Den arabiske halvøy

En blogg om Den arabiske halvøy med fokus på Saudi-Arabia og Jemen

En blogg om hva som skjer i gulfen, både analyser, nyheter og trivialiteter. Er ment å være et supplement til dem som er interessert i området og som ønsker en litt dypere og bredere dekning enn det norsk media gir. Hovedfokuset er på Saudi-Arabia og Jemen.

Filtering by Category: "Sør-Jemen"

Jemen: En revolusjon for revolusjonen?

The military restructuring doesn't solve Yemen's infighting. Rather, it could exacerbate it at a time when the country has more pressing issues. Within this military reshuffle are the seeds of years of future conflicts. 

The central problem with Yemen today is that it is a highly fragmented and divided country, with no national leadership that can unite a majority of the population around a vision or program for the future.

 As the US continues to hold workshops to educate Yemenis in the capital on the rule of law — through its right hand USAID — it is killing them outside the law through its left hand, the drones strikes.

For en uke siden kom det spennende nyheter ut fra Jemen. President Hadi hadde utstedt ordre om at deler av den jemenittiske hæren skulle omorganiseres og denne gangen var det storfiskene som skulle trekkes ut av vannet. Den siste uken har ulike aktører med innsikt i Jemens indre anliggende spådd hva dette vil bety for landet fremover. Den eneste enigheten som eksisterer er at det ikke er mulig å spå. Opp i alt dette så har amerikanerne gjenopptatt sine drone-angrep på jemenittiske borgere. Det gjør ikke situasjonen enklere for de som jobber for en nasjonal forsoning av det jemenittiske folk.

Nyheten om omstruktureringen sprakk for en uke siden og det er den dristigste manøveren til president Hadi så langt. Det har lenge vært et krav om at Saleh og hans familie må fjernes fra maktposisjoner, spesielt militæret, og det var nettopp det Hadi tok mot av seg til å gjøre. Ali Abdullah Saleh er for tiden i Saudi-Arabia for medisinsk behandling og da tok Hadi affære. Ahmed Saleh, potensiell presidentkandidat og sønnen til Ali Abdullah Saleh ble fratatt vervet som sjef for Den republikanske garde. Garden ble oppløst og innlemmet i en ny militærenhet, mens Ahmed ble utnevnt til jemenittisk ambassadør i FAE. Nevøene til Saleh, Ammar Mohammad (Leder av National Security Bureau) og Tariq Mohammad (sjef for The Presidential Guard) ble henholdsvis militær attaché til Etiopia og Tyskland. Han sendte med andre ord hele Saleh-familien ut av landet. Under opptøyene i 2011 kjempet Saleh-familien mot general Mohsen Al-Ahmer. Mohsen Al-Ahmer ble også fjernet fra sin posisjon som sjef for «The First Armoured Division» og oppnevnt som militær rådgiver til president Hadi. Mohsen mistet sin hær (hæren ble oppløst og deres hovedkvarter skal gjøres om til en nasjonal park tro det eller ei) men fikk mulighet til å påvirke President Hadi i den retning han ønsker. Dette trekket viser at Saleh-familien fikk en større smekk over fingrene enn det Mohsnn gjorde. Men hva betyr det for Jemen?

En klar konsekvens av dette er at teltleirene i Change Square og andre steder i Sana’a nå blir rigget ned. I følge Washington Post har ungdomsgrupperingene som har styrt mye av demonstrasjonene de siste årene uttalt at de pakker sammen siden målene med protestene nå er innfridd. Men de advarer også om at de vil komme tilbake om det er nødvendig. Hovedgrunnen er ikke de militære omstruktureringene, men ønsket om å fokusere på den nasjonale dialogen som nå foregår. En dialog Raymond Lidal har rapportert fyldig om tidligere.(Du får også fyldig informasjon om maktkampen mellom Mohsen, Saleh og Al-Ahmer klanen i det innlegget om du vil vite mer). Dermed er Jemen et steg videre på veien mot en mer stabil stat sier mange. Er det så enkelt?

Er det så enkelt?
I etterkant av de militære omstruktureringene så er det mange som har vært ute å ytret seg. Human Right Watch har på den ene side applaudert omstruktureringene, spesielt det at både Saleh-familien og Mohsen er fjernet fra sine stillinger. På den andre siden har de sterkt kritisert at Saleh-familien får diplomatstillinger i utlandet (diplomatisk immunitet) og ikke kan tiltales for brudd på folkeretten under opprøret i 2011, mens Mohsen blir promotert til en høyere militær stilling. International Crisis Group peker på mye av det samme som HRW, men er litt grundigere i sin analyse. De peker på at selv om Hadi har vingeklippet Saleh-familien, så kan det ha medført at Mohsen (selv om han mistet sin hær) har kommet styrket ut av denne omorganiseringen. Mohsen er forhatt både av Houthiene i nord og separatistene i sør, og en styrket Mohsen i statsapparatet er ikke godt nytt for den nasjonale dialogen som foregår. Det er som ICG påpeker like viktig å få Mohsen ut av maktposisjoner om det skal være noe håp for at Den nasjonale dialogen skal ha mulighet for å lykkes. 

 Hva er konsekvensene?
Det er ikke lett å se hvilken betydning denne omstruktureringen vil ha å si for Jemen fremover. I løpet av uken har det kommet to meget interessante analyser fra eksperter på området, Bernhard Haykel og Sama’a Al Hamdani. De er uenige på noen punkter, men begge peker på en del faktorer som er viktige å ta med i beregningen. Haykel starter sin artikkel med å påstå at omstruktureringen effektiv har gjort slutt på Saleh sin innflytelse i jemenittisk politikk og at Mohsen er strippet for makt. Den uttalelsen har han fått mye kritikk for, for Saleh er uten tvil en faktor å regne med selv om familien har mistet grepet på militæret. Men ser man vekk fra den ubalanserte introduksjonen så er han dyktig. I følge Haykel er Al-Ahmer klanen styrket etter omorganiseringen noe som fører til at Al-Islah trer frem som en enda viktigere maktfaktor i Jemen. Partiet som ble startet av Abdullah al-Ahmer, faren til de nåværende lederne av Al-Ahmer klanen, er også sterkt knyttet til Ali Mohsen. Islah er et islamsk/stamme parti som har blitt beskyldt for å kuppe revolusjonen fra ungdommene gjennom blant Hamid Al-Ahmer en rik forretningsmann som trolig stiller til presidentvalget i 2014/2016/om det blir avholdt. 

Som Raymond Lidal tidligere har påpekt er Den nasjonale dialogen allerede i problemer. Om det i tillegg vil bli slik at Islah vil styrke seg i etterkant av omstruktureringene så vil det kun skade denne dialogen. Islah er forhatt både i nord blant houthiene (Islah er sunni, Houthi er Shia/Zaydi) og i sør blant separatistene. Haykel fortsetter: 
The central problem with Yemen today is that it is a highly fragmented and divided country, with no national leadership that can unite a majority of the population around a vision or program for the future. (…). In other words, a new political structure has to be devised for Yemen, one that breaks with the corrupt and brutal leaders of the past and that also grants Yemenis a measure of local autonomy.
Haykel er forsiktig optimist selv om han ser alle problemene Jemen har foran seg. En som ikke er like optimistisk er al Hamdani. I sitt innlegg i avisen The National peker hun på at omstruktureringen kan føre til mer uro, ikke mindre som mange håper på. Hamdani er enig med Haykel i at Islah styrker seg etter Hadi sine ordre, og understreker at det betyr at Islah (sammen med Mohsen) i praksis nå kontrollerer halve det jemenittiske militæret. Hadi, som opprinnelig er fra Sør-Jemen, kontrollerer i praksis den andre halvdelen etter hans omstruktureringer. Hamdani er redd for at denne klare delingen av innflytelse i militæret mellom Islah og Hadi (og hans allierte) vil kunne føre til krig om dere interesser kommer i konflikt. Det kan føre til at militæret begynner å kjempe mot seg selv, men da også drar med seg resten av landet i en kamp nord mot sør. De store taperne da vil da bli separatistene i sør:
The two dominating powers of the military, Gen Mohsen and Islah on the one hand and Mr Hadi's forces on the other, could easily result in a typical north-south regional schism. Ultimately, the lives of separatists will be in danger. The military will always support the home region of the president, Abyan, and Islahis will not hesitate to involve their militias and their hold on the military to gain control over southern territories.
Hamdani avslutter mye mer pessimistisk enn Haykel: 
The military restructuring doesn't solve Yemen's infighting. Rather, it could exacerbate it at a time when the country has more pressing issues. Within this military reshuffle are the seeds of years of future conflicts.
Droner, AQAP og USA 
Et siste poeng til slutt. Midt oppe i denne nasjonale uroen og maktkamper mellom ulike fraksjoner i hovedstaden, Sør-Jemen, Houthiene og stammer, så finner man også de militante islamistene ofte under Al Qaida flakket. USA har tatt mål at seg til å hjelpe Jemen gjennom den nasjonale dialogen og er blitt en nær alliert av president Hadi. Derfor får de også lov til å sende droner inn over jemenittiske luftrom for å «ta ut» terrorister. Jeg har tidligere skrevet mye om problemene, både moralsk og rettslig, rundt denne dronepraksisen som fører til mye sinne i Jemen og på bakken. I et leserinnlegg på Al-Monitor forteller Farea Al-Muslimi om da hans landsby ble angrepet av droner for et par dager siden. Om det han forteller har sannhet i seg, så er det bare et nytt eksempel på en praksis fra USA som både er moralsk forkastelig, men kanskje viktigere synes å bryte med grunnleggende rettigheter. Hammed al-Radmi, en antatt mellomleder i Al-Qaida skal ha bosatt seg i Wessab, I Dhammar-provinsen, uten at noen av innbyggerne viste om hans påståtte tilknytning. Han ble drept i et drone-angrep rettet mot hans hus og bil. Det som provoserer Al-Muslimi er ikke at USA går etter påstått terrorister, men at de kun er ute etter å drepe. Al-Radmi kunne lett blitt arrestert, tatt med inn til avhør og blitt stilt for en rett, men som mange ganger før så velger USA å sende droner mot han og hans familie. Noe som ofte fører til at sivile mister livet. 

Denne praksisen begynner å provosere så mange i Jemen at den kan vise seg å være kontraproduktiv. 
As the US continues to hold workshops to educate Yemenis in the capital on the rule of law — through its right hand USAID — it is killing them outside the law through its left hand, the drone strikes.
For hver drone du slipper på en terrorist, så dukker det opp to nye. Om dette blir en virkelighet så er ikke  det et godt tegn for Jemen, USA eller regionen.

Jemen: Den nasjonale dialogen

Ein liten oppfølgjar til det førre innlegget mitt på denne bloggen. Jemen har nettopp starta den såkalla nasjonale dialogen (National Dialogue Conference). Det er enkelt fortalt ein stor konferanse som skal vare i seks månader (minst), og som skal ta opp rundt ti viktige grunnsaker som skal føre Jemen vidare (fredfullt og demokratisk). 565 delegatar deltek. Mange av desse er frå dei gamle maktstrukturane (Saleh sitt parti innehar den største bolken (112 delegatar)), og det er ein av grunnane til kritikken mot denne konferansen. Blant dei viktigaste sakene som skal diskuterast og einast om er Sør-Jemen, Saada (området nord i landet som i stor grad er kontrollert av houthi-rørsla. Houthiane er òg ein del av konferansen med 37 delegatar), ny grunnlov og ny militærstruktur. Her er forresten ein god oppsummering av kva den nasjonale dialogen inneber for Jemen.

Det bryggjer til storm i Jemen. Både den "vesle" regnsesongen og den nasjonale dialogen er over oss.


Det som alle er mest spente på er definitivt Sør-Jemen-spørsmålet. Kan me få eit nytt land etter dei seks månadene? Vil delegatane frå Sør-Jemen krevje ei folkeavstemming? Vil regjeringa i Sana'a godta noko anna enn eitt, samla land? Mange separatistar har allereie trekt seg frå konferansen. Dei trur ikkje at Sør-Jemen vil få gjennomslag for nokre av sine krav. Dei meiner konferansen er dominert av dei gamle maktstrukturane. Likevel, Herak, som er Sør-Jemens største organiserte gruppe (og ivrige separatistar) er representert med 85 delegatar. Dermed har dei den nest største stemma i konferansen. Sjølv skal eg prøve å kome meg til Aden ("hovudstaden" i sør) for å høyre kva folk der meiner om konferansen. Me har definitivt (minst) seks spanande månader føre oss.

Etter ei veke med dialog og møteverksemd ved Mövenpick hotell (hands down, det mest spektakulære og grufullt fancy hotellet eg har sett nokon stad i verda), så er det lite som faktisk har skjedd. Eit par prominente delegatar har forlatt konferansen (blant anna Tawakkol Karman og to andre høgståande politikarar i det største opposisjonspartiet, Islah (Det muslimske brorskapet i Jemen)). Arbeidet er ikkje kome skikkeleg i gang, men dei er i det minste i gang. Konferansen starta den 18. mars, som lova. Det var imponerande nok i seg sjølv.

Fyrst kan det vere nyttig med eit lite samandrag av det som førte fram til 18. mars i år.



Genial oversikt over strukturen til den nasjonale dialogen i Jemen. Enno større PDF-versjon her. Diverre ingenting så flott på engelsk.


Opprøret i 2011 hadde Tunisia som det store førebiletet. Jemen vart derimot den store suksesshistoria. Eller? Her er fleire punkt å peike på.

Éin openberr suksess gjennom opprøret var at det heldt seg fredeleg. Altså, heile konflikten i 2011 var på ingen måte fredeleg. Stammar prøvde å ta til seg makt medan styresmaktene var travle med å slå ned på opprøret. Kampane mellom stammestyrkane til den mektige Sadeq al-Ahmar og deler av det jemenittiske militæret, var svært harde. Kampane øydela eit heilt område i Sana'a, og mange vart drepne. I tillegg kjempa Saleh-lojale hærstyrkar ein annan blodig kamp, mot den mektige generalen Ali Mohsen al-Ahmar (ingen relasjon til Sadeq). Mohsen hoppa av frå regimet midtvegs i revolusjonen, og hevda han gjorde det for å beskytte demonstrantane ved Change Square i Sana'a. Akkurat det gjorde han faktisk. Men fleire vil nok hevde at han posisjonerte seg for etterspelet av revolusjonen. Han er framleis ei viktig brikke i det politiske og militære strategispelet i Jemen. Få dagar før den nasjonale dialogen starta sa han til avisa Asharq Alawsat at han ikkje har tenkt å forsvinne [som maktperson] noko tid snart.

Så joda, valden fann absolutt stad under opprøret, men det var ikkje dei fredelege demonstrantane sitt verktøy. Og dette var jemenittane stolte av. Dei kjempa mot styret til Ali Abdallah Saleh utan å ta til våpen, sjølv om regimet prøvde å lokke dei til det så godt dei kunne. 18. mars var ein merkedag. Då vart 50 uvæpna demonstrantar skotne og drepne av regimet under ein demonstrasjonsmarsj. Heller ikkje dette førte til noko væpna opprør, men oppslutninga til demontrantane vart (minst) dobla. Gjennom heile 2011 sat folk frå alle folkelag og frå alle deler av landet, og protesterte.

For det var nettopp sitjing dei gjorde mest av. Episenteret var Change Square i Sana'a, og her stilte folk opp nærast kvar dag. Fleire tusen. Dei sat og tygde qat, diskuterte, protesterte. Det vart arrangert marsjar med jamne og ujamne mellomrom – mellom anna kvar fredag – men det var i stor grad det konstante nærveret av demonstrantar ved Change Square (og tilsvarande stader i andre byar) som var det mest imponerande. Det var ei felles kjensle av tilhøyrsle, og folk trudde verkeleg på saka.


Revolusjonen held fram, dog i mindre grad. Her frå toårsdagen til opprøret, i utkanten av Sana'a.


Men så stagnerte det. Presidenten overlevde eit attentatforsøk, men måtte til behandling i Saudi-Arabia (hans mektige allierte). Då han reiste frå Jemen feira dei revolusjonære, men det markerte òg ein stagnasjon. Kampane mellom regimet og deira fiendar heldt fram, men lite skjedde. Alle skjønte at det var ingen veg tilbake; endring måtte skje. Og det skjedde, men det skjedde ikkje likevel. Jemen er rart på den måten.

Allereie før drapsforsøket på Ali Abdallah Saleh hadde GCC (Gulf Cooperation Council) kome på banen – med Saudi-Arabia i spissen. Landet som alltid kjem Jemen (les: det jemenittiske regimet) til unnsetning. (Men om ein skal kalle Saudi-Arabia for ein ven eller fiende er litt meir uklart.) Endring måtte skje, men det var Saudi-Arabia som dikterte både korleis, når og kva. Ikkje eit godt utgangspunkt for dei som kjempa for ekte endring. Planen som vart lagt ned for ein fredeleg overgang frå nytt til gamalt styre, tilfredsstilte ikkje dei revolusjonære. Dei hadde inga stemme, og det "revolusjonære" i avtalen vart tillagt opposisjonspartia. Opposisjonsparti som ikkje hadde mykje kredibilitet blant ungdomen ved Change Square. Og utan militær makt bak argumenta dine i Jemen, kjem du diverre ikkje langt.

(Les GCC-planen her (appendix I, side 24).)

Planen vart signert (etter mange utsetjingar av Saleh), Saleh lova å gå av, og Jemen skulle få ein ny president. I tillegg skulle ein omstrukturere hæren, av mange sett på som svært viktig. Dei skulle skape enhet innad i hæren, for å unngå at hærstyrkar vert nytta mot kvarandre i indre maktstridar. Dersom dei klarer det, er tanken, vil stridigheitene verte mykje færre. Førebels har dei ikkje klart det fullt ut, men arbeidet er for så vidt i gang.

GCC-planen var ei stor skuffelse for dei revolusjonære. Det er det inga tvil om. Omverda, derimot, skildra planen som ein suksess, og Jemen har til og med vorte løfta fram som ein mal på fredeleg endring etter den arabiske "våren". Det er iallfall slik FN, Saudi-Arabia og det ny-gamle regimet likar å framstille det. Framleis er det stor opposisjon og skepsis til GCC-planen, men òg til den nasjonale dialogen som nettopp starta. Her er ein veldig utbreidd haldning:




Den nasjonale dialog-konferansen er eit storstilt verktøy. Det skal fullføre GCC-planen, og det skal leggje grunnlaget for president- og parlamentsvalet i 2014. Ganske enkelt: den nasjonale dialogen er Jemens (kanskje siste) sjanse til å overleve som nasjon. Iallfall som nasjon med ambisjonar om framsteg, demokrati og ein (i større grad) sivil stat.

Og akkurat dét er mitt største problem med konferansen. Det finst ingen back-up. Dersom konferansen og "dialogen" stoppar opp, finst det ingen plan for kva som skal gjerast. Utanlandske journalistar møtte for eit par dagar sidan Jamal Ben Omar. Han er FNs spesialutsending til Jemen, og har sidan 2011 vore ein av dei viktigaste personane i denne prosessen. Han nyt stor respekt i Jemen, og er ein slags garantist for heile prosessen. Til diplomat å vere, så er han òg veldig ærleg. Han erkjenner at dialog-prosessen både har dårleg tid, og vil møte på store hinder. Men han lever berre innanfor éin realitet i desse dagar. Han fokuserer litt for einsidig på dei positive sidene ved prosessen. Dog, positive sider som er heilt reelle. Mange vil delta i konferansen, mange ynskjer ein plan for fredfull overgang i Jemen. I tillegg er det òg ein suksesshistorie som ein politisk læringprosess. Politikk er plutseleg vorte allemannseige i Jemen. Det er verkeleg positivt.

Likevel, både Jamal Ben Omar og dei 565 delegatane bør belage seg på nedturar òg. Men eg skjønar godt at dei ikkje pratar høgt om det.

(Ein apropos-oppdatering om nedturar: i går kom meldinga om at minst éin houthi-delegat vart forsøkt drepen i Sana'a. Åtaket skal ha vore retta mot denne houthi-representanten. Tre av hans livvaktar vart drepne. Saada- og houthi-spørsmålet er blant dei mest betente i denne prosessen. Litt usikkert kva motivet var, men det kan ha vore snakk om eit hemndrap som ikkje nødvendigvis var knytt til nasjonal dialog-prosessen.)

Det største problemet med 18. mars og månadene etter, er at ein ikkje veit kva svingar eller hinder som kjem. Absolutt alle partar, dei direkte involverte og me som fylgjer med frå sidelinja, er spente på kva som kjem. Det var ei kjensle av at "no må berre 18. mars kome, og så tek me det derfrå". No har det gått ei veke, men det er vanskeleg å spå korleis dei neste månadene utviklar seg. Dei kjem heller ikkje til å sitje på Mövenpick heile tida (heldigvis), og alle 565 delegatar kjem ikkje til å vere samla heile tida. Det skal delast inn i komitéar som skal ta for seg dei ti grunnsakene. Dermed er det knytt spaning til kven som til dømes får delta i Sør-Jemen-komitéen, og korleis arbeidet med den nye grunnlova skrid fram. Korleis samtalane og debattane vil sjå ut, og kva retning dei vil ta, veit me ikkje. Det er mildt sagt spent i Sana'a no.


Dette biletet har ingenting med teksten for øvrig å gjere, men det er gøy lell. Ringvegen rundt gamlebyen i Sana'a vert til ei elv under dei to regnsesongane. Eit ganske spektakulært syn når ein veit kor djup elva vert.


Til slutt ein tanke til dei mest kritiske stemmene. Som framleis er dei unge, dei revolusjonære. Dei som stod på barrikadane i 2011. Somme boikottar dialogen, andre deltek. Men dei er uerfarne, og dei har berre fått 40 delegatar. Dermed kan det vise seg vanskeleg for dei å verte høyrde. Og dermed kan det vise seg vanskeleg å kome fram til ekte endring i Jemen.