Den arabiske halvøy

En blogg om Den arabiske halvøy med fokus på Saudi-Arabia og Jemen

En blogg om hva som skjer i gulfen, både analyser, nyheter og trivialiteter. Er ment å være et supplement til dem som er interessert i området og som ønsker en litt dypere og bredere dekning enn det norsk media gir. Hovedfokuset er på Saudi-Arabia og Jemen.

Kommentar: Har Frankrike blitt offer for gulflandenes sekteriske spill?

Etter de avskyelige terrorhandlingene i Paris på fredag har man fra ulike hold forsøkt å forstå og forklare hvorfor nettopp Frankrike ble rammet av et slikt angrep. En dimensjon som ikke har blitt løftet frem er Frankrikes relasjoner til Saudi-Arabia og andre gulfland. Og i fortsettelsen av dette gulflandenes sekteriske politikk.

Frankrikes President François Hollande og Saudi-Arabias Kong Salman i hyggelig samtale. Foto: Philippe Wojazer / Reuters

Frankrikes President François Hollande og Saudi-Arabias Kong Salman i hyggelig samtale. Foto: Philippe Wojazer / Reuters

I etterkant av terrorangrepet i Paris har det florert med ulike forklaringer på hvorfor nettopp Frankrike og Paris ble valgt som mål. Mange har pekt på Frankrikes sin involvering i Syriakonflikten, landets mange marginaliserte ungdommer som lett bytte for IS og IS sitt ønske om å skape konfliktlinjer mellom vesten og muslimer. Det er ennå mye vi ikke vet om angrepet, om det var et angrep klarert fra toppen i IS eller celler knyttet til organisasjonen. Det er allikevel en dimensjon som har gått litt under radaren i de fleste forklaringsmodeller, nemlig det tette samarbeidet mellom gulfstatene og Frankrike. Selv om dette nok kan regnes som spekulasjoner (og noe av det jeg fremsetter er nettopp spekulasjoner det må understrekes) er det trolig i IS sin interesse å ramme både sine vestlige fiender, men også vestens allierte i den muslimske verden.

Saudi-Arabia og Frankrike

Frankrike har de siste tiårene rettet seg mot gulflandene med et spesifikt fokus på Saudi-Arabia og Qatar. Denne vendingen har vært økonomisk motivert og franske interesser har fått stor innpass på det saudiske markedet. Det er hovedsakelig militært utstyr, energi, transportutstyr og luftfart som er omfattet av det økende samarbeidet. For bare en måned siden ble det offentliggjort at franske selskaper har inngått avtaler for over 10 milliarder euro med kongedømmet. Frankrike er nå den tredje største investoren i Saudi-Arabia. For Saudi-Arabia er Frankrike et alternativ til USA i innkjøp av (spesielt) militært utstyr og Frankrike har helt bevisst solgt seg inn på dette området.

Mens fransk økonomi tilnærmet står stille har våpenindustrien, og spesielt eksporten til Midtøsten, økt massivt de siste årene. Saudi-Arabia sin frykt for Iran og regionale fiender har ført til ekstreme økninger i deres militære utgifter og franske selskaper har fått en stor del av kaken. I tillegg har det blitt inngått avtaler om å utrede atomkraft i Saudi-Arabia, ledet av franske selskaper. Kontrakter til Airbus og annen luftfart har også blitt inngått mellom landene. I mai ble President Francois Hollande, som første statsleder utenfor gulfen, invitert til et GCC møte (samarbeidsrådet for Gulfen) for å tale om sterkere bånd mellom Frankrike og gulflandene.

For Saudi-Arabia er alliansen med Frankrike også meget nyttig på flere måter. I følge avisen The National Interest har det flere grunner:

Saudi Arabia’s growing interest in fostering a stronger alliance with France should also be understood within a grander geostrategic context, in which Washington’s traditional Sunni Arab allies have become frustrated and confused by U.S. foreign policy on a plethora of issues, such as the “Arab Awakening”, human rights and the Iranian nuclear agreement. Officials in Saudi Arabia, as well as Egypt and other GCC states, have sought to explore deeper partnerships with powers beyond the United States.
— The National Interest

Det å frigjøre seg fra et meget tett forhold til USA og bygge allianser med andre europeiske makter gir Saudi-Arabia flere ben å stå på. For Frankrike betyr det store muligheter for franske selskaper og franske arbeidsplasser. Det er et partnerskap begge parter ser som lukrativt

Militær og sport

Det er ikke bare Saudi-Arabia som Frankrike har bygget tette relasjoner med. Den lille gulfstaten Qatar og Frankrike har de siste årene knyttet seg tett sammen, både gjennom militære avtaler, strategiske partnerskap og ikke minst gjennom sport. Allerede i 2009 kom over 80 % av Qatars militære utstyr fra Frankrike. Det eminente fotballbladet Josimar har i flere reportasjer (Qatarstrofen og Sandstormen) dokumentert hvordan disse investeringene har bidratt til å påvirke franske politikere og franske fotballtopper til og blant annet støtte tildelingen av VM i fotball til Qatar. I 2014 var handelen mellom Qatar og Frankrike over 2 milliarder euro, en økning på 23 % fra 2013. Bare ved å se på de åtte første månedene i 2015 økte fransk eksport til Qatar med 300 % sammenlignet med 2014. Det er med andre ord et meget lukrativt partnerskap for Frankrike og et meget viktig strategisk partnerskap for Qatar.

Kort oppsummert har Frankrike helt bevisst knyttet seg til gulflandene med hovedsakelig økonomiske interesser. Selv om denne politikken har vært suksessfull i en økonomisk målestokk har det fra annet hold kommet sterk kritikk. Flere har kritisert Frankrike og franske politiker for å gi gulflandene «fritak» fra kritikk om menneskerettighetssituasjonen. At Frankrike også lukker øynene til at IS og andre lignende organisasjoner har støtte i disse landene er blitt brakt opp av flere. En skribent i Le Monde er knallhard når han argumenterer for at Frankrike har solgt seg og prisen er at de liberale verdiene landet er bygget på ikke betyr noe så lenge man kan hente ut profitt.

Andre stemmer i Frankrike mener at angrepet på landet bør få konsekvenser for forholdet til Saudi-Arabia. Siden Saudi-Arabia har «skapt» IS sin ideologi, har landet også et ansvar for hva som skjer. At Frankrike samarbeider tett med land som støtter seg til samme idésett som IS er katastrofe i følge dem.

Saudi-Arabias posisjon som både beskytter av Islams hellige steder og som selverklært islamsk stat, i tillegg til en viktig partner til vestlige land er vanskelig å forstå for mange. Spesielt siden hva Saudi-Arabia predikerer på hjemmebane ofte er det totalt motsatte av hva som sies til sine europeiske partner.

Det sekteriske verdensbildet

I sin bok «The sectarian Gulf» undersøker Toby Mattheisen hvordan gulflandene forholdt seg til den arabiske våren. Han argumenterer meget godt for hvordan regimene i gulfen jobbet for å minske legitimiteten til de som krevde endring. Hans hovedpoeng er at regimene helt bevisst satte sin egen befolkning opp mot hverandre og at den sekteriske dimensjonen ble brukt som skremselspropaganda. Et opprør som både i Jemen, Bahrain og til dels Kuwait og Saudi-Arabia var et ønske om mer frihet, ble omdefinert av myndighetene til å bli en kamp mellom sunni/sjiamuslimer eller Iran/gulfen. Den sekteriske gulfen var dermed skapt.

Denne sekteriske tankegangen ble også eksportert ut av gulfen, ved at gulfstatene bygget opp bevegelser som støttet deres versjon av Islam (salafister og lignende) i Libya, Syria, Irak og til dels Egypt med både penger og militært utstyr. Verdenssamfunnet har stilt få spørsmål med denne sekteriske dimensjonen, mens faren for Iran ofte har blitt trukket frem som argument.

IS, som oppstod i etterkant av den arabiske våren og kampene i Syria og Irak, virker å bygge mye av sin forståelse på en sekterisk tankegang. Kampene i Syria som startet som en kamp mot Assad, har endret seg til en kamp mellom ulike islamske og etniske opprørsgrupper (ofte mellom militser støttet av sunni- eller sjiavennlige regimer). Hele Midtøsten har de siste årene blitt dratt inn en påstått sekterisk kamp mellom sunnier og sjiaer, Saudi-Arabia og Iran, og alle må velge side. Det har vært en bevisst taktikk fra gulfregimene å bygge opp under denne kampen og skape en innbilt splid for å styrke sine egne allianser.

Det er med denne sekteriske tankegangen i hodet vi må forstå IS sine ambisjoner. Med en tankegang som Åsne Seierstad forklarer meget bra i en kronikk i Aftenposten, så jobber IS for splittelse. Enten støtter man dem eller så er man fiender. Deres største fiender er gråsoner slik Seierstad beskriver, der vantro og muslimer lever side om side slik Paris er et eksempel på. Ved å dra denne parallellen videre finnes en ny gråsone på nasjonsnivå, ved at Frankrike samarbeider med muslimske regimer som Saudi-Arabia og Qatar.

Saudi-Arabia, som helt bevisst har slått ned alle protester fra egne innbyggere med sekteriske argumenter, har i IS fått en ytre fiende som spiller deres eget spill. IS, som har utført terroraksjoner mot sjiamuslimer både i Kuwait og i Saudi-Arabia, gjør nettopp dette for å skape splittelse. Saudi-Arabia kan ikke gjøre annet enn å stille opp for sine egne innbyggere, selv om de er sjiamuslimer. Med dette bekrefter styresmaktene, i følge IS, at de er blant de «vantro» siden de velger å knytte seg til den gale siden. Det er ikke uten grunn at IS er nøye med å ramme mål som ikke har betydning for sunnimuslimer. Det er deres måte å skape splid innad i befolkningen og påvise forskjellen mellom hva Saudi-Arabia predikerer og hva de gjør.

Det er en ideologisk krig mellom Saudi-Arabia/gulfstatene og IS om hvem som forvalter den "riktige" forståelsen av Islam. Ironisk nok sitter det mange mennesker i gulfen og ikke skjønner hvorfor Saudi-Arabia jobber mot IS, når begge i utgangspunktet predikerer samme forståelse av verden.

IS versus resten av verden

Så hva har dette med Frankrike å gjøre? Jo, det følger samme spor. Ved å angripe allierte til de muslimske statene i Midtøsten oppnår IS flere ting på en gang. Man skaper et bilde av at man angriper sine fiender i Vesten. De presser frem en polarisering på flere kanter. Blant franskmenn, blant saudiere, blant muslimer og de bygger opp under bildet om at det er IS mot resten av verden. Dermed kan IS argumentere for at de islamske landene i gulfen selv opptrer som vantro med å velge Frankrikes side. I en tankegang hvor det bare finnes oss og dem, så finnes det ikke gråsoner.

Det IS setter opp er egentlig et umulig dilemma for Saudi-Arabia og andre gulfland. Enten tar de avstand fra IS og knytter seg nærmere Frankrike. Ellers tar de ikke avstand fra angrepet og vil bli forlatt av alle sine allierte, noe som raskt kan føre til en økonomisk og sikkerhetsmessig katastrofe (og bekrefte ideen om at vesten jobber for å svekke den muslimske verden). Ved at Saudi-Arabia velger å støtte Frankrike, men selv predikerer en sekterisk forståelse av Islam, så vil det kunne føre til at mange innbyggere vil slite med å se forskjell på liv og lære.

Angrepet i Paris har allerede (og vil fremover føre til) debatter i Frankrike om deres allianser med gulflandene. Velger de i etterkant å knytte seg tettere til Saudi-Arabia og Qatar vil det bare forsterke IS sitt narrativ om at de (IS) er den eneste «ekte» islamske staten. Velger Frankrike å fjerne seg fra Saudi-Arabia, trekke seg ut økonomisk, øke presset på regimet i henhold til menneskerettigheter osv., så vil det forsterke IS sitt narrativ om polariseringen og at Vesten er i mot muslimer. Polarisering vil det bli uansett.

Gulflandenes boomerang

Det store problemet til gulflandene i etterkant av den arabiske våren er at IS bruker styresmaktenes egne virkemidler for å svekke dem. Det er gulflandene selv som har skapt denne polariseringen mellom sjia og sunnimuslimer i regionen, ved å stemple nesten alt opprør i både Bahrain, Saudi-Arabia, Kuwait, Jemen og resten av Midtøsten som et sekterisk opprør. I tillegg har gulflandene brukt mye penger på å finansiere opprørsgrupper som støtter denne tankegangen. IS bruker bare rammeverket allerede satt opp.

For å kunne svekke både IS og for å styrke sin egen posisjon vil det i fremtiden ikke fungere å prate med to tunger for gulfregimene. Man kan ikke kjempe mot opprørsgrupper i Jemen og Bahrain begrunnet med at de er sjiaer, iranvennlige og vantro, og på den andre siden argumentere for at IS sin ideologi og fremferd er forvrengt. Det må i hele regionen komme en holdningsendring til at den sekteriske dimensjonen, sjia vs sunni, islam vs vest, religion vs sekularisme, ikke kan være styrende for hvordan man ser på mennesker rundt seg.

Polariseringen som har feid over gulfen de siste årene for å verne seg mot den arabiske våren har slått tilbake med full fart. Uansett hvor mye man bomber og ødelegger IS fysisk, vil ikke denne typen organisasjoner forsvinne før tankegodset blir avleggs. Da er det opp til landene som har skapt tankegodset å jobbe for at den sekteriske dimensjonen ikke øker, men svekkes gradvis. Og her er det viktig at vestlige allierte bidrar og ikke godtar dette blindt (som man kan argumentere for har skjedd i blant annet Jemen).

Om det ikke kommer endringer er faren både for Europa og gulflandene økende. For fortsetter den sekteriske diskursen i like stor grad som før vil det skape en plattform for IS til å rekruttere radikaliserte mennesker både i Europa og i gulfen. Det vil trolig i like stor grad ramme gulflandene på hjemmebane som det vil ramme Europa.