Den arabiske halvøy

En blogg om Den arabiske halvøy med fokus på Saudi-Arabia og Jemen

En blogg om hva som skjer i gulfen, både analyser, nyheter og trivialiteter. Er ment å være et supplement til dem som er interessert i området og som ønsker en litt dypere og bredere dekning enn det norsk media gir. Hovedfokuset er på Saudi-Arabia og Jemen.

Saudi-Arabia VS Qatar: Wahhabisme VS Wahhabisme, en kamp om regional innflytelse og makt

Det muslimske brorskapet, Fotball VM 2022, Al Jazeera og Wahhabisme. Alt dette er ingredienser i en regional maktkamp mellom to tidligere gode naboer, Saudi-Arabia og Qatar. Hva er de religiøse, historiske og politiske grunnene til at forholdet mellom to tidligere allierte har forsuret seg?

Vennskapspin

Midtøsten er (som alltid) i nyhetenes interesse. Fra revolusjon for noen år siden til kaos, IS og ustabilitet de siste månedene. En uoversiktelig geopolitisk situasjon med mange aktører som alle jobber for å øke sin egen innflytelse på de ulike arenaene. I bakgrunnen lurer (som alltid) gulfstatene og deres tilnærmet utømmelige lommebok. De siste årene har konfliktnivået på Den arabiske halvøy økt og spesielt en ting har det siste året blitt mer og mer tydelig; Kampen for regional makt mellom Saudi-Arabia og Qatar, og den heller spesielle kampen mellom Wahhabisme og Wahhabisme.

For et par år siden åpent Qatar en ny statlig ”hovedmoské” i Doha, en nydelig og flott designet bygning. Det som mange fant litt spesielt var at moskeen ble oppkalt etter grunnleggeren av wahhabismen, Muhammad Ibn Abdul Wahhab. En mann som er mest kjent for sitt samarbeid med Al-Saud familien og hvor hans islamske ideologi har fungert som grunnfjellet for Saudi-Arabia sin statsdannelse siden starten. Hvorfor gjorde Qatar dette? Og hva er egentlig bakgrunnen for den økende konflikten mellom de to landene? Den arabiske halvøy har tidligere omtalt dette kjølige forholdet mellom de to naboene, men den store bakgrunnen for dette har vi ikke belyst. Det skal vi se litt nærmere på her.

Den religiøse grunnen

Qatar og Saudi-Arabia er de to landene i verden hvor ”urbefolkningen” opprinnelig er Wahhabi. Landene har like tradisjoner og er tett tilknyttet historisk, men har allikevel utviklet seg i to ulike retninger. I en lengre artikkel fra James Dorsey går han dypt inn i den påståtte konflikten mellom Qatar og Saudi-Arabia, hvor han forsøker å forklare de historiske, religiøse og politiske grunnene til at det har vært og er konflikt. Først og fremst har landene hatt helt ulike strategier for hvordan wahhabisme skal ha innflytelse i statsystemet. 

Qataris privately distinguish between their “Wahhabism of the sea” as opposed to Saudi Arabia’s “Wahhabism of the land,” a reference to the fact that the Saudi government has less control of an empowered clergy compared to Qatar that has no indigenous clergy with a social base to speak of; a Saudi history of tribal strife over oases as opposed to one of communal life in Qatar, and Qatar’s outward looking maritime trade history.
— http://www.middle-east-online.com/english/?id=61189

Dette er et viktig poeng. For mens Saudi-Arabia bygget staten sin på basis av religiøse lærde og dermed får sin legitimitet fra disse geistlige, valgte Qatar å ikke gi en slik gruppe noen innflytelse i statsstyringen. Dermed kan Qatar frigjøre seg fra lenkene Saudi-Arabia selv har påført seg ved at de har sikret seg at de geistlige ikke har samme mulighet til å påvirke sosiale og politiske beslutninger. I Saudi-Arabia er wahhabisme grunnlaget for staten og dermed også basis for hvordan staten styres, mens wahhabisme er mer en historisk og kulturell arv Qatar bygger sin identitet på. Dette er også grunnen til at Qatar og Saudi-Arabia fremstår forskjellige, selv om de er brødrefolk og naboer. 

The lack of influential native religious scholars allowed Qatar to advance women in society, and enable them to drive and travel independently; permit non-Muslims to consume alcohol and pork; sponsor Western arts like the Tribeca Film Festival; develop world-class art museums; host the Al Jazeera television network that revolutionized the region’s controlled media landscape and has become one of the world’s foremost global broadcasters;, and prepare to accommodate Western soccer fans with un-Islamic practices during the 2022 World Cup.

In doing so, Qatar projects to young Saudis and others a vision of a less restrictive and less choking conservative Wahhabi society that grants individuals irrespective of gender a greater degree of control over their lives. Qatari women, in the mid-1990s, were like in Saudi Arabia: banned from driving, voting or holding government jobs. Today, they occupy prominent positions in multiple sectors of society in what effectively amounted to a social revolution
— http://www.middle-east-online.com/english/?id=61189

Det er nettopp denne fremstillingen av seg selv som et alternativt samfunn basert på de samme verdiene, religion og kultur som i flere tiår har vært kimen til konflikt mellom naboene. Qatar viser saudiske innbyggere at det er mulig å kombinere det moderne samfunnet og den religiøse historien på en måte Saudi-Arabia ikke tillater. Det er ikke like populært hos styresmaktene i det store ørkenlandet.

Den geopolitiske situasjonen

karikatur

Landene skiller seg også hvordan de har forholdt og forholder seg til endringer i nærområdene, jmf. den arabiske våren. Mens Saudi-Arabia har forholdt seg skeptisk til de fleste folkelige opptøyer og i stor grad støttet kontrarevolusjoner (Egypt og Jemen som eksempel) har Qatar omfavnet opprørene i stor grad, så lenge det ikke skjer på hjemmebane eller i nabolaget (som for eksempel Bahrain). Et konkret bevis på dette skillet er å se på hvordan Al Jazeera (Qatar) og Al Arabiya (Saudi) dekket den arabiske våren og etterspillene. Det er allikevel en spesifikk ting som virkelig har fått temperaturen til å stige mellom naboene til et nivå høyere enn tidligere, nemlig hvordan forholde seg til det muslimske brorskapet.

Støtten fra Qatar til brorskapet i Egypt, også etter at militæret hadde overtatt makten fra Mohammed Mursi, har skapt mye splid. I Saudi-Arabia sine øyner allierte Qatar seg med islamister som har et langsiktig mål om å styrte styresmaktene i gulfstatene og Saudi-Arabia så seg selv som frontkjemperen i kampen mot disse gruppene. I følge James Dorsey har Qatar et helt annet syn på sin allianse med brorskapet. 

The fundamentally different strategies of self-preservation of Qatar and the Gulf states are rooted in a Qatari perception that the role of the Saudi clergy in policymaking has resulted in Saudi Arabia failing in its ambition to provide the region with vision and effective leadership that would have allowed it to perhaps pre-empt the wave of change and resolve problems on its own. That perception has reinforced Qatar’s raison d’etre: a state that maintains its distinction and tribal independence from the region’s behemoth, Saudi Arabia, with whom it is entangled in regional shadow boxing match.
— http://www.middle-east-online.com/english/?id=61189

Siden Qatar, som nevnt tidligere, aldri har hatt en tradisjon for å tillate religiøse geistlige eller organisasjoner inn i statsstyringen ser de heller ikke problemet med å alliere seg med interessegrupper som deler deres kulturelle og religiøse synspunkter. Qatar sine bånd til brorskapet har trolig mye med en ønske om å skille seg fra sine naboer (les Saudi-Arabia) og satse på hva som kan være en vinnende trend i regionen på lang sikt.

Så hvorfor er Saudi-Arabia så skeptiske til brorskapet? Hovedgrunnen er frykten for at en arabisk stat styrt av brorskapet etter islamske prinsipper og islamsk lov skal utfordre Saudi-Arabia sin legitimitet som ledere av den muslimske verden. I tillegg er taktikken fra de to naboene ulike. Qatar har hele tiden nektet disse religiøse gruppene innflytelse på hjemmebane, men støttet dem moralsk, økonomisk og praktisk utenfor deres egne grenser. Denne støtten av en organisasjon som er i klar opposisjon til hva den saudiske staten er bygd på sees som en provokasjon av Saudi-Arabia og et forsøk fra Qatar om å overta den regionale maktposisjonen som Saudi-Arabia har. Kort forklart, jo færre land hvor brorskapet har innflytelse jo mer makt har Saudi-Arabia over regionene, mens jo flere land hvor brorskapet har innflytelse jo mer makt får Qatar gjennom sine allianser. Saudi-Arabia og Qatar har av denne grunn havnet i en spesiell situasjon, ved at Qatar kritiserer Saudi-Arabia for å gi asyl til avsatte diktatorer etter den arabiske våren, mens Saudi-Arabia kritiserer Qatar for det samme når de gir opphold til ledere og medlemmer av det muslimske brorskapet i Egypt.

Den historiske rivaliseringen

Rivaliseringen mellom Qatar og Saudi-Arabia er ikke et nytt fenomen og spesielt to hendelser på 90-tallet skapte konflikten mellom naboene: Gulfkrigen og kuppet til Sjeik Hamad. Gulfkrigen og Saudi-Arabia sitt valg om å vende seg til USA for beskyttelse var et vendepunkt i forholdet mellom Qatar og Saudi-Arabia. Frem til da hadde det lille emiratet alliert seg med Saudi-Arabia og fått garantier om at Saudi-Arabia ville beskytte dem i tilfelle krig. I følge Dorsey forstod man nå at denne garantien var lite verdt: 

To the Qataris, the invasion demonstrated that Qatar could not rely, for its defence, on a country that was not capable of defending itself. That realization coupled with Kuwait’s ability to rally the international community to its assistance reinforced Hamad’s belief that Qatar’s security was best enhanced by embedding and branding itself in the international community as a cutting-edge, moderate, knowledge-based nation.
— http://www.middle-east-online.com/english/?id=61189

At det i tillegg bare fire år etter (1995) var en sønn som gjorde opprør mot sin far og tok over styringen av Qatar falt ikke i god jord hos saudierne som helt siden opprettelsen av staten har slått hardt ned på all motstand mot den sittende kongen og maktkamper innad i familien. At et kupp skjedde i nabolaget og at det lyktes var ikke gode nyheter for en kongefamilie fylt med medlemmer med mange motstridende interesser. Det at Sjeik Hamad i fjor frivillig abdiserte for sin 33 år gamle sønn har ikke gjort forholdet sterkere det heller.

Ennå har vi ikke nevnt elefanten i rommet. Saudi-Arabia og Qatar har de siste årene valgt helt ulike taktikker på hvordan de forholder seg til regionens ”sorte per”, Iran. Mens Saudi-Arabia ser Iran som sin største rival i regionen, både politiske og religiøst, så har Qatar tatt en meklerrolle hvor de forsøker å være mellommenn i konflikter som involverer andre fiender av Saudi-Arabia (som Israel og Hizbollah)

Et siste punkt som nylig har skapt splid mellom naboene er hvordan de har forholdt seg til opprøret i Jemen. Saudi-Arabia håpet i det lengste at Saleh skulle bli sittende med grepet om makten, en alliert de har kastet penger etter i flere tiår. Qatar derimot var tidlig ute med kritikk av både Saleh og hans støttespillere, og knyttet sterke bånd til Al Islah (politisk bevegelse knyttet til det muslimske brorskap) som stod frem som en sterk aktør under uroen for et par år siden. Qatar opptrådte som den mekleren de ønsket å være og knyttet bånd til de fleste sentrale aktørene i konflikten både Al-Ahmar familien, General Muhsin Al-Ahmer, Nobelprisvinner Tawakkol Karman og ikke minst Jemens nye president Abd Rabbo Masour Hadi. (Du kan finne mye mer om opprøret i Jemen her). Det at Qatar spilte Saudi-Arabia ut på sidelinjen i Jemen var veldig tydelig etter Saleh sin avgang:

Qatar’s success in breaking the Saudi political monopoly in Yemen was evident to all in July 2013 when Hadi stopped in Doha on his way to Washington for an official visit. Hadi was accompanied by General Al-Ahmar. Similarly, when Al Islah leader Muhammad al-Yadumi travelled to Doha in 2012 to thank the government for its support, he did not include Saudi Arabia on his itinerary.
— http://www.middle-east-online.com/english/?id=61189

Det kunne for ett par år siden virke som om Qatar hadde tatt over posisjonen til Saudi-Arabia som regionens sentrale kontaktpunkt. Brorskapet var sterkt flere steder i verden, Saudi-Arabia var satt på sidelinjen i Jemen og Qatar var tildelt VM i Fotball, verdens største idrettsarrangement. Men mye kan skje på et par år.

Den saudiske revansjen?

For litt over ett år siden overlot Emir Hamad bin Khalifa al-Thani makten til sin sønn Tamim bin Hamad al-Thani. Ser man tilbake på det første året til Tamim er det vanskelig å argumentere for at det har vært en signingsferd. Saudi-Arabia har takket være lommeboken slått tilbake revolusjonen i Egypt og satt Qatar på sidelinjen igjen. I tillegg har Saudi-Arabia jobbet for å minske innflytelsen til brorskapstilknyttede grupper i Syria og i stor grad lyktes med det. Og saudiske oljepenger har regnet over både styresmaktene i Bahrain, Oman, Jordan, Marokko og Jemen, og gjort Qatar sin innflytelse i disse områdene svekket. Qatar måtte erkjenne nederlaget og gratulere militæret med maktovertagelsen i Egypt fra den qatarstøttede Mursiregjeringen. Emiratet måtte også gå stille i gangene da det kom frem at Qatar hadde og ennå finansierte islamistiske grupper i Libya med penger og våpen

Al jazeerra vs Al arabiya

Qatars tilbakegang på den politiske arenaen har også påvirket Al Jazeera. Tv kanalen eid av den qatarske staten var den største pådriveren for endring i den arabiske verden under den arabiske våren, men det har slått tilbake på dem i etterkant. Land som har blitt rammet av opprør har gjort det de kan for å nekte Al Jazeera tilgang eller trakassere deres journalister (For eksempel Peter Greste saken i Egypt) og dette har sammenfalt med at innbyggerne i Midtøsten har vendt ryggen til kanalen. Seertallene de siste årene har falt ganske drastisk. Mye av grunnen til dette er at Al Jazeera nå, i ennå større grad enn før, sees som en forlenget arm til Qatar og deres interesser i regionen. 

De siste års hendelser har vist at Qatar trolig vil få vansker med å være en så sentral aktør i det politiske landskapet i Midtøsten som de ønsker og at Saudi-Arabia har gjenvunnet tronen. Dette har Qatar vært klar over lenge, men spørsmålet er allikevel hvordan Qatar kan beskytte seg mot ytre fiender uten å alliere seg tett til Saudi? Svaret: Sport og fotball; trodde man i alle fall.

Qatars ønske om å arrangere Fotball VM i 2022 har mye med denne profileringen å gjøre. Landet vil da fremstå som moderne, fremtidsrettet og få profilere seg som fremtidens styresett i Midtøsten. I tillegg har landet de siste årene investert stort i sentrale industrier i andre land (feks Frankrike), noe som kjøper dem støttespillere i tilfelle kriser. Qatar har tatt kampen mot Saudi-Arabia ved å fremstå som et ”liberalt” styresett hvor alkohol skal være tillatt, homofile skal få lov til å komme inn (på nåde) og støtte kvinners rett til å spille fotball i Midtøsten (utenom i Qatar selvfølgelig). På denne måten har ønsket vært å sette Saudi-Arabia i et dårlig lys og få dem til å fremstå som en ennå mer bakstreversk stat i regionen. Det var i alle fall det styresmaktene ønsket. Dessverre har nok ikke teorien fungert i praksis. For istedenfor at Qatar har profilert seg positivt utad har landet og egentlig hele regionen blitt satt under søkelys. Som James Dorsey konkluderer: 

Similarly, Qatar’s victory of the right to host the World Cup may have opened the Pandora’s Box of demographic change that could reverberate throughout the Gulf, a region populated by states whose nationals often constitute minorities in their own countries. Under increasing pressure from international trade unions which have the clout to make true on a threat to boycott the 2022 World Cup, the status of foreign nationals could become a monkey wrench.

Resolution of the dispute with the unions raises the specter of foreigners gaining greater rights and having a greater stake in countries that have sought to protect national identity and the rights of local nationals by ensuring that foreigners do not sprout roots. That effort, so far, goes as far as soccer clubs opting for near empty stadiums because there are not enough locals to fill them rather than offering the population at large something that even remotely could give them a sense of belonging.

As a result, Qatar’s foreign, sports and culture policy seems forward looking despite Saudi-backed conservative opposition at home and at first glance appears to put the tiny Gulf state in a category of its own. Yet, the challenge it poses to Saudi Arabia is increasingly proving to be a challenge to itself.
— http://www.middle-east-online.com/english/?id=61189

Fotball VM 2022 er derfor en meget interessant joker både innenriks i Qatar, men også for forholdene mellom gulfstatene. Presset Qatar blir satt under fra verdenssamfunnet både angående arbeidsrettigheter, menneskerettigheter og kvinners rettigheter er dårlig nytt for Saudi-Arabia. Velger Qatar å ta steg mot en mer liberal og rettighetsstyrt stat, så vil Saudi-Arabia for alvor fremstå som den store stygge ulven. Allerede meldes det at færre gjestearbeidere ønsker å jobbe i Saudi-Arabia, for rettighetene de får i Qatar og FAE er bedre. På en annen side kan Qatar sine steg mot en mer vestlig organisering av samfunnet for alvor skape uro i egen befolkning som kan ta opp kampen for å bevare det de mener er tradisjonelle verdier. Da kan plutselig Saudi-Arabia få allierte å spille på i kampen for å svekke kongefamilien i Qatar. Det eneste vi vet er at fremtiden er vanskelig å spå.

Forholdet mellom Saudi-Arabia og Qatar har det siste halve året blitt mindre konfliktfylt, men ennå finnes det klare interessekonflikter mellom gulfens David og Goliat. Hvordan prosessen rundt fotball-VM spiller seg ut vil bli en nøkkelfaktor i dette forholdet. For den som vil tjene mest på at Qatar blir fratatt mesterskapet og dermed bli latterliggjort i verdensopinionen er Saudi-Arabia. Tenk litt på den.