Den arabiske halvøy

En blogg om Den arabiske halvøy med fokus på Saudi-Arabia og Jemen

En blogg om hva som skjer i gulfen, både analyser, nyheter og trivialiteter. Er ment å være et supplement til dem som er interessert i området og som ønsker en litt dypere og bredere dekning enn det norsk media gir. Hovedfokuset er på Saudi-Arabia og Jemen.

Kommentar: Kongen er død, lenge leve diktaturet

Kong Abdullah døde 22 januar. I etterkant av dødsfallet har norsk media og offentlighet konkurrert i å svartmale Saudi-Arabia, Kong Abdullah og alle som har ytret noe positivt om kongen. Svartmalingen av Saudi-Arabia og Kong Abdullah er helt fortjent og i en norsk kontekst er det uhyre vanskelig å finne noe som helst positivt å si om hans regjeringstid. I en saudisk kontekst er det derimot lov å skryte litt av kongen. I fare for å bli stemplet som knefallende for både autoritære regimer og diktaturer, vil Den arabiske halvøy forsøke å gi et nyansert bilde av regjeringstiden til Abdullah. Og hvordan skal man egentlig forholde seg til Saudi-Arabia om målet er endringer i styresett og lovverk? 

Foto: AP. Avdøde Kong Abdullah

Foto: AP. Avdøde Kong Abdullah

I etterkant av Abdullah sitt dødsfall ble det publisert en rekke nekrologer. Denne nekrologen i NrK (skrevet av NTB) ble fort kritisert for å være for positiv innstilt til kongen. I tillegg greide John Kerry, John McCain og Christine Lagarde å overgå seg selv i hyllest av kongen på nivå med det parodiske. 

Sitter man i en norsk kontekst er det uhyre lett å argumentere for at Saudi-Arabia under Abdullah var verdens verste sted på jord. Mathias Fischer gjør dette i sin kommentar i BT hvor han helt korrekt peker på enorme menneskerettighetsbrudd, kvinners stilling i landet og religionens altoverskyggende hånd over samfunnet. Andreas Halse følger opp i VG og går i strupen på kongehuset og kronprins Haakon for hans deltagelse i minneseremonien for Abdullah. Han hevder at med tanke på det barbariske styret i Saudi-Arabia burde Haakon ha holdt seg hjemme. Politikken i Danmark legger seg på samme linje og forstår virkelig ikke hvorfor danskene er representert med sin kronprins Fredrik under seremonien. I korte trekk virker det som en samlet opinion i Norge er klare på at Saudi-Arabia kun skal omtales i negative ordelag og at vi ikke skal være representert i minnestunden eller sende kondolanser til landet. Det er fullt forståelig. Men om ønsket er å få landet til å endre seg, er det konstruktivt? 

En del mediehus har forsøkt å se på Abdullah sin regjeringstid i en saudisk kontekst. Hvordan har Saudi-Arabia utviklet seg under hans regjeringsperiode. Og i den konteksten er det ikke feil å gi Abdullah litt kreditt. The New York Times oppsummerer hans regjeringstid i en god setning. 

Abdullah’s reign was a constant effort to balance desert traditions with the demands of the modern world, making him appear at times to be shifting from one to the other.
— The New York Times

BBC vektlegger mye av det samme, ved å tillegge Abdullah mye av æren for at Saudi-Arabia har beveget seg med små skritt i riktig retning. Han har strupet pengestrømmen til egen familie, han har opprettet et stor utdanningsprogram som spesielt gir kvinner muligheten til utdannelse og jobbet for at flere kvinner i arbeid. Overraskende nok vil jeg hevde at den beste "nekrologen" over Abdullah sitt styre kommer fra en av Saudi-Arabias store nemisiser Human Right Watch. 

Over King Abdullah’s nine-and-a-half year rule, reform manifested itself chiefly in greater tolerance for a marginally expanded public role for women, but royal initiatives were largely symbolic and produced extremely modest concrete gains. The spread of internet and social media empowered Saudi citizens to speak openly about controversial social and political issues, creating a broader social awareness of Saudi Arabia’s human rights shortcomings, but after 2011, Saudi authorities sought to halt online criticism through intimidation, arrests, prosecutions, and lengthy prison sentences.
— HRW

Aftenposten har også en god kommentar ved "Saudi-Arabia: Landet som slipper lett unna" hvor det pekes på at fremover må Saudi-Arabia endre sin menneskerettighetspolitikk om de vil unngå å havne i verdens søkelys.

Hva er korrekt?

Begge beskrivelser av Abdullah, både som despot og reformvennlig, er i utgangspunktet korrekt. Måler du Saudi-Arabia ut i fra at de ikke oppfyller helt fundamentale menneskerettigheter som vi tar som en selvfølge i Norge så var og forblir Abdullah en despot. Måler du Saudi-Arabia ut i fra hvordan landet fremsto når Abdullah tok over så fortjener han i like stor grad merkelappen reformvennlig. Det kommer nok som en stor overraskelse på folk som bare har lest om Saudi-Arabia at Kong Abdullah i stor grad var meget godt likt blant vanlige saudiere. De forstod godt at endringer ikke kan skje over natten og de verdsatte hans forsøk på å reformere utdanningssystemet og gi de religiøse geistlige mindre makt. Mange mente det gikk for sent, men de fleste mente det gikk riktig vei. Det er sterke krefter i Saudi-Arabia som allerede mener at landet er blitt for liberalt og har fjernet seg fra tradisjonene landet er bygd på. Overraskende for mange er det nok også at de liberale kreftene personifisert i Raif Badawi, Mohammed Al Qathani (ACPRA) osv, har lite støtte i de store delene av folket. Deres tankegods, som for oss i vesten er selvfølgelig, har (dessverre) lite støtte utenfor høyt utdannede priviligerte grupper i de store byene. Trist, men sant.

Det er i denne konteksten Abdullah har regjert. Han har forsøkt å balansere konservative elementer (med tilknyttning helt opp til avdøde Prins Nayef) med de elementer som ønsker større frihet. Spørsmålet er dermed: Om målet er at Saudi-Arabia skal endre seg til å bli et land som respekterer menneskerettigheter hvordan bør Norge forholde seg til det? Hvilken tilnærming gir best effekt? 

Slik norsk offentlighet har fremstått de siste dagene virker det som om det er en generell enighet i at vi må være idealistiske og det viktigste er å hyle så høyt man kan om hvor fælt Saudi-Arabia er. Man bør boikotte alt som har med minneseremonier for Abdullah og alle offisielle beskjeder rettet til Saudi-Arabia bør understreke hvor fælt landet er, hvor fryktelig Abdullah var og hvor tilbakestående deres nye statsleder er. Vi må i alle møter og offisielle sammenhenger enten det er næringspolitikk, kulturutveksling eller offisielle besøk hele tiden påpeke hvor tilbakestående Saudi-Arabia er. (Jmf Hanne Skartveit) Dette bør understrekes i alle korrespondanser som går mellom Norge og Saudi-Arabia. Før Saudi-Arabia gjør akkurat det vil vi de skal gjøre så må vi boikotte.

I teorien er jeg helt enig i dette. Men hvor ofte har idealisme fungert i praksis? Innenrikspolitisk i Norge er det kjempebra for en politiker å komme tilbake til Norge og stolt erklærer at "nå har jeg igjen skjelt ut en saudisk kongelig for deres barbarisme". Mitt store spørsmål er allikevel. Vil det føre til de endringene man ønsker?  

For å skape forståelse for endringer så må man prate sammen. En boikott av en part eller en monolog fra en part til en annen om hvor fæl den er skaper ikke samarbeidsklima. Det vil rett og slett føre til at Saudi-Arabia ikke vil ha noe med oss å gjøre. Noen vil helt sikkert synes det er helt topp, men igjen er agendaen at man ønsker å bidra til endringer så er det feil medisin. 

Jeg er av den oppfattelse av å sende kronprins Haakon til minnestunden er det beste av mange onder. Vi sender ikke en statsleder (Statsminister, stortingspresident eller konge), men en lavere representant fra det offisielle Norge. Dermed viser man sin respekt, men på et så lavt nivå som mulig. I tillegg synes jeg politikere (og spesielt representanter for regjeringen) skal reise oftere til Saudi-Arabia, ikke sjeldnere. Både for å møte offisielle representanter fra myndighetene, men ikke minst for å møte de som jobber for endring i Saudi-Arabia. Representanter for kvinnerettighetsgrupper, menneskerettighetsgrupper, gjestearbeidere. Med andre ord å møte de svake gruppene og støtte deres sak. Jeg er derfor også uenig med Trine Skei Grande som nekter å reise til Iran fordi hun kan bli pålagt å ta på seg en shador. Er det ikke viktigere å prate med kvinner som lever med dette hver dag og høre på hva de mener Norge kan gjøre for å bedre deres situasjon enn å sitte her hjemme og score idealismepoeng? 

Det å nevne menneskrettigheter i en samtale med en saudisk minister er vel og bra det, men hvilken annen virkning har det annet enn at man kan skryte av det til hjemlig media? Hva om man i stedet krever å få møte representanter for det sivil samfunnet i Saudi-Arabia hver gang man er på offisielt besøk? Om man ikke får møte medlemmer av ACPRA( i fengsel eller offentlig) eller støttespillere av Raif Badawi i Saudi-Arabia, så vil man ikke møte i offisielle møter. Arranger møter med kvinnelige studenter og representanter som jobber for å øke deres anseelse i Saudi-Arabia. Og det eneste man skal gjøre på disse møtene er å LYTTE. Man skal lytte til hva menneskerettighetsforkjempere sier, hva Woman2Drive sier, hva gjestearbeidere sier. Hva kan Norge gjøre for å bedre deres stilling? Hva kan vi bidra med for å reformere Saudi-Arabia i riktig retning? Hva trenger dere av assistanse for å få til endringer.

Mitt avsluttende poeng er nemlig dette. Det er ikke noe i veien for å latterliggjøre, svartmale og demonisere Saudi-Arabia. Det er sikkert en helt legitim taktikk for å vise hvor moralsk overlegen man er. Men ønsker man virkelig å bidra til at Saudi-Arabia skal endre seg så er det ikke en taktikk jeg har tro på. Bruk heller tiden på å prate med folkene som bor der. Hør på dem, møt dem, lytt til deres råd og hjelp dem med å hjelpe seg selv. Skal det skje endringer i verdens mest konservative land så vil det ikke skje gjennom å svartmale sine dialogpartnere. Det vil skje ved at innbyggerne i Saudi-Arabia selv forfekter og jobber for endring og da er det Norges fordømte plikt å støtte opp under disse gruppene. På de premisssen de selv mener er riktige, ikke på de premissene vi synes bør være de riktige.