Den arabiske halvøy

En blogg om Den arabiske halvøy med fokus på Saudi-Arabia og Jemen

En blogg om hva som skjer i gulfen, både analyser, nyheter og trivialiteter. Er ment å være et supplement til dem som er interessert i området og som ønsker en litt dypere og bredere dekning enn det norsk media gir. Hovedfokuset er på Saudi-Arabia og Jemen.

Filtering by Category: "GCC"

Jemen: Den nasjonale dialogen

Ein liten oppfølgjar til det førre innlegget mitt på denne bloggen. Jemen har nettopp starta den såkalla nasjonale dialogen (National Dialogue Conference). Det er enkelt fortalt ein stor konferanse som skal vare i seks månader (minst), og som skal ta opp rundt ti viktige grunnsaker som skal føre Jemen vidare (fredfullt og demokratisk). 565 delegatar deltek. Mange av desse er frå dei gamle maktstrukturane (Saleh sitt parti innehar den største bolken (112 delegatar)), og det er ein av grunnane til kritikken mot denne konferansen. Blant dei viktigaste sakene som skal diskuterast og einast om er Sør-Jemen, Saada (området nord i landet som i stor grad er kontrollert av houthi-rørsla. Houthiane er òg ein del av konferansen med 37 delegatar), ny grunnlov og ny militærstruktur. Her er forresten ein god oppsummering av kva den nasjonale dialogen inneber for Jemen.

Det bryggjer til storm i Jemen. Både den "vesle" regnsesongen og den nasjonale dialogen er over oss.


Det som alle er mest spente på er definitivt Sør-Jemen-spørsmålet. Kan me få eit nytt land etter dei seks månadene? Vil delegatane frå Sør-Jemen krevje ei folkeavstemming? Vil regjeringa i Sana'a godta noko anna enn eitt, samla land? Mange separatistar har allereie trekt seg frå konferansen. Dei trur ikkje at Sør-Jemen vil få gjennomslag for nokre av sine krav. Dei meiner konferansen er dominert av dei gamle maktstrukturane. Likevel, Herak, som er Sør-Jemens største organiserte gruppe (og ivrige separatistar) er representert med 85 delegatar. Dermed har dei den nest største stemma i konferansen. Sjølv skal eg prøve å kome meg til Aden ("hovudstaden" i sør) for å høyre kva folk der meiner om konferansen. Me har definitivt (minst) seks spanande månader føre oss.

Etter ei veke med dialog og møteverksemd ved Mövenpick hotell (hands down, det mest spektakulære og grufullt fancy hotellet eg har sett nokon stad i verda), så er det lite som faktisk har skjedd. Eit par prominente delegatar har forlatt konferansen (blant anna Tawakkol Karman og to andre høgståande politikarar i det største opposisjonspartiet, Islah (Det muslimske brorskapet i Jemen)). Arbeidet er ikkje kome skikkeleg i gang, men dei er i det minste i gang. Konferansen starta den 18. mars, som lova. Det var imponerande nok i seg sjølv.

Fyrst kan det vere nyttig med eit lite samandrag av det som førte fram til 18. mars i år.



Genial oversikt over strukturen til den nasjonale dialogen i Jemen. Enno større PDF-versjon her. Diverre ingenting så flott på engelsk.


Opprøret i 2011 hadde Tunisia som det store førebiletet. Jemen vart derimot den store suksesshistoria. Eller? Her er fleire punkt å peike på.

Éin openberr suksess gjennom opprøret var at det heldt seg fredeleg. Altså, heile konflikten i 2011 var på ingen måte fredeleg. Stammar prøvde å ta til seg makt medan styresmaktene var travle med å slå ned på opprøret. Kampane mellom stammestyrkane til den mektige Sadeq al-Ahmar og deler av det jemenittiske militæret, var svært harde. Kampane øydela eit heilt område i Sana'a, og mange vart drepne. I tillegg kjempa Saleh-lojale hærstyrkar ein annan blodig kamp, mot den mektige generalen Ali Mohsen al-Ahmar (ingen relasjon til Sadeq). Mohsen hoppa av frå regimet midtvegs i revolusjonen, og hevda han gjorde det for å beskytte demonstrantane ved Change Square i Sana'a. Akkurat det gjorde han faktisk. Men fleire vil nok hevde at han posisjonerte seg for etterspelet av revolusjonen. Han er framleis ei viktig brikke i det politiske og militære strategispelet i Jemen. Få dagar før den nasjonale dialogen starta sa han til avisa Asharq Alawsat at han ikkje har tenkt å forsvinne [som maktperson] noko tid snart.

Så joda, valden fann absolutt stad under opprøret, men det var ikkje dei fredelege demonstrantane sitt verktøy. Og dette var jemenittane stolte av. Dei kjempa mot styret til Ali Abdallah Saleh utan å ta til våpen, sjølv om regimet prøvde å lokke dei til det så godt dei kunne. 18. mars var ein merkedag. Då vart 50 uvæpna demonstrantar skotne og drepne av regimet under ein demonstrasjonsmarsj. Heller ikkje dette førte til noko væpna opprør, men oppslutninga til demontrantane vart (minst) dobla. Gjennom heile 2011 sat folk frå alle folkelag og frå alle deler av landet, og protesterte.

For det var nettopp sitjing dei gjorde mest av. Episenteret var Change Square i Sana'a, og her stilte folk opp nærast kvar dag. Fleire tusen. Dei sat og tygde qat, diskuterte, protesterte. Det vart arrangert marsjar med jamne og ujamne mellomrom – mellom anna kvar fredag – men det var i stor grad det konstante nærveret av demonstrantar ved Change Square (og tilsvarande stader i andre byar) som var det mest imponerande. Det var ei felles kjensle av tilhøyrsle, og folk trudde verkeleg på saka.


Revolusjonen held fram, dog i mindre grad. Her frå toårsdagen til opprøret, i utkanten av Sana'a.


Men så stagnerte det. Presidenten overlevde eit attentatforsøk, men måtte til behandling i Saudi-Arabia (hans mektige allierte). Då han reiste frå Jemen feira dei revolusjonære, men det markerte òg ein stagnasjon. Kampane mellom regimet og deira fiendar heldt fram, men lite skjedde. Alle skjønte at det var ingen veg tilbake; endring måtte skje. Og det skjedde, men det skjedde ikkje likevel. Jemen er rart på den måten.

Allereie før drapsforsøket på Ali Abdallah Saleh hadde GCC (Gulf Cooperation Council) kome på banen – med Saudi-Arabia i spissen. Landet som alltid kjem Jemen (les: det jemenittiske regimet) til unnsetning. (Men om ein skal kalle Saudi-Arabia for ein ven eller fiende er litt meir uklart.) Endring måtte skje, men det var Saudi-Arabia som dikterte både korleis, når og kva. Ikkje eit godt utgangspunkt for dei som kjempa for ekte endring. Planen som vart lagt ned for ein fredeleg overgang frå nytt til gamalt styre, tilfredsstilte ikkje dei revolusjonære. Dei hadde inga stemme, og det "revolusjonære" i avtalen vart tillagt opposisjonspartia. Opposisjonsparti som ikkje hadde mykje kredibilitet blant ungdomen ved Change Square. Og utan militær makt bak argumenta dine i Jemen, kjem du diverre ikkje langt.

(Les GCC-planen her (appendix I, side 24).)

Planen vart signert (etter mange utsetjingar av Saleh), Saleh lova å gå av, og Jemen skulle få ein ny president. I tillegg skulle ein omstrukturere hæren, av mange sett på som svært viktig. Dei skulle skape enhet innad i hæren, for å unngå at hærstyrkar vert nytta mot kvarandre i indre maktstridar. Dersom dei klarer det, er tanken, vil stridigheitene verte mykje færre. Førebels har dei ikkje klart det fullt ut, men arbeidet er for så vidt i gang.

GCC-planen var ei stor skuffelse for dei revolusjonære. Det er det inga tvil om. Omverda, derimot, skildra planen som ein suksess, og Jemen har til og med vorte løfta fram som ein mal på fredeleg endring etter den arabiske "våren". Det er iallfall slik FN, Saudi-Arabia og det ny-gamle regimet likar å framstille det. Framleis er det stor opposisjon og skepsis til GCC-planen, men òg til den nasjonale dialogen som nettopp starta. Her er ein veldig utbreidd haldning:




Den nasjonale dialog-konferansen er eit storstilt verktøy. Det skal fullføre GCC-planen, og det skal leggje grunnlaget for president- og parlamentsvalet i 2014. Ganske enkelt: den nasjonale dialogen er Jemens (kanskje siste) sjanse til å overleve som nasjon. Iallfall som nasjon med ambisjonar om framsteg, demokrati og ein (i større grad) sivil stat.

Og akkurat dét er mitt største problem med konferansen. Det finst ingen back-up. Dersom konferansen og "dialogen" stoppar opp, finst det ingen plan for kva som skal gjerast. Utanlandske journalistar møtte for eit par dagar sidan Jamal Ben Omar. Han er FNs spesialutsending til Jemen, og har sidan 2011 vore ein av dei viktigaste personane i denne prosessen. Han nyt stor respekt i Jemen, og er ein slags garantist for heile prosessen. Til diplomat å vere, så er han òg veldig ærleg. Han erkjenner at dialog-prosessen både har dårleg tid, og vil møte på store hinder. Men han lever berre innanfor éin realitet i desse dagar. Han fokuserer litt for einsidig på dei positive sidene ved prosessen. Dog, positive sider som er heilt reelle. Mange vil delta i konferansen, mange ynskjer ein plan for fredfull overgang i Jemen. I tillegg er det òg ein suksesshistorie som ein politisk læringprosess. Politikk er plutseleg vorte allemannseige i Jemen. Det er verkeleg positivt.

Likevel, både Jamal Ben Omar og dei 565 delegatane bør belage seg på nedturar òg. Men eg skjønar godt at dei ikkje pratar høgt om det.

(Ein apropos-oppdatering om nedturar: i går kom meldinga om at minst éin houthi-delegat vart forsøkt drepen i Sana'a. Åtaket skal ha vore retta mot denne houthi-representanten. Tre av hans livvaktar vart drepne. Saada- og houthi-spørsmålet er blant dei mest betente i denne prosessen. Litt usikkert kva motivet var, men det kan ha vore snakk om eit hemndrap som ikkje nødvendigvis var knytt til nasjonal dialog-prosessen.)

Det største problemet med 18. mars og månadene etter, er at ein ikkje veit kva svingar eller hinder som kjem. Absolutt alle partar, dei direkte involverte og me som fylgjer med frå sidelinja, er spente på kva som kjem. Det var ei kjensle av at "no må berre 18. mars kome, og så tek me det derfrå". No har det gått ei veke, men det er vanskeleg å spå korleis dei neste månadene utviklar seg. Dei kjem heller ikkje til å sitje på Mövenpick heile tida (heldigvis), og alle 565 delegatar kjem ikkje til å vere samla heile tida. Det skal delast inn i komitéar som skal ta for seg dei ti grunnsakene. Dermed er det knytt spaning til kven som til dømes får delta i Sør-Jemen-komitéen, og korleis arbeidet med den nye grunnlova skrid fram. Korleis samtalane og debattane vil sjå ut, og kva retning dei vil ta, veit me ikkje. Det er mildt sagt spent i Sana'a no.


Dette biletet har ingenting med teksten for øvrig å gjere, men det er gøy lell. Ringvegen rundt gamlebyen i Sana'a vert til ei elv under dei to regnsesongane. Eit ganske spektakulært syn når ein veit kor djup elva vert.


Til slutt ein tanke til dei mest kritiske stemmene. Som framleis er dei unge, dei revolusjonære. Dei som stod på barrikadane i 2011. Somme boikottar dialogen, andre deltek. Men dei er uerfarne, og dei har berre fått 40 delegatar. Dermed kan det vise seg vanskeleg for dei å verte høyrde. Og dermed kan det vise seg vanskeleg å kome fram til ekte endring i Jemen.

Jemen: Vi prøver å spå fremtiden

Ferien er over, regnet og høsten er tilbake, og da er det vel like greit å rette blikket mot Den arabisk halvøy igjen etter en god pause. Som de fleste har fått med seg så har det skjedd mye i området i sommerferien, såpass mye at jeg ikke ser det som noe vits å oppsummere ting som de fleste allerede har oversikt over. Istedenfor å fortelle om fortiden, så tenkte jeg å bruke første bloggpost etter ferien til å spå fremtiden. 

Chatham House som jeg omtalt flere ganger tidligere gav for en drøy uke siden ut en veldig spennende rapport, ulikt det jeg har lest fra den kanten tidligere. Vanligvis er rapportene fra den kanten grundige, faktabelagte og uten mye fokus på hypotetiske scenarioer. Denne gangen er det nettopp det hypotetiske som danner grunnlaget for rapporten som du kan lese i sin helhet her.

Etter en Workshop på Jemen så har Chatham House utgitt en rapport med fire ulike scenarioer for hvor de tror Jemen vil gå de neste fem årene. Det er spennende lesning, og det varierer fra det man kan kalle den optimistiske og idealistiske fremtiden, til total kollaps. Jeg tenkte å gi et lite innblikk i disse scenarioene og siden man alltid skal håpe på det beste så vil jeg legge vekt på det mer optimistiske scenarioet 

I rapporten presenteres altså fire scenarioer; transformasjon, strategiske valg utsatt, reform gått galt og degenerasjon (motsatt progresjon).

Transformasjon
Dette er det man kan kalle det optimistiske alternativet og de deler dette opp i to faser, en kortsiktig (fram til 2014) og en langsiktig (frem til 2017). Her spår man at Saudi-Arabia og GCC spiller en viktig rolle, både politisk og økonomisk, ved at de bidrar til å styrke den jemenittiske økonomien og at president Hadi spiller en nøkkelrolle.

Jemen er i dette scenarioet på veien mot reform og en bærekraftig transformasjon av det politiske maktapparatet. Mye av grunnen til dette er altså at Saudi-Arabia og GCC har gjort et politisk valg og investert store penger i å få Jemen sin økonomi på fote, fordi de innser at det vil gagne dem selv i lengden. Dette igjen vil åpne for en bedre økonomisk situasjon for Jemens innbyggere, noe som igjen vil gi president Hadi et klarere mandat til å omstrukturere det politiske og økonomiske maktapparatet. Det vil også føre til at de ulike fraksjonene i landet, Houthiene i nord og separatistene i sør, vil ha større incentiver til å komme til forhandlingsbordet. I disse forhandlingene vil disse gruppene bli lovet større selvstyre over sine områder, mot at de jobber sammen med staten ikke mot den. Også stammesamfunnet vil etterhvert se at de har mer å tjene på å jobbe på lag med statsapparatet og at det gir økonomiske fordeler. Det vil være en gradvis prosess, som langsomt vil bedre seg.

Den gamle makteliten vil i stor grad styre de økonomiske beslutningene også under Hadi. De vil igjen bygge seg sterke, men de vil bli bedt om å velge hva de vil være involvert i. Hadi vil i fase to avsette flere av de militære ledere fra Saleh tiden, til store protester, men med bred støtte i folket. Grunnet de økonomiske interessene til disse militære lederne, så vil de måtte ta et valg om de vil kjempe militært mot staten, og dermed ødelegge de forretningene de nå har bygget opp, eller godta å bli fjernet fra makten og fortsette å tjene gode penger. De vil da velge pengene. 

Valget i 2014 vil bli utsatt i et år for å få på plass en ordentlig grunnlov, som sikrer at interessene til alle grupper i landet blir ivaretatt. Alle opprørsgrupper, både stammer, separatister, houthier og deler av den konservative islamske bevegelse innser at de vinner mer på politisk deltagelse enn på voldelig opprør. Alle velger å delta i valget.

Grunnet en stadig bedring i sikkerheten, så strømmer det inn flere investeringer fra utlandet og turistindustrien blir sakte, men sikkert, en faktor i landet igjen. Det investeres penger i å effektivisere landbruket for å spare vannressursene. 

Allikevel, i 2017 så vil reformene som er innført og den økonomiske veksten ennå være skjør. Det er ennå risikabelt å investere i landet og GCC landene må ennå stå som garantist for mye av økonomien. Landet er ennå avhengig av olje fra Saudi-Arabia og hjelp til å avsalte nok vann til å møte behovet i befolkningen. Sikkerhetssituasjonen er betraktelig bedre, men ennå vil det bryte ut kamper mellom ulike stammer. De islamske fundamentalistene som Ansar Al Sharia og Al Qaida vil ennå være en trussel selv om de har liten oppslutning i folket.

Dette var det man kan kalle den optimistiske veien og jeg håper virkelig det er hvordan det vil gå. Jeg skal ikke være så pessimistisk, men Chatham har også sett på hva som kan skje om det ikke går som nevnt ovenfor.

Strategiske valg utsatt
Regimet fortsetter i dette scenarioet som det alltid har gjort, ved å opprettholde status quo. Som tidligere blir dette gjort ved å manipulere sikkerhetssituasjon mot omverdenen for å hente inn bistand og militære ressurser. Trusselen fra Al Qaida og andre opprørsgrupper vil bli overspilt og også bli brukt som unnskyldning for hvorfor reformer ikke blir gjennomført. I dette scenarioet så fortsetter President Hadi akkurat samme linje som tidligere president Saleh.  

Reform gått galt
Her har man ønsket å reformere hele landet, både politisk, økonomisk og militært altfor fort og det går rett på trynet. Myndighetene har store og ambisiøse planer for å transformere de ulike sfærene i samfunnet, men forsøker å gjennomføre dette før de har skaffet seg nok støtte fra maktbasen som blir presset til reformer. Forsøkene på å presse igjennom disse reformere, spesielt økonomiske og militære, fører til konflikter med makteliten i landet, i tillegg til ulike fraksjoner som stammer og andre opprørsgrupper. Dette fører til konflikter, som kan eskalere til større væpnede kamper som kan lede til en degenerasjon (se under) 

Degenerasjon
Her er man pessimistiske. Sikkerhetssituasjonen i Jemen blir stadig verre og mer kompleks. Flere grupper vil kjempe mot hverandre om innflytelse og makt, i tillegg til at de kjemper mot staten. Dette kan ligne en regelrett borgerkrig, men med utallige ulike grupper i kamp mot hverandre. Økonomien kollapser og den humanitære situasjon som allerede er prekær blir enda verre. Dette scenarioet kan knyttes til begge de to mer pessimistiske alternativene over, om alt går galt.

Dette er en meget enkel oversikt over alternativene, du bør lese rapporten for å få et ordentlig innblikk i hva de enkelte scenarioene inneholder. Chatham avslutter rapporten med en konklusjon som er verdt å nevne, for det er en konklusjon som sier noe om hva som må på plass for at man i det hele tatt skal kunne ha troen på at det kan skje en transformasjon. 

På kort sikt så vil maktkampen i Hashid, stammegrupperingen som Saleh, Ali Muhsin og Al-Ahmer tilhører ha stor betydning på hvordan maktbalansen i landet vil være. Hva som skjer her vil påvirke resten av landet.

Viktigst av alt er det nok at de underliggende problemene i Jemen må løses for at det skal kunne skje en positiv utvikling. Mangelen på vann og naturresurser, maktkampen mellom ulike eliter og klientismen som preger hele samfunnet er problemer som ikke kan vedvare. I tillegg må verdenssamfunnet bidra, både med kunnskap og med investeringer i landet. Det er uhyre viktig at disse investeringene ikke er rettet mot kun «anti-terror» eller sikkerhetssituasjonen, noe som vil gi myndighetene incentiver til å overdrive sikkerhetstrusselen. Det er også viktig at det ikke settes hard krav om rask implementering av alle reformer, noe som kan føre til at myndighetene innfører reformer for raskt og dermed skaper konflikter i stedet for å hindre dem.

Dette er som sagt bare spådommer og bare fremtiden vil vise hva som vil skje. Uansett må man være optimist og håpe på at Jemen gradvis greier å gå gjennom en transformasjon som vil bedre situasjonen i landet.

Dette var som sagt første bloggpost denne høsten. Det kommer nok flere etterhvert. Er det noen tema som er ønskelig å omtale, gjerne gi meg en lyd.