Den arabiske halvøy

En blogg om Den arabiske halvøy med fokus på Saudi-Arabia og Jemen

En blogg om hva som skjer i gulfen, både analyser, nyheter og trivialiteter. Er ment å være et supplement til dem som er interessert i området og som ønsker en litt dypere og bredere dekning enn det norsk media gir. Hovedfokuset er på Saudi-Arabia og Jemen.

Jemen: Hvordan har AQAP greid å vokse seg sterke i Jemen (del 2)?

In December 2009, AQAP had roughly 200 to 300 members and controlled no territory. Today it has over 1,000 members and controls significant amounts of territory in Abyan and Shabwa. This begs a very simple question: Why has AQAP grown so strong in such a short time? Now, I don’t think U.S. drone and airstrikes are the only reason for the rapid growth of AQAP – one also has to consider the collapse of the Yemeni state in 2011 – but in my view it is certainly one of the key factors. (Gregory Johnsen)
Yemen’s economic and social problems need to be included in any strategy to defeat Al Qaeda otherwise the conditions that first brought them there will continue to work in their favor.   (Amel Ahmed)

I dag er fokuset på to lange, grundige og godt skrevne artikler om amerikansk utenrikspolitikk, med fokus på Jemen. Så har du behov for noe ordentlig lesestoff i helgen, så er dette noe jeg virkelig anbefaler. Artiklene er hentet fra New York Times og PBS (programmet Frontline) og fokuserer på ulike måter på hvordan Obama administrasjonen og USA forholder seg til grupper som Al Qaida. I min forrige post så jeg på artikkelen i The New York Times. I denne posten går jeg inn i Frontline sin reportasje, som går inn i hjertet av hvorfor AQAP har vokst seg sterkere i Jemen.

PBS og programmet Frontline viste for noen dager siden en times dokumentar om en journalist som fikk se hvordan organisasjonen AQAP fungerte på innsiden. Filmen kan du se her, men bare om du bor i USA. Jeg har dessverre ikke fått sett den av den grunn, så om noen der ute vet hvordan jeg kan få det til, gjerne gi en lyd i kommentarfeltet. I tillegg til filmen har Frontline satt sammen et enormt stort materiale av dokumentasjon som for oss Jemen-interesserte er til å spise opp. Det er mye, det er grundig og det er nok den beste samlingen av informasjon og analyser tundt AQAP i Jemen jeg har sett på en lang stund.

I linken under kan du høre et intervju med fotograf Safa al-Ahmad om hvordan det var å befinne seg inne i AQAP land. Du kan finne mer om Safa al-Ahmad her. 
 
I tillegg har Frontline laget et meget fint interaktivt kart hvor en viser hvor de ulike drone-angrepene har truffet i Jemen de siste årene. Kartet er meget detaljert og kan finnes her.  Områdene hvor angrepene har truffet er innenfor området som jeg avgrenset i en tidligere post om AQAP og deres bakgrunn. Det meste imponerende  med Frontline sin dekning er en lang artikkel hvor de fokuserer på fem hovedpoenger. Hvordan Al Qaida bygde seg opp i Jemen; Forholdet mellom Ansar Al Sharia og AQAP; Samarbeidet mellom USA og Jemen; Det amerikanske drone-programmet i Jemen og til slutt en diskusjon om det finnes andre alternativ enn droner? Jeg tenker gå kort igjennom disse fem punktene som du kan finner mer utbrodert i denne artikkelen som er en must-read for alle som har en interesse for Jemen.

De som uttaler seg om de ovennevnte punktene er mange av de samme jeg tidligere har nevnt her på bloggen. Greogory Johnsen, Michelle Shepard, Jeremy Scahill og Charles Schmitz. Greogory Johnsen har allerede skryt av Frontline på sin blogg og lagt ut hele intervjuet han gjorde på sine sider. I tillegg er det flere jemenittiske aktivister som @WomanfromYemen og @imothanaYemen. I tillegg er et par tidligere ambassadører intervjuet og sikkerhetseksperter. Den klart mest interessante personen av disse er tidligere ambassadør til Jemen Barbara Bodine som med sine erfaringer og avstand til makten gir mange meget gode betraktninger på før og nå i Jemen.

1. Hvordan Al Qaida bygde seg opp i Jemen

The roots of Al Qaeda in the Arabian Peninsula can be traced back to the jailbreak in February 2006 [when] … 23 Al Qaeda suspects escaped from a maximum-security prison in Sana’a.  (Gregory Johnsen)
 Under dette punktet er Brodine intervjuet og hun sier rett ut at de ikke så på Al Qaida i Jemen som noe problem når hun kom dit i 1997. Antallet var usikker, men de var i hovedsak utlendinger. USA ble bedt om å hjelpe finansielt og militært, men avslo fordi de da ikke var en prioritert gruppe. Det var ikke før i etterkant av USS Cole bombingen de ble et fokusområde. Spesielt etter angrep fra AQ i Saudi i 2004 og 2005 hvor det ble slått hardt ned på gruppen og mange flyktet til Jemen ble det et fokus. Spesifikt fokus ble det på AQ etter den store fengselflukten i 2006.

En kan dele AQ i Jemen inn i to epoker. En frem til 2002 da daværende leder Abu ali Al Harithi ble drept i et drone-angrep. Det ødela nesten hele organisasjonen. Den andre epoken starter ved fengselflukten i 2006 da blant annet nåværende leder Nasir al-Wuhayshi rømte. I følge Gregory Johnsen er flukten hvor 23 AQ mistenkte rømte starten på det vi nå kjenner som AQAP. Denne grupperingen er bygget opp av ulike celler og er ikke så sårbar mot å miste sentrale ledere som man var tidligere. Ønskes det mer om dettte punktet så les første del i Frontline sin artikkel. 

2. Forholdet mellom Ansar Al-Sharia og AQAP

 Adopting the name Ansar al-Sharia has basically been a rebranding attempt. We know that Nasir al-Wuhayshi heads both AQAP and Ansar al-Sharia. (Gregory Johnsen)
 Ansar Al-Sharia er et relativt nytt fenomen. Man hørte først om dem for et år siden da en representant fra AQAP i et interjvu nevnte at dette var navnet de brukte for å introdusere seg for folk i Jemen. I følge Johnsen så vet man nå at navnet Ansar Al-Sharia er et forsøk på å forbedre sitt omdømme og at denne organisasjonen også styres av AQAP. Jeremy Scahill er enig med Johnsen og ser på Ansar al-Sharia som merkevarebygging og gi dem et bedre navn. 

Barbara Brodine kommer med noen interessante tanker. Hun ser på forholdet mellom AQAP og Ansar al-Sharia som dette samme som Taliban og AQ. Ansar er på mange måter AQAP sin egne Talibanorganisasjon. Problemet er om dette er rett at man har to ulike trusler, som må slås ned på to ulike måter. 
 If we could get the guys who really lead, really manage, really organize AQAP, if we were somehow able to get rid of them, I think Ansar al-Sharia would still be there. And you might even be able to make the case that if the Yemenis were able to get rid of Ansar al-Sharia, you might not necessarily get rid of AQAP. So they feed on each other. They support each other. They certainly are related, but they’re not identical. (Barbara Brodine)

3. Samarbeidet mellom USA og Jemen

Saleh played the U.S. like a piano on the counterterror issue. He realized it was a cash cow that also could benefit him politically. (Jeremy Scahill)
 Mye av det som diskuteres her har jeg tidligere pekt på i denne posten om Jeremy Scahill og hans tanker om forholdet mellom de to landene. Men noe er nytt. I følge Brodine så har USA bidratt mye økonomisk og militært for å bygge opp en slagkraftig anti-terror styrke, i og med at militæret i Jemen er dårlig utstyrt og lite lojalt. Men Saleh regimet skjønte raskt at denne hjelpen var en melkeku for staten og de har brukt trusselen om AQAP for alt det er verdt. Det som er et paradoks er at det er anti-terror enhetene som får alle pengene og treningen, mens den dårlige jemenittiske hæren er den som har kjempet mot islamistene og tatt tap. Det er med på å skape dårlig moral i hæren og et hat mot staten. 

Den nye presidenten Hadi er i lomma på USA i følge både Johnsen og Scahill. Han har lite støtte på hjemmebane og derfor helt avhenging av støtten fra Saudi og USA for å ha støtte nok til å sitte på toppen. I tillegg er fokuset til USA kun på terrorisme, mens Jemen sliter med sult, mangel på vann og en enorm dårlig økonomi. Dette fokuset gjør at USA har liten støtte blant Jemens befolkning og dermed er med på å skape motstanden de selv kjemper mot. Scahill sier det enkelt:
The message the U.S. has sent to the Yemeni people is: We see how bad life is for you, but, but, but, terrorism terrorism, terrorism. And terrorism!
 Barbara Bondine er inne på samme tanker og tar selvkritikk. Hun peker på at den eneste amerikanske diplomat man ser besøker Jemen er anti-terror rådgiver John Brennan og det gir et inntrykk av at USA bare bryr seg om terrorisme. Av den grunn er det ikke så rart at Jemen spiller et spill rundt dette med terrorisme for de ser at dette er eneste mulighet å hente ut støtte fra USA. Alt vi vil gi penger til må ha en tilknytting til kampen mot Al Qaida. Det tror Brodine personlig er en feil taktikk.

4. Det amerikanske droneprogrammet

Dette er mye av det jeg pekte på i Del 1, hvordan drone-programmet har utviklet seg under Obama. Der avsluttet jeg med å vise til angrepet i Majala i 2009, et angrep som drepte mange sivile. Jeremy Schill viser at den amerikanske politikken rundt drone-angrep endret seg i Jemen etter denne tabben. Nå er det ennå mer hemmelighetskremmeri og CIA står ofte bak det som skjer. Problemet ifølge Scahill er at det er mange bevis på at USA har stolt på regelrett feil etterretning som de har fått fra jemenittiske myndigheter og det har ført til at regimemotstandere har blitt drept, ikke AQAP affilierte

Barbara Brodine fortsetter denne tankegangen og jeg velger å sitere hennes kloke betraktninger: 
I think we underestimate how damaging the drone strikes are to our general level of support in Yemen, and I don’t think we’ve fully interalized what’s going on in the south, and is taking on the characteristics of an insurgency. Young Yemenis want our support until we mention the drones, which they see as killing innocents, whether or not you can make an empirical case that we’re killing the bad guys. … The[re is a] cost-benefit analysis that you always have to do with drones: Is the target worth the cost of the collateral damage? I’m not sure that the targets are high enough value to warrant the political loss.
 Gregory Johnsen peker også tilbake til Majala og mot det Brodine sier. Han mener at videobilder av døde barn og kvinner, med missiler merket "made in US" ved siden av ikke er god reklame for USA og dette brukes for å rekruttere folk til Al Qaida.

In December 2009, AQAP had roughly 200 to 300 members and controlled no territory. Today it has over 1,000 members and controls significant amounts of territory in Abyan and Shabwa. This begs a very simple question: Why has AQAP grown so strong in such a short time? Now, I don’t think U.S. drone and airstrikes are the only reason for the rapid growth of AQAP – one also has to consider the collapse of the Yemeni state in 2011 – but in my view it is certainly one of the key factors.
 Scahill følger opp denne tankegangen og argumenterer for at droneangrepene gir folk en ikke-ideologisk grunn til å hate USA, noe som er farlig. Det kan bidra til at organisasjoner som Ansar Al sharia som er basert på ideologi greier å rekturtere folk som ikke støtter deres tanker, men som ønsker å kjempe mot USA og dere inngripen i Jemen. 

Michelle Shepard er også spurt om hva dronene gjør med folk i Jemen. Hun peker, i likhet med de andre, på at angrepet i Majala er en utløsende faktor for den motstanden man nå finner i Jemen. Og hun henviser til flere eksperter som mener at Ansar al-Sharia startet sin gruppe. Skaden man kan ha påført sin egen kamp for sikkerhet i USA er undervurdert av Obama-administrasjonen ifølge Shepard. I tillegg peker Shepard på en ting som altfor ofte blir oversett eller misforstått i Jemen. Stammenes rolle:
In addition to the outrage these killings evoke, there’s also the fact that tribal allegiances drive much of Yemen. Too often this is confused in the West as support for AQAP’s ideology. Take for instance the protection Awlaki enjoyed before his death. Much of that was thanks to his family’s powerful tribe connection, not support in the ideology he espoused. So if the use of “signature [strikes]” – those that target regions instead of individuals – erroneously kill tribal leaders, women or children, the blowback is an increase in anti-U.S. sentiment of which AQAP will deftly capitalize.
Det at stammene i området ikke har noen andre valg enn å støtte AQAP grupper i deres området vil føre USA inn i flere problemer. Atiaf Alwazir (alias WomanfromYemen) mener også at droneangrepene på lang sikt bare vil skade alle parter. På kort sikt så ser hun at det kan ha en effekt, men det hjelper ikke om det i lengden bare vil skape et mer ustabilt Jemen som da vil skape spillerom for ekstremistiske grupper. Hun viser også til at Anti-amerikanisme har økt betraktelig de siste årene, noe som er skummelt. I tillegg viser hun at mange innbyggere i Abyanprovinsen er fått forbud mot å forlate sine hjemområder av militante islamister. Det betyr at de er blitt fanger i sine egne hjem og går rundt hele tiden og frykter at droner skal bombe husene deres. Det sinnet som da bygger seg opp har da heller ikke noen annen vei å komme ut en å bli med i de islamistiske gruppene som Ansar Al Sharia, som da bygger seg sterkere på hatet mot USA. 

Ibrahim Monthana (alias @IMothanaYemen) støtter denne kritikken mot dronene og peker på faren som mange har sett, nemlig at ikke-ideologiske personer blir med i en ideologisk organisasjon for å kjempe mot USA. 
Like many others in Yemen, I believe the drone program and strikes succeeded the most in the “Talibanization” of tribal areas and radicalizing people who are not ideologically related to the radical militants in the country.

5. Finnes det andre alternativer enn droner

Så hvilke alternativer finnes det til å angripe med droner? Alle ekspertene er enige i at en invasjon eller bakkekrig alias Irak bare vil gjøre vondt værre og man kan ikke la AQAP jobbe uforstyrret, for de har vist at de er en trussel mot USA gjennom "underbuksebomberen" og nå sist bomben som en saudisk dobbeltagent fikk av AQAP. 

Charles Schmitz peker på en viktig ting. At det må skje noe inne i Jemen for å få bukt med AQAP. Det må legges incentiver til rette slik at stammene ikke ser det som fordelaktig å samarbeide med disse gruppene og heller vil samarbeide med militæret i kampen mot dem. Historien viser at grupper som Ansar Al Sharia bare har hatt suksess når statlige grupper kjemper mot hverandre og de kan utnytte vakuumet. De har ikke lyktes i stor grad med å ta kontroll over områder og holde dem lenge. Schmitz mener at man i større grad må støtte jemenittiske styrker slik at de kan kjempe mot disse gruppene som man også ser i Afghanistan. Folket og stammene må få troen på at myndighetene står på deres side. 

If tribes feel that the government is fair and can be trusted then they will side with security forces against Al Qaeda. The U.S. administration claims that Yemen is an ungoverned space in which Al Qaeda can operate freely, but Yemen is not ungoverned. There is local law and local society. (Schmitz)
Scahill følger opp dette punktet. Han sier rett ut at USA ikke har nok kunnskaper om Jemen og derfor etter hans mening gjør feil etter feil. 
If the U.S. invested more in studying Yemen and developing non military ties with Yemeni groups and tribes, I believe that there are many creative paths to take to confront the relatively minor, non-existential threat of terrorism emanating from Yemen.
 Schmitz peker til slutt på at USA  har fått til mye av dette i Irak når de i sammarbeid med lokale krefter fikk dem til å kjempe mot AQ. Dette finnes allerede en del slike lokale komiteer i Abyan som kjemper mot AQAP og disse bør man innlede samarbeid med og støtte, i stedenfor å bombe de områdene hvor disse kreftene holder til. Da risikerer man at de vender seg mot USA.

I bunn og grunn så er det viktig med et fokusområde som er bredere enn bare terror. Man må inkludere alle problemene i Jemen for at man skal kunne få en slutt på disse problemene. mangel på mat, mangel på drikkevann, fattigdom og en økonomi i fritt fall fører til at ekstreme grupper får støtte. Som Amel Ahmed sier det:
Yemen’s economic and social problems need to be included in any strategy to defeat Al Qaeda otherwise the conditions that first brought them there will continue to work in their favor. 
 Så enkelt kan de sies. Dessverre er det ikke like enkelt å gjennomføre.