Den arabiske halvøy

En blogg om Den arabiske halvøy med fokus på Saudi-Arabia og Jemen

En blogg om hva som skjer i gulfen, både analyser, nyheter og trivialiteter. Er ment å være et supplement til dem som er interessert i området og som ønsker en litt dypere og bredere dekning enn det norsk media gir. Hovedfokuset er på Saudi-Arabia og Jemen.

Saudi Arabia: Den lange dagen nærmer seg slutten

En kort liten leseoppfordring denne fredagen. The Economist, som er et av de beste nyhetstidskriftene jeg vet om, har denne uken satt litt ekstra fokus på Saudi-Arabia etter Nayef sin død. Fokuset deres ligner på det jeg forsøkte å få frem i den forrige posten, problemet med en aldrende maktelite. 

Economist har to artikler jeg vil anbefale dere å kikke på. Den første er en kort editorial som argumenterer for at det er snart bør være tid for at andre enn den gamle eliten skal styre Saudi fremover. Du kan lese den her.

Den andre anbefalingen er en lengre og grundigere gjennomgang av Saudi-Arabia, både sosialt, politisk og økonomisk. Om du ønsker å få et innblikk i hvilke utfordringer Saudi-Arabia står ovenfor på disse områdene fremover, så bør du sette av et kvarter til å lese "the long day closes"som artikelen heter.

Jeg tenkte å oppsummere kjapt de viktigste poengene, for de interesserte. Artikelen starter med samme utgangspunkt som min forrige bloggpost om arverekkefølgen i Saudi og hvilke konsekvenser det kan få fremover. Ser man inn i fremtiden så finnes det mange potensielle problemer. Et av disse er endringer i lojalitet blant den yngre delen av befolkningen. De fleste saudiere er religiøse og er stolte av sin tilhørighet til Islam. Allikevel er det flere som stiller seg skeptiske til den Wahabistiske versjonen som det saudiske lederskapet støtter seg til. Der forkynnes det blind lydighet til landets ledere, uansett hva de gjør. Som i andre arabiske land har salafistene fått sterkere støtte, i og med at de preker det motsatte: Slutt på korrupsjon og kun et religiøst styre. Det er en skummel utvikling for kongefamilien.

Selv om landet er rikt, så er ikke befolkningen veldig rik om man ser på Saudi som helhet. BNP per innbygger ligger på nivå med Slovenia og rundt 3 millioner mennesker er regnet som fattige. Som jeg har nevnt tidligere her, så er det et tabuområde som ikke omtales i nasjonal presse. Tre filmskapere som lagde en dokumentarfilm om fattigdom i Riyadh i fjor sitter ennå fengslet. I tillegg sliter landet med en meget høy arbeidsledighet, rundt 30 %, i tillegg til lav arbeidslyst. Ansatte i privat sektor tjener mindre enn statsansatte, men jobber mye mer i all hovedsak. Den yngre generasjonen reiser i større grad ut av Saudi for å studere, hvor alt (og da mener jeg alt) er betalt av staten. Om disse returnerer til Saudi, men ikke får jobb, så er det fare for opprør. I det hele så er befolkningen i Saudi veldig ung, mens lederskapet er veldig gammelt. Det er rett og slett en enorm forskjell mellom forventninger og ønsker fra befolkningen, og virkelighetsforståelsen til lederskapet. Denne figuren fra Economist er meget beskrivende: 


Enda er ikke olje nevnt. Saudi er avhengig av eksporten av olje for at økonomien skal holde seg flytende. Allikevel bruker de enorme summer på subsidier av bensin og drivstoff, i tillegg til å bruke enorme mengder petroleum på energi og av-salting av vann. Da jeg bodde i Saudi kostet en liter bensin 80 øre. En liter vann var dyrere. Om ting ikke endres så kan landet ende opp med å ikke ha olje å eksportere om noen tiår. Og hvem er det som skal tenke langsiktig? Mennene som alle er døde om ti år! 

Som om dette ikke var nok problemer, så har man i tillegg kvinners stilling i landet. En enorm ressurs, som nektes å bidra til statens utvikling. Heldigvis får kvinner nå lov til å ta utdanning, men sliter veldig med å få seg jobb. Ofte fordi de rett og slett ikke kan komme seg dit, fordi bilkjøring er forbudt. 

“It is easier to send 30,000 women abroad to study than to let one woman drive,” says a Saudi diplomat.
Det bobler med andre ord under overflaten og det er økende misnøye med lederskapet, men ikke på samme måte som Egypt, Libya og Tunis. En advokat fra Riyadh setter såpass gode ord på middelklassens frustrasjon i artikkelen til The Economist at jeg velger å avslutte med hans egne analyser.

“In Egypt and Tunisia people felt both oppression and humiliation. We have oppression, but monarchies are better at softening the humiliation.” However, he notes that everyone he knows avidly watched Egypt’s televised presidential debates, and envied them. Anger and resentment, he says, have become “structural”. If protests have not spread, it is partly because knowing the king and his brothers are all old men encourages a wait-and-see attitude. No one needs to act to be sure of change; it will come of its own accord.
I bunn og grunn, så sitter mange på gjerdet å venter til de gamle lederne dør, for da vil det bli forandring uansett. Men hvilken vei, det er usikkert.