende hvor mye som har skjedd i Saudi-Arabia i løpet av et år og hvor mye landet har vært i nyhetsbildet. Arverekkefølgen ble fort bekreftet med Prins Muqrin som kronprins med Mohammed bin Nayef (første tredjegenerasjons) som andre mann i rekken. Interessant nok ble også Mohammed bin Salman, sønn av Kong Salman, utnevnt til forsvarsminister. Allerede ved tronskiftet ble det påstått av mange at Sudayri-klanen hadde overtatt styringen av landet, ved at både kongen og Mohammed bin Nayef tilhører klanen oppkalt etter en av favorittkonene til Ibn Saud.

Krig og nasjonalisme

Allerede i mars, snaue to måneder etter Abdullah sin død, så vi tegn på et nytt regime i Riyadh. Saudi-Arabia entret Jemen, etter invitasjon fra den jemenittiske presidenten Abd Rabbuh Mansur Hadi, for å støtte regjeringslojale styrker i kampen mot houthiene og tidligere president Ali Abdullah Saleh. Den som fronter hele invasjonen er «den nye prinsen» Mohammed bin Salman.

Saudi-Arabia under Abdullah var meget nøye på ikke å involvere seg personlig i konflikter i regionen, en regel som ble brutt kun noen få måneder etter hans død. Det var første gang saudiske styrker var direkte involvert i krigshandlinger siden gulfkrigen på 1990-tallet (om man ser bort i fra krigshandlingene mot nettopp houthiene i 2009-2010). Krigen i Jemen har fått mye oppmerksomhet på grunn av de humanitære konsekvensene, noe vi har omtalt tidligere. En humanitær katastrofe, som nesten et år etter invasjonen, bare er blitt verre. Det er også blitt dokumentert gjentatte brudd (av Amnesty og HRW) på regler for krig av begge parter i konflikten og det er i stor grad sivile som må ta konsekvensene.

I Saudi-Arabia har krigen vært meget populær. Den har vært samlende for nasjonen og motsetninger i befolkningen mellom de mer liberale og konservative har blitt tonet ned. Ifølge en reportasje fra mai i fjor bidrar krigen til å skape en felles stolthet og saudisk nasjonalisme som overgår skillet mellom liberale og konservative. En kan nesten si at 2015 har gitt liv til en ny saudisk hyper-nasjonalisme om man skal bruke ordene til Madawi Al Rasheed, en av de fremste forskerne på Saudi-Arabia. Ifølge Rasheed trengte de nye makthaverne i Riyadh krigen for å bygge sin egen legitimitet i etterkant av maktovertakelsen og for å stilne sine kritikere. I tillegg fikk regimet etablert en ytre fiende i Iran (som de mente de stod bak houthiopprøret i Jemen), en fiende nasjonen samlet seg om å frykte. 

Den nye generasjonen

I slutten av april kom det overraskende nyheter ut av det blå. Muqrin bin Abdulaziz ble avsatt til fordel for Mohammed bin Nayef, som ble utnevnt til ny kronprins. Inn som nummer to i arverekkefølgen kom kongens sønn, Mohammed bin Salman. Den yngre Salman, som allerede hadde ansvaret for forsvarsdepartementet, fikk utvidet fullmakter til også å ha ansvaret for blant annet økonomiske reformer i landet. Ifølge Stein Stenslie, en av Norges fremste eksperter på Saudi-Arabia, er denne rokkeringen et forsøk fra Kong Salman om å konsolidere makt rundt sin fraksjon, Sudayri-klanen. Stenslie spådde i samme artikkel at dette på lengre sikt trolig vil skape uro blant de ulike fraksjonene i kongehuset og kan føre til et mer ustabilt Saudi-Arabia. I løpet av året har vi både fått rapporter om at noen prinser ønsker å kvitte seg med den unge Salman og det har også vært rapporter om konflikt mellom Kronprins Nayef og Prins Salman. Tidligere har kongefamilien uavhengig av konflikter som føres internt, fremstått stabilt utad. Dette har endret seg i løpet av året. En kan vel konkludere med at stabiliteten som kjennetegnet regjeringstiden til Kong Abdullah har svekket seg bare i løpet av et år.

Prins Salman har ikke ligget på latsiden. Han har den siste tiden blitt ansiktet utad for Saudi-Arabia på godt og vondt. Det finnes flere reportasjer fra internasjonale medier hvor det knyttes en svak optimisme til Mohammed bin Salman, hans popularitet blant de unge saudiere og hans ekstreme arbeidskapasitet. Salman startet 2016 med å stille opp til et lengre intervju med The Economist, som fikk mange reaksjoner. Economist mente selv han gamblet med økonomien, glemte demokratiet, men fikk skryt for å forsøke. Andre gikk mye lengre. The Independent kalte han «verdens farligste mann?», og fulgte opp med en artikkel hvor de hadde kilder på at han «lekte med ilden» og var uerfaren. Brian Whitaker, kjent engelsk journalist, tok Salmans økonomiske reformforslag bokstavelig og konkluderte i stor grad med at han ikke helt skjønner virkeligheten han operer i. Av den grunn ble han stemplet «klovneprinsen» av Whitaker.

I Saudi-Arabia derimot skrytes både Kongen og hans sønn opp i skyene i lokale medier. Og det skal ikke legges skjul på at Mohammed bin Salman har styrket sine aksjer blant sin egen generasjon i befolkningen. Der er han populær og blir sett på som et alternativ til den gamle, statiske og konservative kongefamilien. Derimot har verdenssamfunnet møtt Mohammed bin Salman med økende skepsis og inngangen til 2016 har trolig svekket hans rykte utenfor Saudi-Arabia. Uansett er det ganske oppsiktsvekkende at en 30 år gammel prins, som ikke var i arverekken for et år siden, nå i praksis styrer landet.

 

Katastrofen i Mekka

Kong Salman, som fikk tittelen «vokter av de to hellige moskeer» når han tiltrådte, har på dette punktet ikke hatt et godt år. Pilgrimsmåneden«Hidja» hvor den tradisjonelle «hajj» utføres ble en tilnærmet katastrofe for den nye kongen. Saudi-Arabia har det siste tiår utviklet Mekka til å bli en «turistby» med alt det medfører og byggeaktiviteten i området er enorm. På den meget symboltunge datoen 11. september kollapset en byggekran rett ved Al-Haram-moskeen i Mekka og drepte 107 mennesker. Kun to uker etterpå ble til sammen 1,453 pilgrimmer trampet i hjel ved Mina, utenfor Mekka. Saudi-Arabia opererer kun med halvparten så mange dødsofre, noe som har ført til diplomatiske problemer med landene som har innbyggere som ble drept. Spesielt ble forholdet til Iran, som allerede var meget spent, forverret når over 400 av de drepte var iranske statsborgere.  Saudi-Arabia har mottatt mye kritikk for ikke å forbedre sikkerheten til pilgrimmene som ankommer landet. Dette kom spesielt etter at det ble spekulert i at grunnen til ulykken var at pilgrimmene ble sperret inne for å slippe forbi saudiske VIP gjester i en bilkolonne.

Økonomiske problemer

Problemene stoppet ikke med krig i Jemen og katastrofen i Mekka. Kong Salman tok over et land som i generasjoner har vært helt avhengig av oljeinntekter. Ser man på det første statsbudsjettet Kong Salman la frem er det tydelig at Saudi-Arabia sliter med å balansere økonomien med en vedvarende lav oljepris. Utgiftene i 2015 beløp seg til 975 milliarder riyaler ($ 260 milliarder), 13 % over hva som var budsjettert. Dette tilskrives i stor grad krigen i Jemen og utgifter tilknyttet den. På inntektssiden fikk landet inn 608 milliarder riyaler, hvor olje stod for 73 % av disse inntektene. Selv for dem med dårlige matematikk-kunnskaper er det tydelig å se at landet i 2015 gikk i dundrende minus (hele 367 milliarder riyaler).

Hvem er det som har fått ansvar for å reformere og diversifisere den saudiske økonomien? Det er som nevnt tidligere Mohammed bin Salman. Ifølge intervjuet Salman gav til The Economist og prognoser gjort av nyhetsbyrået Bloomberg så vil blant annet prisøkning på bensin og vann, i tillegg til nedkutting av energisubsidier hjelpe økonomien noe på fote. Ser man på de eksakte tallene viser det seg at dette til sammen vil spare staten skarve 16 milliarder riyaler, en liten sum i det store bildet. Ifølge statsbudsjettet budsjetterer Saudi-Arabia og Mohammed bin Salman med et underskudd på 326 milliarder i 2016. Og det er forutsatt en oljepris på rundt $ 40 fatet.

Saudi-Arabia har pengereserver og vil på kort sikt ikke bli veldig påvirket av de budsjetterte underskuddene, men en langvarig lav oljepris vil trolig også påvirke landets økonomi om ikke større endringer gjøres. Ifølge Salman, sønnen altså, så ønsker han å privatisere flere statlige selskaper, gjøre det lettere å investere i landet og jobbe for mindre oljeavhengighet. Men å skattlegge befolkningen eller be dem bidra er ikke aktuelt. Kongen, og sønnen, har et virkelig dilemma i så måte, for på lang sikt vil en slik politikk neppe fungere.  

Kampen om regional makt

I slutten av mai ble Saudi-Arabia minnet på at de også kan bli rammet av terror. To ganger i løpet av en drøy uke ble sjia-moskeer i østprovinsen bombet av grupper tilknyttet IS. Ekstra skummelt for myndighetene var det nok at det var en saudisk statsborger som sprengte seg selv i luften. Kong Abdullah forsøkte så smått å strekke ut en hånd til sjiaminoriteten som bor i østprovinsen under sin regjeringsperiode. Sjiaene blir systematisk diskriminert og den saudiske staten står bak en tilnærmet klar sekterisk kampanje hvor denne gruppen mistenkeliggjøres. IS tok på seg ansvaret og erklærte at de ønsket å renske halvøyen for «vantro». En saudisk stat, som bare måneder før hadde gått til krig i Jemen nettopp for å nedkjempe sjiagrupper og «iransk innflytelse», måtte nå forsøke å beskytte sin egen befolkning som de systematisk diskriminerte. En kan vel si at 2015 ikke ble året hvor sjia-minoriteten ble ønsket velkommen inn i det varme selskap.

I desember kom meldingen om at Saudi-Arabia hadde opprettet en muslimsk militær allianse bestående av over 34 land som skulle nedkjempe terror. Ironisk nok var dette kun sunni-muslimske regimer som deltok (og ble invitert inn) og var ment som et ganske kraftig slag mot Iran og deres allierte.

Den siste måneden har maktkampen mellom Saudi-Arabia og Iran, som har vist seg i undergrunnen i Bahrain, Jemen og i østprovinsen, boblet til overflaten. Et Saudi-Arabia som er livredd for økt iransk innflytelse i verdenssamfunnet etter atomavtalen de inngikk med USA i sommer (og som nå trer i kraft) har gjort det de kan for å motarbeide den. For å markere starten på det nye året valgte Saudi-Arabia å henrette 47 dømte «terrorister» (deres ord) blant dem den sjiamuslimske predikanten Nimr al-Nimr. Nimr, som ikke har ledet noe voldelig opprør mot Saudi-Arabia, ble henrettet sammen med sunnimuslimske Al Qaida-medlemmer for å gi et inntrykk av at all type terrorvirksomhet ikke tolereres. Etterspillet fra Iran involverte trusler og sterke protester, og angrep på den saudiske ambassaden i Teheran.

Under Kong Abdullah lå også disse spenningene under mye av utenrikspolitikken til Saudi-Arabia, men endringen man ser under Kong Salman er dette virkelig blir en åpen konflikt. En kan nok trygt si at det sekteriske spillet til Saudi-Arabia (som vi har skrevet om i henhold til IS angrepet på Paris) er blitt veldig synlig. Spørsmålet er om Kongen, og hans støttespillere, egentlig vet hvilket vepsebol de har pirket i ved å fyre opp under disse strømningene.

Menneskerettigheter og vesten

Kong Salman fikk æren av å overta en sak som har gitt Saudi-Arabia mye negativ oppmerksomhet, nemlig Raif Badawi saken. Rett før Abdullah døde gikk det rykter om at Badawi ville bli benådet, men med et nytt regime ble dette plutselig uaktuelt. Noe som har vist seg ved det nye regime i Riyadh har vært deres forsøk på å omdefinere forståelsen av menneskerettigheter og gå i strupen på alle som kritiserer dem. Det startet med den svenske utenriksministeren Margot Wallströms uttalelser om at de saudiske straffemetodene var «middelalderske». I tillegg har det i mange europeiske hovedsteder vært demonstrasjoner utenfor den saudiske ambassaden hver fredag i støtte til Badawi. Saudi-Arabia har i løpet av året fått mye søkelys på seg som en menneskerettighetsversting, mye av det kan nok tilskrives en endring i taktikk fra den nye kongen. Landet har ikke henrettet flere personer på over 20 år (175 mennesker i 2015), og i tillegg har landet definert både ateisme og ytringer mot kongefamilie og religion som terrorvirksomhet. I etterkant av Badawi-saken har også saken mot poeten Ashraf Fayadh blitt en ny torn i øyet for det saudiske regimet. Fayadh er dømt til døden for å ha frafalt Islam. 

I et forsøk på å forbedre sitt rykte som menneskerettighetsversting, terrorfinansiør og IS-sympatisør har regimet brukt mye tid og penger på kampanjer. The Intercept har avslørt regimet sitt forsøk på å bruke ulike PR-byråer for å påvirke folkevalgte i USA til å stille seg bak Saudi-Arabia. I Norge har Saudi-Arabias egen ambassadør Esam Abid Althagafi stilt opp i ulike TV-studioer og i avisspalter for å forklare hvorfor menneskerettigheter ikke er like viktig i hans hjemland. Det toppet seg gjennom en kronikk på NRK ytring hvor han ba om aksept for at Saudi-Arabia bryter menneskerettigheter. Kronikken var såpass usaklig at vi følte vi måtte svare ambassadøren. Her var vi enige om at kunnskap om Saudi-Arabia er viktig i norsk offentlighet, men at menneskerettighetsbrudd aldri kan aksepteres. På kun et år har Kong Salman greid å gjøre Saudi-Arabia enda mindre populær og enda mer hatet enn man skulle kunne tro var mulig. Oppsummerende har det nye regimet bidratt til en økende polarisering mellom vestlige land og regimene i regionen, i tillegg til at de har forsøkt å påvirke de samme vestlige landene til å støtte dem gjennom ulike handelsavtaler for våpen, energi, infrastruktur osv. Det siste beviset på at Saudi-Arabia blir sett på med argusøyne er debatten omkring salget av militær utstyr til landet (og eventuell bruk av dette i krigen i Jemen.) 

Ustabilitet er det nye stabile

For et år siden ble det skrevet flere analyser om hvordan Saudi-Arabia ville reagere på en ny konge. Det er veldig interessant lesning nå. De fleste argumenterte for at det ikke ville ha noen stor betydning og at stabilitet var hovedfokuset for regimet. 

(..) outsiders are not worried that King Abdullah’s death will make the Kingdom unstable. (..) The succession process will appear uneventful from the outside, but Salman will spend the next several months consolidating his authority and building a stable balance of power among factions within the family and across the government.
— Ian Bremmer, Time Magazine, 23. januar, 2015

Kong Salman sitt først år som konge har, i motsetning til hva de fleste trodde, ikke vært så hendelsesløs som man trodde i fjor. For å bruke et tabloid språk så har landet har gått fra å være en stabil, rolig og konservativ øy i Midtøsten under Kong Abdullah, til å bli en aggressiv, proaktiv krigshisser under Kong Salman. Det er en skummel utvikling og dessverre en reversering av de få stegene landet tok fremover under Kong Abdullah.