Den arabiske halvøy

En blogg om Den arabiske halvøy med fokus på Saudi-Arabia og Jemen

En blogg om hva som skjer i gulfen, både analyser, nyheter og trivialiteter. Er ment å være et supplement til dem som er interessert i området og som ønsker en litt dypere og bredere dekning enn det norsk media gir. Hovedfokuset er på Saudi-Arabia og Jemen.

Oman: Ibadi, hverken sunni eller sjia - Islams ukjente retning i Oman.

Vi hører stadig vekk om hovedretningene i islam, sunni og sjia, men har du hørt om ibadi-retningen? Her i Sultanatet av Oman tilhører omtrent 65% av befolkningen ibadi-retningen. Praktiseringen av ibadi regnes som en av faktorene til at Oman har betegnelsen «annerledeslandet» i Midtøsten. Oman er det eneste arabiske landet den ekstreme gruppen IS ikke har rekruttert krigere fra.

 Muttrah med sitt gamle fort til høyre og det nye fiskemarkedet med langt flatt tak som er designet av norske Snøhetta Foto: Hans Jakob Pande

Muttrah med sitt gamle fort til høyre og det nye fiskemarkedet med langt flatt tak som er designet av norske Snøhetta Foto: Hans Jakob Pande

Oman

Oman ligger på sydspissen av den arabiske halvøy. Landet ligger strategisk til ved Hormuzstredet der supertankere transporterer hver dag 30% av verdens olje. Stredet separerer Gulfen fra Omansjøen. Antall innbyggere er 4,613,241 mill., hvorav omtrent 45% er gjestearbeidere fra Sør-Asia. Landet grenser til Jemen i sør, Saudi Arabia og De Forente Arabiske Emirater i vest og nord. På den andre siden av Omansjøen ligger Iran. Stabilitet i Oman er derfor av stor interesse for blant annet Storbritannia som har tette bånd til landet. Omans leder Sultan Qaboos er utdannet ved Sandhurst millitære akademi og er en meget god venn med Dronning Elisabeth. Da dronningen fylte 90 år sendte det kongelige kavaleriet i Oman 100 hester og 150 ryttere for å delta i hennes fødselsdagsfeiring. Hovedstaden er Muskat med attraksjoner som operahuset, Sultan Qaboos-Stormoskeen og den gamle vakre basaren i Muttrah.

 Fra basaren i Muttrah. Foto: Roma Olufsson Jakubow.

Fra basaren i Muttrah. Foto: Roma Olufsson Jakubow.

Oman er et absolutt monarki, Sultan Qaboos har det siste ordet. Qaboos har implementert mer demokratisk lignende institusjoner for å sakte gi mer makt til folket. Den lovgivende forsamlingen Majlis al-Dawla består av et overhus med 84 medlemmer utpekt av sultanen og et underhus Majlis al-Shura bestående av 84 folkevalgte representanter valgt for en fireårsperiode. Qaboos overtok makten i 1970 etter sin far Sultan Taimur. Da han overtok var det nesten ingenting å finne i Oman; det var to kilometer asfaltert vei, tre barneskoler forbeholdt gutter og solbriller og radio var forbudt. Qaboos fikk landet ut av steinalderen og regnes som landsfader. Helse, skole, infrastruktur og velferd var satsningsområder. En av sultanens oppfordringer var å få kvinner ut av hjemmet for å få utdannelse og deretter bidra på lik linje med menn i samfunnet. I dag finner en kvinner i alle posisjoner og Qaboos har opprettet en egen kvinnedag 17.oktober.

Qaboos tilhører al Bu Said dynastiet, en slekt som har tilhørt ibadi-retningen helt fra grunnleggelsen i 1750. Ibadi er for mange, både muslimer og ikke-muslimer, en ukjent retning. Den er hverken sunni eller sjia, men en egen gren innenfor islam. Oman er stedet der ibadi er mest utbredt, retningen eksisterer her sammen med sunni og sjia. I Sultan Qaboos -storkmoskeen i Muskat ber ibadier, sunnier og sjiaer sammen ved fredagsbønnen. Omans religiøse leder er His Excellency Shayk Ahmad bin Hamad al-Khalili, Stor Muftien av Sultanatet Oman. Shayk al-Khalili er ibadi og regner seg som leder av alle retningene innenfor islam. Ibadi praktiseres også i henholdsvis Øst-Afrika, særlig på Zanzibar, Kongo, på øyen Jerba utenfor Tunisia, Wadi Misab i Algerie og i Nafusa-fjellene i Libya.

Hva er forskjellen fra sunni og sjia?

 Sultan Qaboos - Stormoskén en tidlig morgen. Foto: Kjersti S. Macdonald Aursnes

Sultan Qaboos - Stormoskén en tidlig morgen. Foto: Kjersti S. Macdonald Aursnes

Ibadi har røtter fra Kharijittene («de som trer ut») og islams tidlige historie, der ulike retninger oppstod på grunn av forskjellige meninger om hvem som skulle overta lederskapet etter Profeten Muhammed. Sunni retningen mente lederen skulle velges ut fra Quraysh, Profeten Mohammeds stamme. Sjiaene holdt på at lederskapet måtte gå i arv fra Ali, profetenes fetter og svigersønn. Den tredje gruppen, Kharijittene, fastslo at lederen skulle være en imam, valgt ut fra hans kunnskap, fromhet og egenhet. Utvelgelsen skulle ikke ta hensyn til rase eller samfunnsklasse. Konsensus hos stammeledere og folkets støtte bestemte hvem den neste lederen ble. Slik en omaner forteller «både leger, fiskere og beduiner kan bli imamer». Er en leder urettferdig kan han bli avsatt av et råd bestående av eldre.

 The Cinderella of Islam, er en populær bok om ibadisme i Oman. Foto: Kjersti S. Macdonald Aursnes

The Cinderella of Islam, er en populær bok om ibadisme i Oman. Foto: Kjersti S. Macdonald Aursnes

Dette er hovedforskjellen fra sunni og sjia. Kharijittene ble senere splittet i de ulike trosretningene Azariqia,Nadjat, Sufri og Ibadi. Disse grupperingene hadde stort spenn i sin oppfattelse av teologi. Kharijittene gjorde opprør mot Ummayyadene og deres ekstreme holdninger mot andre muslimer har ført til at mange ibadier i dag ikke vil knyttes til Kharijittene eller den svært ekstreme varianten Azariqia. Muslimer som valgte den moderate veien ble inspirert av Jabir bin Zayd al-Azdi (630-710), født nær Nizwa, Omans historiske religiøse senter. Fra sin base i Basra, dagens Irak, tiltrakk han seg studenter der i blant den entusiastiske Abdullah bin Ibadh-Tamimi, som ibadi har sitt navn fra. Ibadh –Tamini organiserte ibadi-retningen politisk og utformet doktrinen. I Oman ble denne retningen godt mottatt og festet seg. Ibadier tok fra første stund avstand fra revolusjon, vold og konflikt. I Irak ble de ble undertrykt og motstanden var begrenset. Ibadiene valgte å holde en lav profil fra starten og har holdt seg i skyggen av sunni og sjia. Til forskjell fra sunni majoriteten i islam aksepterer ibadiene oppfatningen om ijtihad, selvstendig tolkning. De hellige tekstene er åpne for fleksibilitet og tolkning i henhold til politisk dynamikk. Kjernen i ibadi er toleranse, megling og dialog. Ibadier er kjent for å unngå bruk av vold, men i stedet aktivt bruke dialog i konflikter. Oman er en gammel sjøfartsnasjon og består av mange ulike nasjonaliteter, kulturer og religioner. De ulike kulturene lever side om side. Hindi templer og kristne kirker er bygd på land donert av Sultan Qaboos. Teoretisk er målet for ibadi å returnere til umma, det muslimske fellesskapet, der de ulike retningene i islam er forent rundt en egnet imam.

Religionsfrihet og utenrikspolitikk

 Al-Shjaiah Moskéen i Muttrah ved Magrib, solnedgangsbønnen. Foto: Kjersti S. Macdonald Aursnes

Al-Shjaiah Moskéen i Muttrah ved Magrib, solnedgangsbønnen. Foto: Kjersti S. Macdonald Aursnes

Besøkende til Oman blir ofte overrasket over hvor vennlige og hjelpsomme folk er her. Menneskene er også det som gjør Oman til et meget fint sted å bo. Forleden traff jeg tilfeldig en norsk turist på landsbygden. Han hadde aldri vært i Midtøsten før (det hører med til historien at han kastet en pil på kartet for å finne ut hvor han skulle dra) og hadde ikke forventet den gjestfriheten og høfligheten han opplevde.

Landets Basic Law har nedfelt religionsfrihet og gir andre rett til å utøve sin religion (Kap.3, Art.28) så lenge det ikke forstyrrer lov og orden. Ibadi er ikke en misjonerende retning, derav en av grunnene til at den er ukjent. Ibadier henviser til sure 256 (Ku verset) i Koranen når det gjelder konvertering. «Det er ingen tvang i religion». Imam Zahr forteller at ibadier ikke ønsker å konvertere andre, men hvis man konverterer av fri vilje er det bra. Hvis ikke man konverterer er det helt fint og et eget fritt valg. I Oman er det uttalt behov om å publisere mer litteratur på engelsk om ibadisme, for å bryte ned fordommene mot islam.

 Et av utallige bilder av Sultan Qaboos i Oman. Foto: Kjersti S. Macdonald Aursnes

Et av utallige bilder av Sultan Qaboos i Oman. Foto: Kjersti S. Macdonald Aursnes

Tar en turen til Islamsk Kultursenter ved Sultan Qaboos - Stormoskeen, møter en vennlige frivillige som mer enn gjerne slår av en prat om islam, ibadi, å tro eller ikke å tro. De bruker tid til å forklare besøkende hva islam egentlig er og gi et annet perspektiv på religionen. Kjernen i ibadi om å bruke dialog som middel i konflikter gjenspeiler seg i Omans utenrikspolitikk. De velger å stå utenfor konflikter og har stabile forhold til alle land i Midtøsten. Da Saudi Arabia dannet koalisjonen mot Houtiene og Saleh-tilhengere i Jemen, valgte Oman å stå utenfor. I stedet bidrar de med nødhjelp, flyktningmottak, og tilrettelegging av dialog mellom de krigførende partene. Fra tid til annen står det i avisen om Sultan Qaboos`megling i gisseldramer der han og medarbeiderne har meglet frem en løslatelse.

Bønn

Under en ibadi bønn vil en observere stillhet i bønnen. Før en ibadi starter bønnen med Allahahu Akhabar, står han stille en stund, i motsetning til sunni og sjia som foretrekker å starte rett på bønnen. Underveis i bønnen sitter en ibadi helt stille for å samle seg. Det hele er stillferdig, slik det er her i Oman.

 Wudu, renselse før bønnen. Ibadier vasker alltid hele foten. Foto: Kjersti S. Macdonald Aursnes

Wudu, renselse før bønnen. Ibadier vasker alltid hele foten. Foto: Kjersti S. Macdonald Aursnes

 Ibadhi Imam Zahir Salim Ali al-Abdulsalam utfører bønn i henhold til ibadi's måte, i motsetningen til en sunni som står med hendene på brystet, står en ibadi med armene rett ned. Foto: Kjersti S. Macdonald Aursnes

Ibadhi Imam Zahir Salim Ali al-Abdulsalam utfører bønn i henhold til ibadi's måte, i motsetningen til en sunni som står med hendene på brystet, står en ibadi med armene rett ned. Foto: Kjersti S. Macdonald Aursnes

 Stillhet under bønnen. Foto: Kjersti S. Macdonald Aursnes

Stillhet under bønnen. Foto: Kjersti S. Macdonald Aursnes

Kjersti S. Macdonald Aursnes bor fortiden i Oman. Hun har en Master i Midtøsten og Nord-Afrika-Studier, fra UiO. Ønsker du å lese hennes masteroppgave om Oman, titulert: "Omans stille revolusjon" kontakt Kjersti direkte på mail.

Saudi-Arabia: En kamp mot korrupsjon eller et kupp?

Kronprins Mohammed bin Salman har arrestert høytstående medlemmer av kongefamilien, forretningsfolk og tidligere ministere i det myndighetene kaller et raid mot korrupsjon. Hvor reelt er dette motivet? Hvilke andre motiver kan ligge bak arrestasjonene?

MbS.jpg

Lørdag 5 november gikk det ut arrestordre fra kronprins Mohammed bin Salman (MbS) på 11 prinser, flere ministre og forretningsfolk, hvor tiltalen var at alle var mistenkt for korrupsjon. I timene før arrestasjonene annonserte Kong Salman at Saudi-Arabia hadde etablert en ny ”anti-korrupsjons kommisjon” med brede fullmakter ledet av MbS. 

The investigation, issuance of arrest warrants, travel ban, disclosure and freezing of accounts and portfolios, tracking of funds, assets and preventing their remittance or transfer by persons and entities, whatever they might be. The committee has the right to take any precautionary measures it sees, until they are referred to the investigating authorities or judicial bodies. It may takes whatever measures deemed necessary to deal with those involved in public corruption cases and take what it considers to be the right of persons, entities, funds, fixed and movable assets, at home and abroad, return funds to the state treasury and register property and assets in the name of state property.
— http://www.spa.gov.sa/viewstory.php?lang=en&newsid=1684252

Samtidig som anti-korrupsjonskomiteen ble etablert offentliggjorde det statlige nyhetsbyrået SPA at leder av nasjonalgarden Prins Miteb bin Abdullah var fjernet fra sin post. Miteb er også blant de arresterte i følge flere kilder.

I følge saudiske myndigheter og medier lojale til statsmakten så er alle arrestasjonene kun en kamp mot korrupsjon og må ikke leses som verken et kupp eller påskudd fra MbS til å fjerne sine rivaler. I følge de fleste vestlige medier og akademikere er dette lite sannsynlig. Som Michael Stephens ved Royal United Services Institute for Defence and Security Studies klart sier på twitter.

Så hva er egentlig motivet eller motivene bak arrestasjonen av så mange høytstående medlemmer av kongefamilien? Vi mener det ligger ulike grunner bak, som vi vil utforske i denne posten. 

Korrupsjonsmotivet

Det som er viktig å understreke er at korrupsjonsmotivet reelt. Det ligger et sterkt ønske om å sende et signal om at det er nye tider, og medlemmer av kongefamilien ikke kan vente seg spesialbehandling. Det har i flere år vært viden kjent at det har foregått relativ åpen korrupsjon knyttet til flere av de arresterte, uten at de har blitt publisert i presse eller blitt gjort offentlig.

En ting som har irritert den jevne saudier i flere tiår er myndighetens politikk rund landeierskap. Ved at Saudi-Arabia i stor grad har vært styrt som en familiebedrift har det også vært en forståelse av at det er kongefamilien som eier landområdene. De fleste kongelige med en eller annen tilknytning til kongefamilien har ofte kjøpt store landområder veldig billig. Deretter har de brukt sine kontakter i samme familie til å forsøke å vedta store infrastrukturprosjekter på de samme landområdene, slik at de kan selge dem med enorm fortjeneste. Andre har rett og slett bare sittet på områdene sine uten å utvikle dem, ofte i urbane strøk, og dermed presset huspriser og priser på areal i været. Det fører fremdeles til at å eie sitt eget hus er tilnærmet umulig for den jevne saudier ved at prisene på land og hus er altfor høye, og alt er eid av personer med tilknytning til kongefamilien.

Korrupsjon i Saudi-Arabia er sjeldent penger i en koffert eller en ekstra sjekk under bordet. Det er ofte forankret helt opp til kongen selv, ved at alle departementer under kongen og ledere av disse selv bidrar til å holde den i live. Dette er spesielt synlig i arbeidet med ulike infrastrukturprosjekter. Ofte er kontrakter mellom staten og firmaer blåst opp, og medlemmer av kongefamilien sitter på begge sider av bordet. Andre ganger kan firmaer eid av kongefamilien gi oppdrag til underleverandører som ofte går konkurs, og dermed må staten inn å fullføre oppdraget. Firmaet som først fikk oppdraget, eid av en eller flere med tilknytning til kongefamilien, har allerede fått penger fra staten og tar dem i egen lomme. 

De siste ti årene er det spesielt noen større prosjekter som har vært kritisert for overforbruk eller korrupsjon, og det er personer tilknyttet disse prosjektene som er arrestert. Den største skampletten er etterspillet etter flommen i Jeddah i 2009, en by med 4 millioner innbyggere som ennå ikke har et tilfredstillende kloakksystem selv om penger har blitt bevilget til utbedring. Av andre prosjekter som nå blir fremhevet som ”oppblåste” er utbedringen av Mekka de siste ti årene, byggingen av en jernbane mellom Jeddah og Medina, og byggingen av flere finansielle byer i landet. Sist, men ikke minst, er flere av de arresterte knyttet til korrupsjon rundt utbyggingen av Riyadh Metro

Det er derfor stor støtte i befolkningen for å slå ned på korrupsjon, selv om landet i seg selv er gjennomsyret av det i alle ledd. Spesielt blant den yngre befolkningen under 30 år som sliter både med å skaffe seg jobb, få en inntekt det er mulig å leve av og som ofte kjemper mot innflytelsen til personer med tilknytning til kongefamilien har arrestasjonene og kampen mot korrupsjon blitt meget godt tatt i mot på sosiale medier.

Boken The Bro Code of Saudi Cultur peker nettopp på dette ved å si at samfunnet er gjennomsyret av ”Wasta”. For å få noe som helst gjort i Saudi-Arabia må man ha ”wasta” som på norsk kan oversettes til ”forbindelser” eller ”nettverk”. Det er dermed slik, som nevnt tidligere, at korrupsjon kun er korrupsjon om noen med mer makt enn deg selv bestemmer seg for at det er korrupsjon. Det er også spesielt at kronprinsen, en 32 år gammel mann som aldri har drevet verdiskapning gjennom egne selskaper kjøpte en Yacht kontant i sommer for 4,6 milliarder.  

Sikkerhetsmotivet

Et viktig poeng som har vært litt underkommunisert de siste dagene er sikkerhetsmotivet og konsolidering av alle militære styrker. Etter at Miteb bin Abdullah ble sparket som leder av Nasjonalgarden har nå MbS kontroll over alle tre sikkerhetsenheter i landet; Nasjonalgarden, det regulære militæret og innenriksdepartementets sikkerhetspoliti.

I tidligere tider har nasjonalgarden vært stedet hvor prinser bygges til å bli konger og det er ingen hemmelighet at den siste store utfordreren til MbS var nettopp sønn av Kong Abdullah, Miteb. Ved å fjerne Miteb har MbS fjernet den siste rival som kunne utfordret hans posision som fremtidig konge.

Nasjonalgarden er spesiell i saudiarabisk sammenheng. Det er en forlenging av Ikwhan-styrkene som kjempet sammen med grunnleggeren av Saudi-Arabia Ibn Saud, og har alltid vært en egen separat del av sikkerhetsapparatet i Saudi-Arabia. Ofte har de fungert som motkrefter mot hæren og andre sikkerhetsapparater. Ikke minst er Nasjonalgarden en hær satt sammen av allierte stammer som gikk i partnerskap under Ibn Saud og de har hatt en enorm lojalitet til hverandre og til lederen. Det er derfor ganske sensasjonelt at MbS nå har samlet alle styrker under sine hender, selv om han har innsatt en leder, Prins Khalid bin Abdulaziz bin Mohammed bin Ayyaf Al Muqren, som har lang erfaring fra Nasjonalgarden og er lojal til MbS. Et av de store fremtidige spørsmålene er om Nasjonalgarden vil være lojal mot MbS, spesielt siden den er sammensatt av familier og stammer som har vært og er i opposisjon mot MbS sin del av familien. Skulle det oppstå en intern konflikt i Saudi-Arabia er det høyst sannsynlig den som kontrollerer Nasjonalgarden og dens lojalitet som vil komme seirende ut.

Maktmotivet

Det er ingen tvil om at MbS er ute etter makt og alle hans avgjørelser har vært preget av å konsolidere makten rundt seg selv som person. Selv om han foreløpig kun er kronprins, står hans far Kong Salman bak, og mye virker til å gjøres for å forberede MbS for tronen. Det virker derfor viktig at når MbS endelig får kongetronen for seg selv, så skal det ikke finnes opposisjon mot han verken innad i kongefamilien eller i Saudi-Arabia i det hele.

Saudi-Arabia har siden statsdannelsen vært preget av konsensus-styre. For sikre stabilitet har makten vært delt ut i flere grener av familien, hvor ingen har hatt absolutt makt. Kongefamilien har vært som en regjering, hvor kongen er statsminister, kronprinsen visestatsminister og andre prinser har hatt rollen som statsråder. De ulike hæravdelingene har også vært kontrollert av ulike fraksjoner av familien. Nå har det endret seg ved at all makt ligger i hendene på Salman-familien som et mer rent familieforetak.

Denne samlingen av makter viktig for både Kong Salman og MbS for å kunne gjennomføre de reformer og endringer de mener Saudi-Arabia trenger de neste årene. Det skal ikke nektes for at konsensus-styre nettopp har bidratt til at endringer tar utrolig lang tid i Saudi-Arabia, men til gjengjeld har det bidratt til at landet har vært en stabil oase i Gulfen og Midtøsten. Dette endrer seg med MbS og hans konsolidering av makt. Endringer vil skje raskt, noe som trolig er nødvendig på mange arenaer i samfunnet, men dette fører også til et mer ustabilt Saudi-Arabia. Ved at en mann styrer hele kongedømmet vil faren for kaos være mye mer sannsynlig.

Utviklingen den siste tiden er uten sidestykke i saudisk historie. Da staten Saudi-Arabia ble dannet lå all makt i hendene på Ibn Saud, men han giftet seg med døtre av potensielle fiender for å skape allianser og for å ha legitimitet for å styre. Det MbS gjør er i stor grad å oppheve alle uskrevne allianser som tidligere har eksistert, noe som vil føre til at han skaffer seg mange fiender ulike steder i samfunnet. På lang sikt kan det slå tilbake på han og landet, ved at opprør fra innsiden av kongefamilien er sannsynlig. Salman har arrestert både liberalere, den religiøse elite, kjente predikanter og nå også medlemmer av kongefamilien, ministere og rike forretningsfolk. Dette er grupper som på et eller annet vis kan slå tilbake mot MbS sin maktbruk. 

Økonomimotivet

Hovedmotivet til MbS er å reformere den saudiske økonomien. En stat som har merket nedgangen i oljeprisen, som har lite verdiskapning blant egne innbyggere, som har økt energiforbruk innenlands (spesielt av oljen de skal eksportere) og få andre økonomiske bein å bygge statens økonomi på, må reformeres.

MbS første store handling var å presentere den økonomiske planen Vision 2030, som skal føre til at Saudi-Arabia tar steget vekk fra oljeavhengigheten, diversifiserer økonomien og får inn store private investeringer i landet. Toppen av kransekaken er å børsnotere rundt 5% av Saudi Aramco som da vil bli verdens største børsnoterte selskap. Denne børsnoteringen er så lukrativ for den børsen som velges at USAs president har brukt Twitter til å forsøke å lokke MbS til å velge New York, selv om det er lite sannsynlig på grunn av JASTA (her henviser jeg til link for de som vil vite mer om dette)

For å endre økonomien må han også endre Saudi-Arabia sosialt og kulturelt. Flere kvinner må i arbeid og et steg mot dette er å fjerne kjøreforbudet. Menn og kvinner må kunne bevege seg friere og flere må ut i privat sektor. Dermed ble det religiøse politiet fratatt retten til å arrestere folk og fikk tøylet sine maktrammer. I tillegg ønsker MbS å gjøre landet mer attraktivt for utenlandske investorer og da vil styresmaktene vise frem et annet og mer ”moderne" Saudi-Arabia. Det siste forsøket på dette er byen NEOM som skal bygges på grensen mellom Egypt, Jordan og Saudi-Arabia, hvor målsetningen er at det skal bli Midtøstens "Hub" eller det nye morderne  Dubai. Alt dette skal bygges gjennom det nye statlige investeringsfondet Future Investment Initiative.

Saudi-Arabia skal reformeres og det skal skje raskt. For å kunne gjennomføre alle planlagte endringer trenger MbS makt, penger,  og ingen som er kritisk til hans ideer. Og her kommer arrestasjonene inn. Ved å arrestere både potensielle rivaler og motstandere, i tillegg til høytstående forretningsfolk med store formuer, slår han to fluer i en smekk. Han bygger sin egen maktbase sterkere og vil trolig få hentet inn store summer fra de arresterte til statskassen, som igjen kan brukes på hans prosjekter som NEOM. Ryktene fra Saudi-Arabia sier at statsmakten nå jobber for å beslaglegge de bankkontoene, midlene og andre eiendeler som de arresterte prinsene og forretningsfolkene har i landet. Dessverre for MbS ligger de fleste midlene bundet i utenlandske selskaper og eiendeler, som nok gjøre denne jobben vanskelig og en langvarig prosess. 

Saudi Arabia er avhengig av en økende privat sektor for å øke verdiskapning og få flere saudiere i jobb utenfor offentlig sektor. Da må de lokke private investorer til landet og gi dem gode rammevilkår for å investere og skape arbeidsplasser. Problemet med å bygge fortetninger i Saudi-Arabia for utenlandske investorer har vært (og er fremdeles) at de er forpliktet til å ta ha en lokal partner for å kunne kjøpe eiendom eller bygge opp selskaper.  Arrestasjonene av saudiske forretningsfolk skaper derfor det motsatte av tillit i markedet, når utenlandske investorer kan se at deres partnere kan risikere å bli arrestert for korrupsjon uten klare tiltaler og rettssaker. Dermed kan arrestasjonene som er ment å vise at styresmaktene rensker ut all korrupsjon for å åpne for flere investeringer i privat sektor føre til motsatte følger. Selv om Salman forsøker å få landet til å fremstå stabilt, så er alt avhengig av at han beholder makten og kontrollen. Det at all makt ligger i hans hender er i seg selv ikke en stabil ramme for investorer, og risikoen for å investere store summer i Saudi-Arabia har ikke minket den siste tiden.

Det sosiale motivet

Det siste poenget er både viktig og ofte underkommunisert. MbS er en 32 år gammel mann, som overtar etter en rad av gamle menn. Som Thomas Friedmann sier på en meget direkte måte:

To understand the upheaval that is taking place in Saudi Arabia today, you have to start with the most important political fact about that country: The dominant shaping political force there for the past four decades has not been Islamism, fundamentalism, liberalism, capitalism or ISISism.

It has been Alzheimer’s.
— https://www.nytimes.com/2017/11/07/opinion/saudi-prince-reform-coup.html

MbS representerer den saudiske befolkningen ved at 70 % av dem er under 30 år. Han må legitimere sitt lederskap på andre måter enn tidligere, og retter seg mot den yngre delen av befolkningen og fjernes seg fra kongefamilien, religiøse ledere og forretningsfolk. Dette gjør han gjennom populisme, nasjonalisme og en økende autoritær holdning. De unge ønsker endring, og han gir dem sosial, økonomisk og kulturelle endringer i bytte mot absolutt lojalitet. MbS støtter seg i like stor grad på saudisk nasjonalisme, som konservativ religion, noe som spesielt fikk utløp under feiringen av den saudiske nasjonaldagen i september. Da feiret kvinner og menn sammen på gaten, det ble spilt moderne musikk fra høyttalere og folk danset i gatene. Dette ville vært uhørt for bare noen få år siden.

Kvinner har fått en mer fremtreden plass i samfunnet ved at de skal få lov å kjøre bil, de kan delta på arrangementer som nasjonaldagen sammen med menn og de skal også få lov til å gå på fotballkamper og sportsarrangementer. Alt dette gjøres for å bygge opp under feiringer eller hendelser som kan bygge en nasjonalfølelse og en ny type sosial kontrakt mellom kongefamilien og folket. En kontrakt som er fylt med populisme, nasjonalisme, reformisme og autoritære trekk. Foreløpig er oppslutningen rundt MbS høy blant i unge i landet, rett og slett fordi de føler at han skjønner deres problemer og forsøker å gjøre noe med dem.

MbS lover å ”ta vare på landet”, reformere økonomien, skaffe flere jobber og inkludere kvinner i større grad. Han vil ta landet fremover og også fjerne seg fra konservativ islam. Men til gjengjeld krever han total lojalitet og ingen form for kritikk eller motsigelser. Han fremstår som den autoritære faren som lover å passe på sine barn så lenge de gjør akkurat som han sier og ikke stiller spørsmål med hva han gjør. (Da kan man risikere 10 års fengsel i følge en ny lov).  Det er en skumme utvikling for Saudi-Arabia, spesielt om MbS ikke lykkes med sine reformplaner. For den nye sosiale kontrakten vil i lengden kun fungere om MbS greier å levere på alle sine løfter, noe som allerede virker lite trolig. Spørsmålet er hva som skjer om det blir stilt spørsmål med hans lederskap og evner? Vil han fortsette å arrestere alle som ytrer seg kritisk? Eller vil det finnes motkrefter som forener seg og kjemper i mot? Faren for det siste er virkelig til stede.

Etterord

Vi har forsøkt å peke på noen av motivene som har ligget bak arrestasjonene og utviklingen i Saudi-Arabia den siste tiden. Innenrikspolitisk har MbS i stor grad lykkes med å konsolidere makten rundt seg selv. Det vi ikke har belyst her er hvordan den samme taktikken med å angripe alle som sees på som fiender eller rivaler har totalt mislyktes når det har skjedd utenfor Saudi-Arabia. Krigen i Jemen er en katastrofe, blokaden av Qatar har heller ikke lyktes og nå forsøker MbS å tvinge Libanon inn i konflikten ved å legge press på Hizbollah og Iran. Trolig vil han mislykkes her også.

Det er derfor mulig å si at selv om MbS har lykkes med å vinne makten i Saudi-Arabia har han skapt såpass mange fiender at han i lengden kan være utsatt. Faren for åpen konflikt mellom Saudi-Arabia og landets rivaler har aldri vært større og med en kronprins som tror han kan få det som han vil bare han setter makt bak kravet så kan det virkelig bli skummelt for hele regionen. Det er grunn til bekymring.